Kommentar: Jeg elsker Nintendo 3DS

Joda, den ser kanskje uskyldig ut nå der den ligger og slurper i seg friskt drivstoff gjennom en overarbeidet strømkabel. Realiteten er at jeg er komplett avmektig overfor denne nådeløse slavedriveren, og det blodsprengte blikket mitt graviterer stadig ufrivillig ned mot det blanksorte panseret til Nintendos nye lille vidunder, mens abstinensen napper i håndmuskulaturen – vel vitende om at frihetsberøvelsen vil vedvare.

Oppslukt

For spillseansene tenderer unektelig mot det tvangsbetonte, og hendene er allerede i ferd med å forme seg etter de delikate, stilrene linjene. Trivielle, daglige gjøremål blåses opp til gigantiske irritasjonsmomenter, og timene feier forbi som knapt merkbare ubetydeligheter i bakgrunnen mens jeg synker gjennom det stereoskopiske vinduet med enveisbillett, lenger inn i den virtuelle dimensjonen enn jeg føler jeg har vært tidligere. Ja, jeg tror omsider det er tilstrekkelig grunnlag for å stille diagnosen sterkt fremskredet og uhelbredelig «hektethet» med stor smittefare, spredningsrisiko og ellers ukjente prognoser.

Super Street Fighter IV 3D Edition
Super Street Fighter IV 3D Edition

Men det gjør ingenting, og jeg melder meg gladelig som prøvekanin for alle eventuelle langtidsvirkninger fra overdreven bruk av Nintendos nye bærbare teknologidop. Ingen symptomer, bortsett fra en uimotståelig trang til å justere 3D-effekten til omgivelsene når jeg er ute og kjører bil, har ennå meldt seg, og både synsforstyrrelser og migreneanfall uteblir enn så lenge. Og uansett hva som måtte inntreffe av helsemessige utfordringer i fremtiden, vil det mest sannsynlig være verdt lidelsene. Undertegnede må nemlig uforbeholdent konkludere med at 3DS'en kan føre opp nok en overveldet underholdningskonsument på merittlisten.

En medvirkende årsak er det vel at jeg tilhører den «voksne» generasjonen spillentusiaster hvis sammenligningsgrunnlag strekker seg helt tilbake til de gulgrønne, diffuse Game Boy-bildene, eller det faktum at Nintendo har vært det lune, vennligsinnede og kreativitetsorienterte tilfluktsstedet på slagmarken av bitre, blaserte hardcore-krigere. En viss sympati for integriteten og den utrettelige, kompromissløse streben etter nye måter å spille på har de i alle fall klart å opparbeide hos meg, og selv om forsøkene tidvis har gjort forretningsmodellen utrygg, er både Wii og DS entydige bevis på en fruktbar grunnfilosofi.

Bra timing

Ei lita snuppe
Ei lita snuppe

Denne har altså nå kulminert i 3DS etter flere 3D-teknologiske blindveier, som det tidlige NES-tilbehøret Famicom 3D-system fra slutten av 80-tallet og ikke minst det notorisk uergonomiske Virtual Boy-monsteret. Men den aldrende spillbestefaren ga ikke opp. Å implementere den synsvinkelsensitive og ennå smått eksperimentelle autostereoskopi-teknologien på en håndholdt konsoll er en oppvisning i god timing, en perfekt syntese av det velprøvde og det nyskapende og kan formodentlig bidra til å legitimere teknologien blant de forvirrede forbrukerne som TV-produsentenes desperate 3D-markedskrig etterlater seg.

Ja, 3D-opplevelse er delvis betinget av personlige forutsetninger, men det er i alle fall for undertegnede ytterst minimale justeringer av avstand og vinkel som kreves før jeg får peilet meg inn på det gylne punkt.

Og da må jeg nesten aktivt motstå fristelsen til å plukke ut Street Fighter-figurene av skjermen eller prøve å ta imot blyanten som roterer mot meg i en av logoene i hovedmenyen. Effekten er ren og sømløs, og jeg kan ikke se annet enn at spillutviklerne vil være den eneste flaskehalsen i utløsingen av potensialet til maskinen, for selve ingeniørkunsten vitner om grundighet og respekt for kresne kunder.

Messi i 3D, blir det bedre?
Messi i 3D, blir det bedre?

At det også har en funksjon blir tydelig når jeg slår 3D-effekten av og forsøker å bedømme avstanden til bakgrunnsobjekter med samme letthet. Er det også en «gimmick»? Ja, selvsagt, men så er da også spill langt på vei nettopp systematisk, metodisk «gimmickeri», og så vidt jeg kan se finnes det ingen prinsipiell skillelinje mellom 3D-funksjonalitet og for eksempel fancy grafikk, da begge deler tilstreber større estetisk appell, innlevelse og stemningsforsterkende effekter.

Vi ser verden i 3D, og Nintendos bidrag representerer således en naturlig og logisk teknologisk retning å bevege seg i. Innholdsmessig originalitet i spill er i ferd med å bli en mangelvare, og 3D-funksjonalitet gir utviklere flere strenger å spille på i de homogene sjangeruniversene.

Vel, nå får du ha meg unnskyldt, ladelampen har slukket.

Kommentarer (0)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen