Anmeldelse

Her er vår dom over Assassin's Creed III

Avslutningen på trilogien er en mastodont som nesten kollapser av egen vekt.

[Gamer.no]: Så var vi her, da. Enden på reisen, slutten på visa. I hvert fall den visa Ubisoft har trallet på så og si hvert år siden serien ble sparket i gang med Assassin’s Creed i 2007. Vi har lenge vært klar over at dette kom til å bli Desmond Miles’ siste tur inn i historiegravingssimulatoren Animus, men det er nå en gang litt vemodig å bevitne enden på en æra.

Nå er det neppe slik at fransk-kanadierne fra Montreal legger serien helt død etter at den uhorvelig lange rulleteksten har trålet seg ferdig over fansens skjermer. Skal jeg tippe vil jeg tro vi får se en ny trilogi med en ny Desmond Miles-analog om ikke alt for lenge. Forhåpentligvis kaster da Ubisoft litt mer enn bare hovedpersonen ut med badevannet, for selv om det er et uhyre godt spill bukker Assassin’s Creed III nesten under av sin egen vekt i spillsystemer og storslagent narrativ.

Vaklevorent drama

Ubisoft Montreal jobber seg stadig nærmere den formen for melodramatisk og storslagent drama de har higet etter siden seriens begynnelse. Det hele blir pompøst, svulstig og referansetungt, og om ikke historie var ditt sterkeste fag på skolen må du jobbe litt for å holde tunga rett i munnen.

George Washington er en av de mange gufsene fra fortiden som er med.
George Washington er en av de mange gufsene fra fortiden som er med.

Men det blir for stort. Resultatet av å prøve å favne disse førti-femti begivenhetsrike årene i noe slikt som to og en halv time med mellomsekvenser går bare ikke, og vi ender opp med et lagvis drama som kunne trengt mer eksposisjon og orden. I bunn har vi Connors kamp mot urett og «Templar»-ordenens autoritetsideologi rørt sammen med tematikk som farsforhold og opprinnelsesrøtter. Over denne personlige dramatikken ligger krigskonflikten, som hopper fra år til år og fra begivenhet til begivenhet på et ganske rotete vis. Så har vi i tillegg Desmonds historie og kamp mot «templar»-skalkeskjulet Abstergo utenfor historiesimulasjonen, som nøstes opp svært lite elegant. Det blir rett og slett for mye og for rotete, for stykkevis og delt.

Av og til glimter den bakenforliggende ambisjonen til, og når spillets narrative biter virkelig skinner, skinner de sterkt. En god del av dialogen er godt skrevet, og spenningskurven fungerer ganske bra, på tross av en rotete oppbygging. Og sett i sammenheng med resten av serien byr Assassin’s Creed III på en av de bedre historiene så langt.

Alltid noe å gjøre

Byene har forøvrig er et vell av gjøremål, slik vi har lært oss å vente fra serien. Tradisjonelle småoppdrag, som brevbæring og å sette fri fanger, støtter opp om oppdrag med større ringvirkninger, slik som omveltninger av «Templar»-ordenens maktsystemer. For eksempel kan du infiltrere flere forsvarsfestninger og heise det amerikanske flagget, noe som sørger for en god slump med penger og mindre handelskatt.

Jaget.
Jaget.

Den populære snikmorderlaugdelen fra Brotherhood vender også tilbake. Du kan fremdeles sende ut og trene opp snikmordere på oppdrag rundt om på østkysten i bytte mot midler, og du kan kalle inn snikmorderne i hete kampsituasjoner. Dette elementet er fremdeles blant seriens store styrker, uten at spillet utvider det betydelig.

Av andre nyheter kan vi nevne sjøoppdragene, der du tar roret på et massivt oppgraderbart seilskip. Disse byr på et godt pust i bakken fra å stirre på Connors hodehette. Skipet er lett å styre, kanskje litt for lett om vi skal hige etter realisme. Men når situasjonene tilspisser seg, og slagside kjemper innbitt mot slagside fungerer glemmer man kjapt slikt småpirk.

Connor i sitt rette element.
Connor i sitt rette element.

Det er alt for mye å henge fingrene i til å nevne alt; spillet bugner over av mindre og større oppgaver og mål. Det kan nesten bli litt overveldende med så mange systemer å sette seg inn i, og jeg vil ikke anbefale noen å starte serien her. Selv om du får innføring i de mest grunnleggende systemene er det mye spillet unnlater å forklare, og det lønner seg absolutt å ha litt erfaring fra Ezio elle Altaïrs tidligere eventyr.

Flerspiller i litt ny drakt

Den særegne flerspillerdelen fra Brotherhood og Revelations gjør også et nytt inntog, og selv om det meste er ved det samme er det noe nytt å hente her også.

I «Domination» skal man holde kontrollen i et område.
I «Domination» skal man holde kontrollen i et område.

Om du ikke er kjent med konseptet handler det i bunn og grunn om å jakte ned motspillere ved å være så diskret som mulig. I den vanligste modusen, «Deathmatch», får hver spiller levert et nytt mordmål. Så må man prøve å eliminere målet så diskret som mulig, slik at man ikke røper seg selv.

Nytt av året er to nye modi. I «Domination» skal man samarbeide om å holde kontrollen over et område, mens motstanderlaget gjør sitt ytterste for å infiltrere skansene. Den andre modusen, «Wolf Pack», minner mer om såkalte «horde»-moduser. Her skal opp til fire spillere samarbeide om å knerte datastyrte mål før tiden renner ut, hvor hvert suksessfulle mord får man lagt til litt tid på klokken. Av erfaring er dette helt klart en modus som egner seg best med folk man kjenner — å koordinere taktikk med tilfeldige Internett-spillere av ymse modenhet er en heller umulig oppgave.

Med et robust progresjonssystem og flerfoldige hjelpende ferdigheter å låse opp kan dette holde liv i Assassin’s Creed III lenge etter at Desmonds eventyr er ferdig.

Konklusjon

Det er svært vanskelig å samle tankene rundt Assassin’s Creed III. Spillet er så omfattende, så enormt og ambisiøst at det kan bli for mye til tider. Dette merkes best i spillets historie, som på tross av høyt ambisjonsnivå ikke makter å være konsis og komplett nok i formidlingen. Den kan engasjere, men de fleste vil klø seg litt i hodet av plothull, et enormt figurgalleri og en skuffende sluttsekvens.

Solen går ned.
Solen går ned.

Så vinner spillet desto mer på ambisjonene rent spillmekanisk. Variasjon, nyvinninger og gjennomtenkte systemer gjennomsyrer Assassin’s Creed III fra topp til tå. Sjelden vil du finne deg i traurige situasjoner, ettersom spillet er flink til å tilby både komplekse og enkle alternativer. Det samme gjelder kampsystemet, der det stort sett er opp til en selv hvor inviklet en ønsker å gjøre det.

Det er en fryd å utforske Ubisoft Montreals vakre Amerika anno 1750 til 1800, og de nye naturområdene tilføyer spillet en stemning og en frihet som jeg har savnet fra seriens tidligere urbane eventyr. Flerspillerdelen fungerer som et godt addendum, slik den har gjort i tidligere spille, men selv om den er aldri så engasjerende overskygges den av enspillerdelens bredde og ambisjon.

Enden på Desmonds vise er ikke uten noen sure noter her og der, men leverer knallsterkt der det virkelig gjelder.

DOM: 8/10 SVÆRT GODT

Vil du vite mer?
Les hele anmeldelsen av Assassin's Creed III på Gamer.no »

Assassin's Creed III kommer i salg 31. oktober, for PlayStation 3 (testet), Xbox 360 og PC, mens Wii U-utgaven kommer samtidig som Nintendos neste konsoll 30. november. I tillegg PS Vita får et tilknyttet spill kalt Assassin's Creed: Liberation.

Norges beste mobilabonnement

Juni 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio Go 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen