Kronikk: Musikkbransjen og DRM

Jeg husker første gang jeg hørte en MP3-fil. Det var på nittitallet, på et lite dataparty, og det var faktisk ikke en MP3-fil heller. Det var en MP2-fil, forgjengeren til det etterhvert så kjente filformatet. Her var musikk i høy kvalitet som man kunne brenne på en CD, om man var så heldig å ha en CD-brenner da. På den tiden var de 650 megabytene man fikk plass til på en CD mye mer enn hva jeg hadde harddiskplass til.

Den gangen var det ingen av plateselskapene som hadde fått med seg den massive musikkdelingen som foregikk på ulike gutterom rundt om i verden. Selv om jeg nå hadde enkel tilgang til store mengder musikk gjennom kamerater, fortsatte jeg å kjøpe CD-plater i flere år fremover. Men det var da jeg fikk internettoppkobling hjemme at MP3er ble daglig kost for min del.

Filformatet gjorde at jeg kunne lagre store mengder musikk på PCen min, jeg slapp å finne frem en CD hver gang jeg ville høre en spesiell sang, jeg kunne lage spillelister på tvers av CDer. Da jeg fikk harddiskplassen til det, gikk det ikke lange tiden før jeg hadde digitalisert de fleste av mine CDer.

Spol fremover til i dag; jeg har to datamaskiner jeg bruker hver dag, jeg har MP3-spiller innebygd på mobilen, og kommer sannsynligvis også til å investere i en MP3-spiller som jeg kan bruke når jeg trener. I tillegg har jeg en 100MBits-linje direkte i veggen, som gjør at jeg kan lytte på mine egne MP3er også når jeg er andre plasser.

Men hadde jeg fulgt plateselskapenes regler, ville musikken ha kostet meg minst dobbelt så mye som den gjør i dag. De ville hindret meg i å spille en CD på mer enn en PC, om de hadde kunnet.

Musikk og rimelig bruk

Når du kjøpte musikk for noen år siden, kjøpte du i all hovedsak bare en lisens til å bruke den frem til CDen ble ødelagt. Musikken kunne du spille av i en hvilken som helst CD-spiller eller datamaskin. De siste årene har de tatt i bruk DRM-teknologi, som skal hindre deg å spille musikken av på plasser den kan bli kopiert, eller bare kan spilles av på måte plateselskapene kan kontrollere. Dette kulminerte i forrige ukes avsløringer om at Sony BMG installerte et rootkit på datamaskinen din.

En av grunnene til at CD-platene ble så populære som de ble, tror jeg er at de gav deg et valg. Du kunne spille av musikken hvor du ville, når du ville, på hvilket utstyr du ville. Slik er det ikke lenger; jeg kan ikke spille av musikk kjøpt hos f.eks. Sony Music på datamaskiner som jeg bruker til dagen, siden jeg ikke kan risikere store sikkerhetshull på datamaskinen min. Legg merke til at jeg bruker Sony som et eksempel her, nettopp fordi de nylig har vært oppe i mediene med dette eksakte scenariet, men det finnes flere andre plateselskaper som benytter seg av den samme eller lignende teknologier.

Men viktigst av alt, ved å tvinge meg til å bruke deres avspiller tar de fra meg flere viktige muligheter; jeg kan ikke spille av musikken overalt, eller på det utstyret jeg vil.

Straff for å være lovlydig

En annen grunn til at plateselskapene helt bommer med DRM-beskyttelsen, er at den bare treffer de som faktisk betaler for sin kopi. Om du henter ned musikken fra fildelingsnettverkene, slipper du jo unna DRM-beskyttelsen. Den eneste fordelen du har ved å kjøpe en CD i butikken, er at du får et cover og et lite hefte med sangtekstene.

Siden jeg med en gang konverterer musikken jeg kjøper til et digitalt format, blir coveret bare stående i en hylle og støve ned. Hvorfor skal jeg betale 180kr for et cover som skal stå i en hylle, når jeg kan hente ned det samme gratis fra fildelingsnettverkene?

Nei, det blir lenge til jeg kjøper min neste CD om dagens tendenser fra plateselskapene fortsetter. Men foreløpig holder jeg bare inne Shift.

Kommentarer (8)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen