Vi har prøvekjørt lynkjappe a9

Korttest Sony A9

Vi har prøvekjørt lynkjappe a9 (Bilde: Kristoffer Møllevik)

Et sjeldent stort sprang for de speilløse kameraene

Vi har tatt en kjapp titt på Sonys fullformats sportskamera. Og dro på konsert med det.

Sony a9 er et kamera man såpass trygt kan plassere i kategorien «spinndyrt proffkamera», at undertegnede aldri i verden kommer til å ha noen ambisjon om å eie et slikt på privaten. Den hyggeligste prislappen vi finner i Norge er på 50 998 kroner. Da legger jeg heller pengene i ny bil eller noe slikt.

Men det er likevel et svært spennende kamera, så når Sony spurte om jeg ville leke litt med det, var jeg selvsagt ikke sen om å takke ja.

Vanligvis pleier kameraene som kommer stort sett å være bare litt bedre enn forgjengerne. Vi får stadig litt raskere autofokus, skuddtakt på syv bilder i sekundet istedet for seks, litt bedre dynamikk og så videre. Men med a9 har Sony gjort et oppsiktsvekkende stort hopp, og trapper nå virkelig opp konkurransen med Nikon og Canon.

Helt drøy ytelse

For å sette det i litt i perspektiv, setter jeg opp en litt forenklet tabell med noen av de andre kamaeraene i Sonys speilløse familie. Sammenlignet med de andre fullformatskameraene, er a9 milevis foran når det kommer til ytelse. Om man vil kalle a9 en sportsutgave av A7-kameraene, eller en fullformatsutgave av a6500 er litt ett fett; det slår uansett alle sammen på omtrent alle punkter med god margin.

I kombinasjon med større objektiver vil kanskje noe av Sonys tilbehør for å forstørre grepet og bedre ergonomien være å foretrekke. Men betjeningen er god og valgmulighetene mangfoldige.
I kombinasjon med større objektiver vil kanskje noe av Sonys tilbehør for å forstørre grepet og bedre ergonomien være å foretrekke. Men betjeningen er god og valgmulighetene mangfoldige. Foto: Kristoffer Møllevik

Utenom oppløsningen da, der er A7r II fortsatt overlegen, og bildekvaliteten skal visst være bedre der på høy ISO, etter hva vi har forstått. Autofokussystemet skal uansett være mye bedre enn hva A7-kameraene byr på. For i tillegg til flere fokuspunkter, skal a9 gjøre 60 fokusberegninger i sekundet, noe som burde hjelpe med å følge vanskelige motiver i bevegelse.

  Sony a9 Sony a6500 Sony A7 II Sony A7r II
Pris*: 50 998,- 14 990,- 13 990,- 27 989,-
Bildebrikke: Fullformat (847,3 mm²) APS-C (366,6mm²) Fullformat (855,6 mm2) Fullformat (861,6 mm²)
Oppløsning: 24 MP (6000 x 4000) 24 MP (6000 x 4000) 24 MP, 6000 x 4000 42 MP (7952 x 5304)
ISO: 50 - 204 800 100 - 51 200 200 - 25 600 50 - 102 400
Fokuspunkter: 693 425 117 399
Maks hastighet, bildeserie: 5/20 fps (mekanisk/elektronisk) 11 fps 5 fps 5 fps
Buffer, maks hastighet, RAW: 240 (elektronisk lukker) 110 28 23
Søker: Elektronisk, 3 686 400 pt Elektronisk, 2 359 296 pt Elektronisk, 2 359 000 pt Elektronisk, 2 359 296 pt
Værtett: Fukt og støv Fukt og støv Fukt og støv Fukt og støv
Batteri (CIPA): 650 350 350 290
Vekt - kamerahus (gram): 673 453 599 625

Testscenario: Konsertfoto

Jeg har ikke all verden av tid på disse kameratestene, og trenger derfor et forholdsvis enkelt testscenario. Heldigvis passet lånetiden her ganske bra med Verket-festivalen på Mo i Rana, som ikke er langt unna her jeg jobber fra hjemmekontoret mitt.

I studietiden tok jeg mye konsertbilder, og likte det godt. Det er utfordrende og morsomt, og så får du som regel en gratis konsert etter de tre første låtene. Det siste er standard-tidsrommet der du får lov å fotografere på de fleste slike arrangementer - i alle fall fra foran barrikadene («pitten» eller «grava»).

Bilde fra Kaizers Orchestras konsert på Studentersamfunnet Folken, oktober 2008. Canon EOS 40D 1/60s - f/2.8 - ISO 1000.
Bilde fra Kaizers Orchestras konsert på Studentersamfunnet Folken, oktober 2008. Canon EOS 40D 1/60s - f/2.8 - ISO 1000. Foto: Kristoffer Møllevik

Den gang var jeg ute mitt første selveide speilreflekskamera, Canon EOS 40D. Oppløsningen var på hele 10 megapiksler (forgjengeren hadde bare 8) og skuddtakten var faktisk på over 6 bilder i sekundet. Men bufferen fyltes allerede etter 9 råbilder, så det var ikke det helt store. Kameraet hadde 9 fokuspunkter, og i kombinasjon med en trofast (og litt bråkete) Tamron 17-50mm f/2.8 var kontinuerlig autofokus bare å glemme under vanskelige lysforhold.

Jeg gikk aldri over ISO 1600, og behandligsrommet i råfilene var så lite at selv på mer beskjedne ISO-verdier konverterte jeg bildene til sort-hvitt hvis jeg måtte presse skyggene eller totaleksponeringen i etterbehandlingen. På grunn av dette holdt jeg meg på forholdsvis lange lukkertider, rundt 1/80s og 1/60s, noe som igjen betød at omtrent alle raske bevegelser gled ut i tåke. Som jeg misunte dem som hadde en fullformats 5D og f/1.4-optikk...

Det ble gjerne både mørkt, uklart og kornete - så det var bare å omfavne det og gjøre det til en del av stilen. Canon EOS 40D 1/60s - f/2.8 - ISO 1000.
Det ble gjerne både mørkt, uklart og kornete - så det var bare å omfavne det og gjøre det til en del av stilen. Canon EOS 40D 1/60s - f/2.8 - ISO 1000. Foto: Kristoffer Møllevik

Men nå, nesten akkurat 10 år etter at Canon lanserte 40D-en, skal det bli andre boller. Jeg har fullformat. Jeg har f/1.4-optikk. Jeg har over dobbelt så stor oppløsning, 20 bilder i sekundet og 684 flere fokuspunkter å leke meg med.

Danko Jones og de mange fokuspunktene

Jeg har kommet meg inn på konsertområdet, ikke helt fri for nervøsitet for de nesten 70 000 kronene jeg går rundt med i kameraveska. Et stykk Sony a9 og ett stykk Sony/Zeiss 50mm f/1.4-objektiv. Sony har ryddet godt i menyene sine (omsider), så kameraet satte jeg nokså raskt og smertefritt opp før jeg dro hjemmefra, utstyrt med to 64 GB store SD-kort - begge i kameraet. Jeg mistenker at jeg kommer til å få bruk for dem.

Det kan være små forskjeller, men den høye skuddtakten gir en svært fin mulighet til å velge det bildet hvor ting faller på plass til den beste komposisjonen.

Når Danko Jones entrer scenen står jeg klar med kameraet satt til raskeste skuddtakt, kontinuerlig autofokus og automatisk ISO. Dette blir testkonserten hvor jeg skal eksperimentere med de ulike fokusområdene. Det er dog én ting jeg til nå ikke har fått til å fungere: ansiktsfokus-funksjonen.

Jeg har lagt øye-fokus inn på en av knappene, men det skjer ingenting når jeg trykker på den (det viste seg etterpå at dette ikke er en av/på-funksjon, men at det fungerer etter «hold-inne»-prinsippet). Jeg velger i første omgang det Sony på norsk kaller «Målsøkings-autofokus» («subject tracking» på engelsk), som vil si at jeg plasserer fokusmarkøren over motivet, også passer kameraet på å følge det hvor enn det flytter seg i bildet.

Det er nok mye som hadde gitt autofokussystemet en mer utfordrende test enn Danko Jones' stort sett bredbente riff-rocking, men med ujevne mellomrom får spesielt bassisten ånden over seg, spretter litt rundt og hopper frem til scenekanten for å gjøre noen spillopper. Autofokusen henger godt på, og den drøyt høye skuddtakten gjør at jeg stort sett bare kan brenne av og velge ut de gode øyeblikkene i etterkant, istedet for å være pinlig nøyaktig i avtrekksøyeblikket.

Hårfin timing, eller bare vill mitraljøse-fotografering? Svaret bør være åpenbart. 1/500s - f/1.4 - ISO 5000. Behandlet fra råformat.
Hårfin timing, eller bare vill mitraljøse-fotografering? Svaret bør være åpenbart. 1/500s - f/1.4 - ISO 5000. Behandlet fra råformat. Foto: Kristoffer Møllevik

Jeg tester også med en større fokussone, og kameraet gjør stort sett en grei jobb, men bommer naturlig nok innimellom når lysforholdene blir forvirrende. Men 20 bilder i sekundet til tross, én ting holder kameraet litt tilbake: Det er fortsatt et øyeblikks ventetid fra sensoren ved søkeren registrerer at du har satt den opp til øyet, til søkeren slår seg på. I en tidspresset situasjon virker dette desorienterende nok til at jeg går glipp av det jeg tror kunne blitt et godt bilde. Det er sikkert noe man kan lære seg å jobbe rundt, men likevel noe jeg mistenker hardbarkede Canon og Nikon-brukere vil bruke som ammo mot nykommeren.

Store P og de gode lysene

Danko Jones leverte ikke noe forrykende sceneshow, men gudene skal vite at det tilsynelatende ikke har skjedd fryktelig mye innafor hipphoppen siden 8 Mile gikk på kino heller. I alle fall ikke hvis Store P skal være sjangerens representant. Musikken er nok god, men bergensrapperen gjør ikke så fryktelig mye mer enn å gå i skytteltrafikk fra scene-høyre til scene-venstre, mens han med jevne mellomrom peker og veiver med armene i generelle hiphop-stil. Kult nok, kanskje, men det legger ikke opp til «Årets konsertbilde 2017».

Jeg tillater meg litt kunsterisk frihet, omfavner mørket, røyken og behandler bildet mer mot det abstrakte. 1/250s - f/1.4 - ISO 320. Behandlet fra råformat.
Jeg tillater meg litt kunsterisk frihet, omfavner mørket, røyken og behandler bildet mer mot det abstrakte. 1/250s - f/1.4 - ISO 320. Behandlet fra råformat. Foto: Kristoffer Møllevik

Mørket har etterhvert senket seg over festivalområdet, og Store P stiller med et bra og fargerikt lysshow, som står godt i stil med den knallgule regnjakken han så passende har på. Bildene jeg tar her skal ikke brukes i en omtale av konserten, noe som gir meg litt mer kunstnerisk frihet til å velge ut de mer abstrakte bildene. Og heldigvis holder været seg bra, for som med mange av de andre systemkameraene fra Sony er a9 bare «fukt- og støvtett». Litt regn tåler det nok, men lengre eksponering for striregn hadde jeg ikke tatt sjansen på. Og med tanke på at kamerahuset koster drøyt 50 000 kroner er dette i grunn litt rart, men det er kanskje noe man kan komme rundt med et regntrekk hvis man absolutt må.

Jeg er litt usikker på hvor stort utbytte jeg har av den drøye skuddtakten, men innimellom gir det meg muligheten til å plukke ut bilder der lys og artist faller sammen med ekstra god «timing». En bieffekt av den elektroniske lukkeren kommer dog nå til syne, i form av striper i scenelyset. Dette har å gjøre med hvordan kameraet leser informasjon av bildebrikken, men problemet oppstår alt i alt på såpass få bilder at det er ikke noe som ødelegger.

Godt lysshow, ellers forholdsvis rolig sceneshow fra Store P. 1/250 s - f/1.4 .- ISO 160.
Godt lysshow, ellers forholdsvis rolig sceneshow fra Store P. 1/250 s - f/1.4 .- ISO 160. Foto: Kristoffer Møllevik

Aurora, sjarmøretappen og konklusjonen

Den siste konserten jeg har tenkt å få med meg er Aurora, men dette er egentlig bare en kortere sjarmøretappe. Nokså bokstavelig talt, for Aurora har en ganske sjarmerende scenepersonlighet, som i kombinasjon med greit lysshow og sporadiske utbrudd i dans både kunne (og burde) ført til langt bedre bilder. For dårlig forberedt på de brå temposkiftene på scenen, sliter jeg med å følge godt nok med når det omtrent eksploderer i sort og blits, men med en stor fokussone klemmer jeg inn avtrekkeren og brenner av. Og selv om jeg som fotograf føler at jeg bare såvidt henger med, gjør kameraet jobben, og også her sitter jeg igjen med flere brukbare bilder.

Plutselig eksploderer scenen i blits og mørke, og kameraet henger tilsynelatende bedre med på det som skjer enn fotografen. 1/250s -f/1.4 - ISO 400. Behandlet fra råformat.
Plutselig eksploderer scenen i blits og mørke, og kameraet henger tilsynelatende bedre med på det som skjer enn fotografen. 1/250s -f/1.4 - ISO 400. Behandlet fra råformat. Foto: Kristoffer Møllevik

Alt i alt og oppsummert

Når jeg nå sitter foran dataen og skriver dette, er jeg kraftig imponert over hva Sony har fått til. De har virkelig kommet med en speilløs utfordrer til sportskameraer som Canon 1D-X Mark II og Nikon D5 som gjør at de to sistnevnte burde begynne å kikke seg over skuldra. Joda, speilrefleksene vil holde bedre på strømmen, noe som kan ha mye å si, men selv om a9 har et CIPA-tall på bare 650, fikk jeg 2500 bilder på de tre konsertene jeg var på uten å i det hele tatt bekymre meg over batteriet.

Med Sonys store dekning av fokuspunkter, og god ansiktsfokusfunksjon (den fikk jeg til å fungere senere da jeg snek kameraet med på Judo-trening) og en elektronisk søker som er så rask at det knapt merkes at den ikke er optisk, mener i alle fall denne journalisten at vi endelig har nådd det punktet der vi kan si at speilløse kameraer kan være et fullgodt alternativ til speilreflekskameraer, også innafor sportsfotografi.

Og hadde jeg stått side om side med mitt 10 år yngre meg, med 40D og bråkete f/2.8 zoom, hadde jeg nok følt meg i en litt annen liga.

På Auroras konsert skulle jeg faktisk ønske at tre-sang-regelen ikke gjaldt, der føler jeg nemlig at det var mer å hente. 1/250s -f/1.4 - ISO 400. Behandlet fra råformat.
På Auroras konsert skulle jeg faktisk ønske at tre-sang-regelen ikke gjaldt, der føler jeg nemlig at det var mer å hente. 1/250s -f/1.4 - ISO 400. Behandlet fra råformat. Foto: Kristoffer Møllevik

Post script: Hva f@3n var dette for slags test?

Vi forsøker å dekke så mye vi kan her på Tek.no, men vi er et ikke ubegrenset antall skribenter, og selv om vi dekker mye, kan vi selvsagt ikke dekke alt. Det betyr at vi må gjøre prioriteringer, og dette var en slik.

Sony a9 er et, etter undertegnedes mening, ekstremt spennende kamera med sin drøye skuddtakt akkompagnert av en autofokus som henger med i svingene og en «blackout»-fri og responsiv elektronisk søker som gjør at også fotografen gjør det. Henger med i svingene, altså. Men til en pris på 50 000 kroner for kamerahuset alene er dette et kamera som nok først og fremst er forbeholdt mer spesialiserte proffer og større mediehus. Selv for såkalte særlig spesielt interesserte blir dette litt i meste laget.

Men for all del, vi har jo en del særlig spesielt interesserte lesere som kan være interessert i å lese om kameraet, så løsningen er rett og slett at vi har brukt litt mindre tid på det enn de andre kameraene vi tester. Så selv om vi har lekt med og sett på kameraet, er dette altså ikke en grundig test. Ikke kjøp kameraet og kom tilbake og klag på at vi har glemt å si dét og dét og dét. Du svir av pengene på egen risiko her. Vi forsøker nemlig ikke å gi deg all informasjonen du trenger for å finne ut om du skal kjøpe dette foran noen andre kameraer. Dette var ganske enkelt bare undertegnedes opplevelse med Sony a9.

Ellers finner du alle foto- og videotestene våre her »

Norges beste mobilabonnement

April 2018

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Komplett MedioFlex+ 6GB


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 12G


Jeg er superbruker:

Telipol Fri 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen