Test

Kamikaze Love Reducer

Psychopunch fra Västerås i Sverige fremstår som svært så produktive når de nå lanserer sitt album nummer seks på sju år. Å utvikle seg spesielt i den ene eller andre retningen er ikke et satsningsområde for bandet, og fansen får det de vil ha denne gangen også.

Energisk rock n’roll på godt og vondt

Alternativ tekst mangler
Psychopunch er tøffe i trynet. Foto: Emmy Etíe

"Kamikaze Love Reducer" begynner veldig bra. Introriffet på albumåpneren "Poison Alley Groove" er herlig forfriskende og gir assosiasjoner til Motörheads "The Bomber". Etter hvert domineres lydbildet av en vegg av gitarer, noe som kan sies å gjelde for de fleste låtene, og det låter tøft og kompakt. Sjangermessig er det nærliggende å putte Psychopunch i Scandinavian rawk-båsen sammen med band som Gluecifer, Hellacopters og Turbonegro, selv om Psychopunch ligger litt nærmere punkrocken enn denne gjengen.

Etter tre låter merker man at det er særlig to ting som drar ned totalinntrykket. Den monotone hamringen på gitarene begynner å bli slitsom, og kun på åpningssporet og "Comin’ Right Through" får man servert de tøffe rock’n’roll-riffene bandet tydelig er i stand til å lage. I stedet satses det på enkle intromelodier, som ikke alltid er like vellykkede. Den grove og raspende vokalen blir også tidlig slitsom å høre på. Der Motörhead-Lemmy får det hese og umusikalske til å høres kult ut, blir det for Psychopunch bare monotont og slitsomt, selv om vokalist JM sin stemme for så vidt gir bandet et særpreg.

Nå passer jo også vokalen sammen med musikken så lenge det er snakk om rett-fram punk’n’roll-låter, men når bandet prøver seg på en form for power-ballade i "When This World is Dying" går det riktig galt. Vår vokalist JM prøver så godt han kan å synge rent og pent, men får det dessverre ikke helt til. Engelskuttalen er dessuten fryktelig. Definitivt et mislykket eksperiment.

Catchy refreng

Når det er sagt, har albumet definitivt sine gode sider også. Bandet satser på melodiøse refreng, gjerne tostemte. Nå blir det jo aldri skikkelig melodiøst med en vokalist som høres ut som ei forkjøla kråke, men låter som "Everlasting", "Someone Like You" og "On the Stereo" har catchy og lett gjenkjennbare refrengtema. Nevnte "On the Stereo" begynner som en kul Motörhead-inspirert sak i høyt tempo, har et av platens bedre refreng, og representerer sammen med den riffsterke "Comin’ Right Through" to av høydepunktene på albumet.

Avslutningslåta representerer det mest oppsiktsvekkende innslaget. "The Black River Song" begynner mer eller mindre akustisk, og både tekst og akkordrekkefølge høres ut til å være stjelt fra en gammel irsk drikkevise. Da fullt band og grisete gitarer kommer inn etter halvannet minutt, høres bandet ut som en heavy-versjon av The Dubliners, komplett med refreng om å "raise your glass for the black river song, and drink all your problems away". Og det er nettopp det man får lyst til, å heve halvliterglasset i været, synge med, og glemme hvor kjipt du hadde det i går. Litt pompøst, litt tullete, men det funker faktisk brukbart.

Konklusjon

Dette er musikk som er laget for å spilles høyt i et skittent og mørkt konsertlokale på fredagskvelden, og ellers andre plasser der god stemning søkes. Ikke alt er like bra, og en slitsom vokal trekker ned, men når det først trøkker så blir det riktig så tøft.

Psychopunch Kamikaze Love Reducer   Les mer »

Norges beste mobilabonnement

Mai 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Chili Medium 5 GB


Jeg bruker mye data:

Chili Large 10 GB


Jeg er superbruker:

Chili X-Large 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen