Test

Keith Emerson Band featuring Marc Bonilla

Det er vanskelig å vite hva man skal forvente av et band som kaller seg Keith Emerson Band. Det er jo den virtuose keyboardisten med nærmest legendestatus i progrocken som er mannen bak navnet Keith Emerson. En av syttitalls-progrockens viktigste skikkelser. Allikevel får man en følelse av at en 2008-utgivelse fra denne mannen kan bli litt harry, og kanskje vise seg å være et tafatt forsøk på å gjenskape tidligere bragder fra bandet The Nice og supertrioen Emerson, Lake & Palmer.

Med seg på sin nyeste plate har han en rekke musikere som kanskje er ukjent for de aller fleste. Først og fremst har han med seg Marc Bonilla, som har vært vokalist i Deep Purple, og her står han også for vokalen i tillegg til å spille gitar. Travis Davis er mannen med bassen og Tony Pia er mannen bak trommene.

Keith Emerson Band: mektigere enn marsipankake
Keith Emerson Band: mektigere enn marsipankake


Storslagent og ambisiøst

Det er ingen overraskelse for kjennere at "Keith Emerson Band featuring Marc Bonilla" ikke akkurat har ambisjoner om å føye seg inn i strømlinjeformene til en homogen popverden. Dette kan høres straks man lar plata snurre. Ignition starter opp det hele med en tung undertone med pipelyder og effekter både fra syttitallet og i dag, etterfulgt av et improvisasjonsaktig synthspill som både stil- og lydmessig er umiskjennelig Keith Emerson. Dette går straks over til 1st Presence med apokalyptisk kirkeorgel, før noe som minner om en melodi endelig lar seg høre seg i tredjesporet Last Horizon - en tung og rytmisk marsjlignende komposisjon.

Etter hvert åpenbarer det seg, tro det eller ei, flere sanger som høres litt masseproduserte ut, og med tanke på det pompøse overlaget kan dette ikke bare bli litt for mye, men til tider nesten selvparodisk, med ellevill synkopering og taktskifter som om det skulle være et febrilsk forsøk på å maskere popfasaden. Mellom disse sangene er det heldigvis lange mellomspill preget av Emersons eviglevende teft for vakre og fengende melodier. Dette vil helt sikkert tilfredsstille prog-fantasten og avskrekke de som her ønsker å komme under huden på sjangeren.

Klassisk, jazz og progrock

Keith Emerson tar i bruk både det siste og det første av synthezisere.
Keith Emerson tar i bruk både det siste og det første av synthezisere.

Denne skiva er tydelig bevandret i de samme stiene som ELP og The Nice, så vel som Yes, ettersom alle deler dette inntrykket som har dannet stereotypen til progrock; den overpompøse, nærmest latterlig ambisiøse musikken med virtuose musikere og storslagne arrangement. Samtidig har den også fått en liten injeksjon av Rush og annen senere progrock, som karakteriseres med mye klang og effekter og gjerne kan kalles "cheesy".

Elementer fra jazz-fusion er til tider klare, og det mye på grunn av de lange instrumentalpassasjene og en viss grad av improvisasjon og modulasjoner, finurlige synkoper og av og til uvanlige taktarter. Marc Bonillas gitarsoloer viser i tillegg at han har latt seg inspirere av stilen til Deep Purple-gitarist Ritchie Blackmore i hans tid i Deep Purple.

Ikke minst er det ikke til å unngå å legge merke til platas generelle komposisjonsform allerede når man ser bak på plateomslaget. Det er hele nitten spor, og noen av dem er gjerne delt i tre, og man finner uttrykk som "Fugue", "Prelude" og "Finale". Her er det ikke tvil om at noen har latt seg inspirere av den klassiske musikken. Når man har lyttet til plata finner man ut at omtrent ti av sangene bare er instrumentalpassasjer og er smeltet sammen med andre større og mer betydelige sanger - eller "verk" om en skulle foretrekke denne betegnelsen. Musikalsk sett er det, med sine lange instrumentale komposisjoner, ofte lett å høre paralleller med klassiske komponister, selv om besetningen nå ikke helt hører hjemme i klassisk musikk slik vi kjenner den.

Konklusjon

"Keith Emerson Band featuring Marc Bonilla" er en sjenert og anonym albumtittel, men innholdet bærer overhodet ikke preg av dette. Plata er stappfull av lange, virtuose instrumentaler med en fot i musikkhistoriebøkene og en annen i den moderne rocken. På mange måter imponerende, men for andre enn spesielt interesserte kan alle de tekniske finurlighetene og eviglange partiene straks bli for mye av det gode.

Keith Emerson Keith Emerson Band   Les mer »

Norges beste mobilabonnement

Juni 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio Go 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen