Anmeldelse
Maria Bonnevie som Lea i Engelen.

Ikke akkurat engleaktig

Lea er heroinavhengig. Hun har en datter som hun måtte gi fra seg. Hennes far døde av kreft, mens moren tok inn en alkoholisert kvinnemishandler som plaster på såret. Lea vokste opp med omsorgssvikt, alkoholmisbruk og likegyldighet. Nå blir den gripende historien fortalt til oss, slik at vi bedre kan forstå det uforståelige.

Engelen er en svært personlig skildring av heroinmisbruk med både årsaker og dets ødeleggende effekter. Filmen er regissør Margreth Olins spillefilmdebut – fra før har hun lagd personlige dokumentarfilmer som Kroppen min og Dei mjuke hendene. Hun bidrar med fortellerstemme og trekker inn sin egen erfaring med venner eller bekjente som har opplevd tilsvarende det som skjer i filmen – og har lagd en knakende god film.

Uvanlig fortellerstil

Den uvanlige tilnærmingen til fortellerstemmen i Engelen er en av de største styrkene ved filmen. Fortellerstemmen til Olin sørger for en form for nærhet – filmskaperen forteller oss noe personlig direkte, og på en måte på siden av den øvrige fortellingen. Hadde fortellerstemmen blitt brukt på en normal måte, ville den enten ha tilhørt en av rollefigurene eller en allvitende stemme. Her er det en regissør som snakker for sine venner.

Dette særegne trekket ved Engelen forteller oss at måten filmen formidler en historie på ikke befinner seg innenfor tradisjonelle rammer. Engelen har ikke en vanlig fortellerstil eller dialogscener som føyer seg inn i en klassisk årsak-virknings-logikk. Vi får i stedet en poetisk skildring som er drømmeaktig og assosierende uten å bli pretensiøs. Fremstillingen i Engelen hopper raskt mellom sted og tid – sistnevnte kategori også innad i enkelte scener.

Rører ved hjerteroten

Filmen distanserer ikke seeren selv om den har noen uvanlige grep, tvert imot. Engelen er svært trist og rørende, med enkle grep blant det som ved første øyekast virker som svevende og kunstnerisk. Et eksempel på denne enkle elegansen er en scene der Lea møter igjen datteren – det er minimalt med virkemidler, vi får ikke engang se ansiktene deres til å begynne med. Likevel er det noe som river i hjerteroten, og det vitner dermed om en effektiv bruk av filmatiske grep.

En annen sentral styrke ved Engelen er det dynamiske og problematiske forholdet mellom Lea og moren. Sammen med stoffmisbruket har ikke dette forholdet enkle løsninger eller årsaker, noe som bidrar til å gjøre universet vi ser mer troverdig og levende. I tillegg blir vi servert fabelaktig skuespill av alle de involverte som er rolig, hjerteskjærende og nedtonet. Det eneste negative man eventuelt kan si om Engelen er at budskapet kanskje blir for overtydelig og bruken av enkelte stereotyper (som den nye mannen til mor) blir for pågående.

Konklusjon

Følg oss på Twitter
Følg Audiovisuelt på Twitter

Engelen er en svært god film om rusavhengighet og forhold mellom mennesker som er rammet av dette. Filmen blir presentert på en poetisk og personlig måte, og dette forsterker virkelighetsbåndet og det følelsesmessige engasjementet. Engelen kan kanskje virke beksvart og nitrist, men noen ganger har vi godt av slike filmer også.

Engelen kommer ut på Blu-ray 7. april.

Kommentarer (1)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen