Hei, jeg heter Fjarle, og jeg er en ork. Og en jeger. Statsen min påstår at jeg kan fiske og flå, men ingen av delene får jeg til. Jeg liker turer i skog og mark, og å drepe svære skorpioner på stranden. Jeg har tvilsom hårvekst i ansiktet, men kompenserer med de flotte røde buksene mine.

Kommentar World of Warcraft Classic

Hei, jeg heter Fjarle, og jeg er en ork. Og en jeger. Statsen min påstår at jeg kan fiske og flå, men ingen av delene får jeg til. Jeg liker turer i skog og mark, og å drepe svære skorpioner på stranden. Jeg har tvilsom hårvekst i ansiktet, men kompenserer med de flotte røde buksene mine.

Jeg har prøvd World of Warcraft for første gang, 15 år etter alle andre

Slik var mitt første møte med et eldgammelt spill.

Annonsør­innhold
Les hele saken »

Jeg liker å spille, men jeg er ikke glad i spill som krever samarbeid. At man må være pålogget samtidig og ha noenlunde matchende skills både foran og på skjermen betyr at det må koordinasjon til.

Og hvem har nå egentlig tid til sånt?

Derfor spilte jeg aldri World of Warcraft da det dukket opp på en dullion dataskjermer for femten år siden.

Men hva skjer når jeg prøver et femten år gammelt spill i 2019? Er spillet blodfansen av World of Warcraft har ønsket seg en evighet fortsatt imponerende?

Svaret er, som så ofte ellers, et rungende «tja, det kommer an på ...»

Jeg liker vanligvis å utforske i mitt eget tempo

Noen av de mange spillfigurene som ikke styres av andre spillere, NPC-ene, henger bare rundt som pynt. Andre gir deg oppdrag å løse.

Dette har aldri vært min type spill. Å ha matchende skills foran og på skjermen, å måtte være pålogget samtidig og gjerne å kommunisere med mikrofon og teamspeak ... meeeh.

Jeg foretrekker å gå bananas i et bilspill som Forza Horizon, svømme rundt i Subnautica eller utforske i spill som Fallout-serien og Divinity. Men siden jeg har konsentrasjonsevnene til en gullfisk i en punchbolle er det jeg liker aller best å plukke på forholdsvis korte indiespill. Spill som folk med hastverk blåser gjennom på et par timer, men som jeg kan somle meg gjennom på ti.

Jeg har spilt Anarchy Online, en eldre norsk forløper til spill som World of Warcraft, men det festet seg aldri helt. Etter at jeg var ferdig med å stige i gradene ved å drepe spilldyr rundt meg forsvant det av skjermen min ganske fort. Second Life, som folk til alt overmål kjøpte eiendommer i, tilbrakte en hel time på dataskjermen min – og jeg lo i samtlige av de 60 minuttene. Hva var dette for noe skrot? Ikke var det et spill, og ikke var det et liv nummer to.

World of Warcraft Classic hadde dermed oddsene tungt mot seg da jeg lastet det ned fra Blizzards servere slippdagen, onsdag i forrige uke.

Veldig gammeldags grafikk

Idet WoW Classic dukket opp ble det raskt tydelig at grafikken ikke ble laget i går. Eller i forigårs. Eller i forrige uke. Selv i menyene er oppløsningen lav, og den pikselerte menyen der jeg velger spillfigur og egenskaper gir egentlig mer inntrykk av å komme fra før årtusenskiftet enn etter.

Men jeg klarte da saktens å rote meg frem til en ork og jeg fant ut at den grønne spretten skulle være jeger – så jeg kunne velge mellom å gå bananas med sverd eller stå på forholdsvis trygg avstand og knerte de mest kranglete kranglefantene med pil og bue. Det skulle også være mulig å temme monster med disse figurene, ble jeg hvisket i øret fra en kollega som tilbrakte vesentlige mengder tid foran skjermen da spillet var nytt.

Så fort jeg kom inn i spillet ble grafikken hakket mer brukbar. Det er jo ikke spesielt fancy, på noe som helst vis – men oppløsningen lot seg skru opp, og med et lass kantutjevning og skyggelegging ser det ... måtelig akseptabelt ut.

Mye av grafikken er rødbrun og temmelig kjedelig. Men den gjør nytten, og noen ganger er det variasjoner i fargebruken, mens det andre ganger er ulike stilarter på bygningene jeg vandrer blant. Det blir akkurat nok variasjon til å ikke bli veldig kjedelig visuelt. Dette er fra byen Orgimmar, orkenes base. Her er det mulig å kjøpe våpen, andre spilleres produkter - så som sekker til å bære ting i - eller å trene opp ulike evner karakteren trenger.

... men grafikken er ikke så viktig

Det er tross alt en del forskjell på maskinvaren da og nå. PC-en jeg hadde da skorpionene i Azeroth var nyklekket var en enkeltkjernet Intel Pentium 4 med 3 GHz og konstante varmeproblemer. Grafikkortet var noen midt på treet greier jeg kjøpte fordi det klarte seg uten vifter – ikke at det betød noe, når resten av dem gikk så det suste.

I dag er det åtte kjerner, det dobbelte antallet tråder, mangfoldige gigabyte RAM og et skjermkort som hadde truet datidens superdatamaskiner nesten helt alene.

Men glad i enkle og korte indiespill som jeg er er det ikke nødvendigvis så farlig at grafikken er toppers. Så lenge historien, spillmekanikken og verdenen jeg labber rundt i engasjerer.

Å «grinde» til man har høyt nok spillernivå til å overleve mer krevende oppdrag og fiender er en viktig del av spillsjangeren. Heldigvis virker det ikke mulig å utrydde dyrearter i WoW Classic.

Kverke smådyr om igjen og om igjen

Etter noen titalls timer i WoW Classic har jeg ikke fått med meg så mye av historien. Av en eller annen grunn er orkene og de andre rasene i Horden i krig med en haug skapninger, mennesker inkludert, i Alliansen. For alt jeg vet foretrakk trollene at dorullen pekte inn mot veggen, mens dvergene var uenige. I så fall spiller jeg visst på feil lag.

Så mine timer foran skjermen har ikke gitt meg noe historisk grep. Men så har jeg også tilbrakt tiden med å gjøre to ting; jeg har gjort små oppdrag for å få poengbonuser og jeg har drept en forholdsvis stor andel av den faunaen jeg har kommet over. Såkalt grinding for å øke spillernivået er noe mange hater, men jeg er forholdsvis glad i – på lave nivåer gir det rask uttelling og oppdragene man får er ikke så vanskelige.

Det er MMO-enes kioskroman, om du vil. Lettfordøyelig, og noen ganger moro. Men aldri hverken spesielt utfordrende eller givende.

I landsbyen Sen'jin fant jeg en finne. I en kulp. Jeg antar at neste punkt på lista var badstuen.

Kanskje det sosiale aspektet er gøy?

Jeg har også snublet i elementer av spillet som gir meg troen på at kanskje jeg har vært litt rask til å avvise denne spillsjangeren. I et par av de tidligste oppdragene skulle jeg ut på en rekke småøyer for å få tak i en hodeskalle og for å kverke en sinna blåkledd fyr. Årsakssammenhengen var høyst uklar – men jeg antok at han fortjente det.

Første forsøk gikk så som så. Jeg var for lavt i nivåene og ikke i nærheten av å klare å ta knekken på de mange beskytterne fienden hadde rundt seg. Ikke bare det – for hver gang jeg måtte halte vekk fra kampens hete dukket det opp dinosaurer som elsket gjøre slutt på siste rest av helse orken min hadde. Jeg ga opp oppdraget en liten stund.

Men et par nivåer senere var fiendene innen rekkevidde. Jeg klarte ikke helt å ta dem selv, men hver gang jeg kreperte hadde de som regel ikke mer enn 10–20 prosent helse igjen. I det fersklanserte spillet var vi mange som var på akkurat det punktet da jeg var der – og plutselig dukket det opp flere titalls andre spillere rundt meg. Vi dannet løse allianser og begynte å gjøre vei i vellinga. Beskytterne til fienden døde, hodeskallen ble funnet og jaggu knekte vi sjefen også.

Uendelig kompleksitet

Dette er jo selvsagte fremgangsmåter for en vant MMO-spiller, men for meg som foretrekker å spille solo var det en liten øyeåpner. Det er ikke bare slitsomt og utfordrende å måtte gjøre oppdrag sosialt.

Og rolleinndelingen som ble tydelig allerede så tidlig i spillet viste også at her var det store mengder kompleksitet å fordype seg i. Jeg valgte en nybegynnervennlig rase som kvester folk med tradisjonelle våpen og i mindre grad magi eller kombinasjoner av handlinger. Men andre hadde åpenbart tatt andre valg – for der jeg prøvde å ta livet av folkene med to-tre nivåer høyere status enn meg, mistet jeg ikke på langt nær så mye helse som jeg burde.

De andre i spillergruppen sto rundt og helbredet med nettopp magien jeg selv unngikk å velge innledningsvis.

På Echo Isles, rett sør for det aller første området man møter i WoW Classic, var vi mange som tilfeldig slo oss sammen for å ta knekken på fiender som var for sterke for hver enkelt av oss. Å være flere om å få til mål som ellers er uoppnåelige er ett av de store poengene med denne typen sosiale spill - og det kan være veldig gøy.

En chatklient med spill attåt?

En stadig mer aktiv spillchat understreket samarbeidsprosjektet underveis i spillet. Det spørres til stadighet etter «LVL 30 tank» til å bli med på ulike oppdrag. Men det er minst like mye dritpreik i chatten. Noe av preiket antyder sterkt at det ikke bare er folkene som var 14 år gamle da spillet kom ut som spiller Classic-versjonen av spillet. En del er ubehøvlet og fjasete, noe er rett frem rasistisk og en hel del er tøys, tull og morsomheter.

Til tider fremstår World of Warcraft Classic litt som en chatklient med tilhørende underholdning, mer enn et spill med chatvindu.

«Noen som vil væme?!» Chatvinduet i WoW er halve poenget med spillet - her annonserer andre som skal ut for å gjennomføre quests, så man kan hive seg med for å bidra og få massevis av erfaringspoeng på veien.

Og kanskje er det akkurat det det er. World of Warcraft virker ekstremt sosialt, men også utfordrende og tidvis gøy. Det kan likevel være ekstremt irriterende å måtte gå i et kvarter for å komme fra a til b i spillet. Du kan ikke hoppe raskt mellom destinasjoner, og når du er ferdig med å ta livet av dem for å gå opp i nivåer blir det raskt irriterende når lokalt dyreliv på lave nivåer angriper idet du går forbi.

Det er også en hel mengde kunnskaper og arbeidssysler man kan lære i spillet, og igjen kan disse utfylle andre spillere. Den sedvanlige strukturen i rollespill der du kan øke ett og ett knepp på ulike egenskaper er her også.

Femten år gammelt, men godt som nytt

Denne oppreiste oksen hadde ikke mye å melde.

Den voldsomme kompleksiteten som åpenbart bor i World of Warcraft Classic gjør at det fortsatt føles ganske friskt, selv om grafikken ikke ser helt ny ut. Og enn så lenge har ikke avstandene vært uoverkommelig lange heller.

Jeg savner egentlig ikke så mye i spillet så langt. Men så har jeg heller ikke i skrivende stund kommet lenger enn til nivå 11. Jeg har lært meg å temme dyr – så vidt det er. Og jeg har akkurat krysset en skummel bro til et nytt kontinent for første gang.

Det aner meg at samarbeid og strategiske valg ikke blir mindre viktig herfra og ut. Om jeg blir lei eller fortsetter å spille gjennom måneden abonnementet varer vil vise seg. Men dette er perspektivet til én som egentlig aldri har likt denne typen spill. Hvis du liker rollespill og å spille sammen med flere er World of Warcraft Classic absolutt verdt å prøve – også femten år etter.

En ekstra bonus er at spillet i dag kan kjøre på nesten hva som helst. Eller som en bruker på World of Warcraft-forumet sier; det vil kjøre på en brødrister tilkoblet internett med brevdue.

Og det er det slett ikke alle like fete spill som kan.

PS! Hvis World of Warcraft Classic har grodd seg så fast at jeg fortsetter å utforske, er det mulig det kommer oppdateringer etter hvert som jeg roter rundt i spillverdenen. Har du gjenopptatt gamle uvaner, eller har du også hoppet inn i med blanke ark? Syng gjerne ut i kommentarfeltet under.

Norges beste mobilabonnement

Sommer 2019

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Sponz 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

GE Mobil Leve 6 GB


Jeg bruker mye data:

Chili 25 GB


Jeg er superbruker:

Chili Fri Data


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen