Test

Joni Mitchell ? Shine

Miss Mitchell kunne sakene sine for 40 år siden. Det kan hun fortsatt.
Miss Mitchell kunne sakene sine for 40 år siden. Det kan hun fortsatt.

Joni Mitchell begynner å dra på årene og det er snart 40 år siden hun gav oss de flotte albumene ”Ladies of the Canyon” og ”Blue”. Dette er Jonis første utgivelse på fem år, og den første på lenge med nye sanger. Skal hennes nye plate måles opp mot gamle klassikere eller vurderes som noe helt eget? Det faller naturlig å legge henne i samme skuffen som Bob Dylan, som fortsatt er like god og kunstnerisk som da han gav ut ”Blonde on Blonde” eller ”Highway 61 Revisited”.

God gammel stil

Det hele starter med en fem minutter lang jazzinstrumental, som minner litt om hennes "Don Juan´s Reckless Daughter”. Så begynner hun å synge. Stemmen er noe helt annet enn den var for 40 år siden, men det er umiskjennelig Joni Mitchell. Uheldigvis er sangene ofte småkjedelige og tekstene hennes litt i overkant miljøbevisste. På den andre siden kan vi prise oss lykkelige for at hun ikke serverer oppgulp fra tidligere tekster. Dog blir det hele veldig politisk korrekt, og omhandler temaer som terror, forurensning og krig. Likevel; Joni får det fortsatt til.

Hun spiller piano og gitar, og dette er det ikke noe å si på, hun behersker instrumentene forsatt. Men tekstene er som sagt småkjedelige. Og når hun på spor nummer fem attpåtil prøver seg på en 2007 versjon av "Big Yellow Taxi" er det lett å bli skeptisk. Denne nye versjonen kan ikke på noen måte måle seg med den fra 1970, selv om den har fått en ny rytme.

Har ikke mistet grepet

”If” og ”Shine” er albumets store høydepunkt. ”If” er Mitchells versjon av et dikt av Rudyard Kipling. Tittelsporet er et langt, trist spor som er utrolig fint.

Joni Mitchell blir litt for politisk korrekt og standardisert for at det virkelig skal svinge av
Joni Mitchell blir litt for politisk korrekt og standardisert for at det virkelig skal svinge av "Shine".

Joni leker seg med en blanding av pop og jazz, som til tider går mer over til jazzen. Hun gir ikke slipp på sin storhetstid. "Shine" har noen ganger nesten den samme stemningen som hennes gamle mesterverker, men bare nesten. Det er tydelig at albumet er laget for å passe inn i 2007, men det kommer aldri til å bli noen hiter fra "Shine". Albumet prøver å vekke oss fra vår blinde slummer, noe som fungerte bedre i 1970 enn i 2007.

Likevel er det fint å se at Joni Mitchell forsatt kan sakene sine. Hun skriver alt i alt gode sanger og fremføre dem plettfritt. Men det er en god stund siden hennes gullalder, og dette albumet kommer nok ikke til å bli dratt fram av CD-hyllen like ofte som ”Blue” eller ”Ladies of the Canyon”. På den andre siden skal det kanskje litt til for å lage et like bra album 40 år etter.

Konklusjon

Joni gir oss et godt album selv om det er politisk korrekt og til tider litt kjedelig. Men hun viser at hun forsatt har det hun engang hadde, men likevel er musikken hennes ikke noe nytt under solen. Hun bruker den gamle oppskriften som fungerte for 40 år siden, og det er jo de forventningene man setter seg ned med når man skal høre Joni Mitchell.

Joni Mitchell Shine   Les mer »

Norges beste mobilabonnement

Juni 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio Go 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen