Refleksjon

Hva er vi så redde for?

Her forleden satte jeg meg ned for å surfe litt etter et av de mest berømte bildene i dokumentarfotografiets historie. Nick Uts bilde fra Trang Bang er et av de mest ikoniske bildene fra Vietnamkrigen, og også et av de mest kjente noensinne. Fotografen fikk en velfortjent Pulitzer-pris for det, i tillegg til at det vant World Press Photo of the Year i 1972, og dette bildet alene førte sannsynligvis til en kraftigere økning i folks bevissthet omkring Vietnamkrigens redsler og sivilbefolkningens tap enn noe annet enkeltbilde. Det viser en naken jente som kommer løpende mot fotografen for å få hjelp, mens hun roper "Nong qua, nong qua" (for varmt, for varmt). Jenta var ni år, het Phan Thị Kim Phúc og var blitt utsatt for et napalmangrep fra sørvietnamesiske fly. Pilotene misforsto og trodde den flyktende flokken sivile var nordvietnamesiske soldater. Hun fikk store brannskader på kroppen, og var ikke forventet å overleve, men kunne heldigvis til slutt dra hjem igjen etter totalt 17 operasjoner og 14 måneder på sykehus. Bildene til høyre viser bedre enn det kjente bildet hvor alvorlige skader hun fikk.

Foto: Nick Ut / Associated Press
Foto: Nick Ut / Associated Press

Bildet regnes av de fleste som det kanskje viktigste fotografiet fra hele Vietnamkrigen, og har for lengst tatt sin plass i verdenshistorien. Det finnes nå i et utall historiebøker og bøker om kriger og fotojournalistikk og det er kort sagt et av de viktigste og mest kjente journalistiske arbeidene i fotohistorien. Men det var bare så vidt at det i det hele tatt ble sluppet. En redaktør hos Associated Press avslo nemlig å benytte bildet fordi det viste frontal nakenhet, noe som var omtrent fullstendig tabu hos AP på den tiden. En fotoredaktør så imidlertid bildet for det det var og fikk avgjørelsen omgjort.

Men verden har tydeligvis ikke beveget seg noe særlig fremover siden den tid, i alle fall ikke på dette området. Da jeg surfet etter dette bildet var det første treffet nemlig bildet nedenfor, fra denne websiden (som for øvrig ikke er alene i behandlingen av bildet):

Foto: Nick Ut / Associated Press
Foto: Nick Ut / Associated Press

Å sensurere dette bildet, som ikke på noen måte kan sies å være seksuelt, er ren og skjær historieforfalskning. Ved å gjøre dette har man fullstendig fratatt dette fotografiet all dets historiske og dokumentariske betydning, for i stedet å gi fullstendig etter for en irrasjonell frykt som (desverre) er på moten nå for tiden. Man har glemt ikke bare bildet og dets historiske betydning, men også fotografens hensikt med bildet, for ikke å forglemme jentas lidelse som var den utløsende årsaken til at bildet ble tatt i utgangspunktet. Bildet, slik det er, er for vår felles bevissthet og historiske bakgrunn alt for viktig til at man kan akseptere at det ødelegges og ufarliggjøres på denne måten. Å sensurere dette bildet er historievandalisme.

Man kan selvsagt si at dette var på et knippe små og sannsynligvis uviktige nettsider som nok har en begrenset leserskare, noe som i og for seg er riktig nok, men det er like fullt en tendens vi ser igjen i alle typer medier i dagens samfunn. Man konsentrerer seg om totalt feil problemstilling når man gjør seg opp en mening om hva som skal vises eller ikke. Borte er medienes ansvar for samfunnsopplysning kan det ofte virke som, og alt vi sitter igjen med er deres forsøk på ryggdekning i frykt av å bli saksøkt for å vise noe som noen kan finne på å ta anstøt av. Det er ikke slik at man har en gudegitt rett til ikke å bli støtt av noe som helst, og slik skal det heller ikke være. Det er sunt for sinnet å ta anstøt en gang i blant, av et rent mentaltreningshensyn. Enkelte ting SKAL man dessuten bli støtt av. Slike ting som dette bildet. Men da skal man ikke støtes av at en niåring i dødsangst og store smerter er naken.

Slike bilder som dette er viktige nettopp fordi de er grusomme og formidler krigens redsler til oss rike hvite mennesker som sitter hjemme og finansierer krig på andres jord. Av og til kan krigføringen synes berettiget, av og til ikke, men det som er et ufravikelig prinsipp er at vi som meningsdannende mennesker skal opplyses og holdes orientert om hva som gjøres i vårt navn og ofte med våre penger. Dette forutsetter ikke bare en presse som er fri, uavhengig og ærlig, men også at vi er ærlige mot oss selv. Vikarierende argumenter som at jenta er naken og at vi derfor må beskyttes mot bildet holder bare ikke. Det er et spørsmål om viktighet. Er enkelte menneskers aversjon mot å ta anstøt virkelig verdt så mye mer for oss enn vår egen samfunnsbevissthet?

Han er ikke amerikaner, så det er ok.
Han er ikke amerikaner, så det er ok.

For akkurat det bildet som er gjengitt over er det bevaring av historie det står om, og bildet kan på mange vis ses på som så sterkt og innarbeidet at faren for at det skal miste sin verdi ikke er stor, men hva med bilder som tas i dag eller i morgen? Bilder som kunne blitt like sterke, ikoniske og viktige som dette når for alt vi vet ikke frem til folk flest engang, og lider samme skjebne som Nick Uts berømte bilde nesten gjorde. I den første Gulf-krigen hadde fotojournalister og andre mediefolk langt mer begrenset bevegelsesfrihet enn i Vietnamkrigen, hvor blant annet dette bildet av Larry Burrows bidro til å skape massiv motstand, og det var tydelig at den amerikanske hæren hadde lært fra dengang hvor meningsskapende media kunne være, og gjorde det de kunne for å forme bildet av krigen slik det ble fremstilt for folk hjemme. Blant annet ble media forbudt å gjengi skadde eller døde amerikanske soldater, mens de som tilhøre den andre siden, som denne døde irakiske soldaten, ikke var dekket av det samme forbudet. For ikke lenge siden fikk AP også massiv kritikk for å publisere bildet nedenfor, som viser korporal Joshua Bernhard som får førstehjelp etter å ha blitt truffet i beina av en granat. Han døde ikke lenge etter av skadene. AP ventet til familien var underrettet om dødsfallet, men trosset familens ønske om å ikke publisere det, fordi de anså bildet som så viktig at det burde publiseres. Kun et fåtall av medier hadde mot til å gjøre det samme.

Foto: Julie Jacobson / AP
Foto: Julie Jacobson / AP

Det som i bunn og grunn fremprovoserte denne reaksjonen fra undertegnede er frustrasjonen over å bli fortalt at "du takler ikke sannheten" ispedd en god dose av "dette har du ikke godt av å vite", sammen med en solid mengde av "du bør også lyve for deg selv". Enkelte ting er for viktige til at vi kan se bort, og om dette ikke gjelder hva vi gjør mot hverandre, hva gjelder det da?

Dersom du ønsker å lese om hvordan vi ser - eller ikke ser - andre menneskers lidelse, vil vi anbefale Susan Sontags bok "Regarding the Pain of Others" (ISBN 0374248583).

NB! Det gikk litt i ball for meg i begynnelsen av artikkelen, og jeg kom i skade for å skrive "-koreanske" der det selvsagt skulle være "-vietnamesiske". Feilen er rettet nå.

Norges beste mobilabonnement

Juni 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio Go 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen