Anmeldelse
Libanon.

Krig i Libanon

Fire israelske soldater er stasjonert inne i en stridsvogn under Libanon-krigen i 1982. Vi følger dem under en operasjon i sør-Libanon og blir vitne til krigens grusomheter, samtidig som konflikten innad også tilspisser seg. Hvordan skal de klare seg når de ikke har kontroll over seg selv?

Libanon er en krigsfilm fra 2009 som vant den prestisjetunge Gulløven ved Den 66. internasjonale filmfestivalen i Venezia. Regissør og manusforfatter Samuel Maoz baserte filmen på egne opplevelser fra krigen i Libanon i 1982. I de viktigste rollene finner vi Oshri Cohen, Michael Moshonov, Yoav Donat, Itay Tiran og Zohar Shtrauss.

Begrenset perspektiv

Libanon har blitt kalt "Das Boot i en stridsvogn", noe som henviser til Wolfgang Petersens klaustrofobiske ubåt-klassiker fra 1981. Å være stengt inne i en panservogn å se og høre krigen fra dette begrensede perspektivet er et godt premiss for en krigsfilm. Følelse av klaustrofobi og håpløshet inne i en maskin som på utsiden virker upersonlig og uovervinnelig kan gi interessante, nye perspektiv på hvordan krig kan påvirke mentaliteten til de som deltar.

Denne filmen får ikke frem følelsen av å være innestengt på en like presis og treffende måte som Das Boot, men generell maktesløshet blir fremstilt rimelig aggressivt av filmskaperne. Rent teknisk er Libanon en god film – vi får skitne og troverdige effekter, samt en forholdsvis god skildring av krigens hensynsløshet blant det som foregår utenfor det pansrede kjøretøyet.

Tåreperse

Til tross for sitt noe originale perspektiv og fortellingsmåte, har Libanon flere problemer. Skildringene av overgrep blir fort for overfladiske og lite involverende fra der man ser på med kikkertsikte, og man blir dermed litt emosjonelt likegyldig. Kanskje dette på den annen side er et godt poeng, en slags illustrasjon av hvordan psyken blir nedbrutt og blasert? Da er det litt dumt at protagonistene reagerer som de gjør.

De fire soldatene inne i stridsvognen er nemlig ekstremt grinete. Omtrent fra første sekund er det klaging, sutring og ukontrollert skjelving, og det blir det bare mer og mer av etter hvert. Dette er antakelig et fortellingsøkonomisk trekk, men all tårepersen føles utrolig påtatt. Når vi som tilskuere ikke får knytte nærmere følelsesmessige bånd til det som skjer utenfor, fremstår soldatenes oppførsel som en overreaksjon. Filmen mister dermed flere felles ankerpunkter med tilskuerne, som på sin side blir ufrivillig fremmedgjort i forhold til en fortelling som kunne ha hatt en vanvittig sterk slagkraft à la det vi så i mesterverket Vals med Bashir.

Konklusjon

Følg oss på Twitter
Følg Audiovisuelt på Twitter

Libanon har potensiale, men filmen feiler delvis når den på den ene siden ikke makter å dra tilskuerne inn i det emosjonelle traumet, mens den på den andre siden bombarderer oss med såpeoperatisk gråt. Mangelen på virkelig følelsesmessig involvering kunne ha vært en god kommentar til krigens nedbrytende funksjon, men blir vippet av pinnen på grunn av all tårepersen. Libanon er en grei krigsfilm, men kunne vært mye bedre.

Ikke glem å lese om det tekniske eller å se på skjermbildene!

Norges beste mobilabonnement

Juni 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio Go 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen