GUIDE: LGA og PGA Derfor har noen prosessorer kontaktpinner, mens andre er helt flate

Guide LGA og PGA

Derfor har noen prosessorer kontaktpinner, mens andre er helt flate

En liten guide til pinner og punkter på prosessoren.

Hei, dette er en Ekstra-sak som noen har delt med deg.

Lyst til å lese mer? Få fri tilgang, ny og bedre forside og annonsefritt nettsted for kun 49,- i måneden.
Prøv én måned gratis Les mer om Tek Ekstra

En av de store fordelene med vanlige stasjonære datamaskiner er at du står helt fritt til å putte inn hva du vil i den, og at du kan skifte ut komponenter dersom behovene skulle melde seg.

Prosessoren er en av disse komponentene som kan byttes ut, og det er naturligvis en stor fordel ettersom dette fort kan være den dyreste enkeltdelen i hele PC-en – i den grad en prosessor med milliarder av transistorer kan kalles en enkelt del.

Sammenkoblingen mellom selve prosessoren og hovedkortet skjer gjennom det som kalles sokkelen. Dette er i praksis en stor kontakt som opp gjennom tidene har forandret seg i både form og størrelse, og den teknologiske utviklingen gjør at den fortsetter å forandre seg.

At soklene moderniseres er en av grunnene til at du ikke alltid kan bruke din gamle prosessor i din nye datamaskin, eller at du kanskje ikke kan beholde det gamle hovedkortet når du bytter til en nyere prosessor.

LGA og PGA

Samtidig med at sokkelen stadig forandrer seg, gjøres selve koblingen mellom prosessoren og hovedkortet på måter som har vært brukt i flere tiår. For oss som bygger PC-en selv, er det to hovedmåter vi bør kjenne til: LGA og PGA.

Disse forkortelsene står for henholdsvis «land grid array» og «pin grid array», men normalt sett bruker vi ganske enkelt LGA og PGA når vi snakker om prosessorer og sokler.

LGA og PGA: En Intel Kaby Lake-prosessor til venstre, en AMD Ryzen-prosessor til høyre. Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Den store – og godt synlige – forskjellen på disse er at en LGA-prosessor har kontaktpunkter mens en PGA-prosessor har kontaktpinner.

Hos LGA er i stedet disse kontaktpinnene plassert på selve hovedkortet, mens det på et PGA-hovedkort er hull som prosessorens kontaktpinner passer inn i.

Dette kan det være greit å være klar over ettersom AMDs nye AM4-plattform og de vellykkede Ryzen-prosessorene har gjort et AMD-bygg mer aktuelt enn på mange år.

For mens Intel for alvor gikk over fra PGA til LGA allerede i 2004, da med sin velkjente sokkel LGA 775 – som blant annet ble brukt til Pentium 4 «Prescott» og senere Core 2 – har AMD stadig hold seg til PGA for forbrukermarkedet.

Og mens trolig ingen vil velge mellom en Intel-plattform eller AMD-plattform kun etter hva slags koblingsteknologi som er i bruk, er det slik at LGA og PGA faktisk har sine distinkte fordeler og ulemper.

Balladen om den bøyde pinne

Intels Kaby Lake-prosessorer benytter seg av sokkel LGA 1151. Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Styrer du nok med prosessorer og hovedkort, vil du en eller annen gang klare å bøye eller til og med knekke en kontaktpinne. Skulle det sistnevnte skje vil prosessoren være ubrukelig.

Sånn sett er LGAs flate kontaktpunkter en mer hendig løsning, ettersom vi har en tendens til å fikle mer med prosessorene enn hovedkortets sokkel. For ikke å snakke om at en god prosessor gjerne koster mer enn et hovedkort.

En annen fordel med LGA er at det er enklere å fortette kontaktpunktene, slik at prosessoren fysisk sett ikke trenger være like stor som en PGA-prosessor med samme antall pinner.

Men LGA-løsningen er altså ikke «pinneløs», da pinnene som nevnt snarere er flyttet til hovedkortets sokkel. Det fører til at nettopp sokkelen blir det svake punktet hos LGA – mens kontaktpunktene på et PGA-hovedkort er godt beskyttet.

Det er derfor LGA-hovedkort har et beskyttelseslokk i plast over sokkelen når det kommer fra fabrikken.

På hovekortet er LGA-sokkelen pakket med fjærende pinner. Foto: Vegar Jansen, Tek.no

For hvis du først skulle være så uheldig å klare å komme borti noen av pinnene, kan det faktisk være å foretrekke at det er de som sitter på prosessoren. Med en nennsom hånd og egnet verktøy – eksempelvis en liten skrutrekker eller tynt knivblad – er det slett ikke umulig å rette opp igjen en bøyd prosessorpinne eller tre.

Like enkelt er det ikke å fikse bøyde LGA-pinner på en sokkel. De sitter nemlig som regel tettere og er allerede bøyde, noe som gjør det vanskelig treffe helt riktig på vinkelen.

I tillegg er de lagd for å være fleksible, slik at vi ikke riktig vet om en «fikset» pinne virkelig kommer til å befinne på riktig sted etter at det er lagt press på dem.

PGA-sokkelen på hovedkortet er det sjelden problemer med. Foto: Vegar Jansen, Tek.no

For ettersom LGA og PGA har pinnene på forskjellig sted, må de også benytte seg av forskjellige festeanordninger. PGA, med sine rette pinner plassert på selve prosessoren, kan ganske enkelt «slippes» ned i hullene på sokkelen, for så å låses med en enkelt hendel.

Med de jevne kontaktflatene plassert på LGA-prosessoren er det svært viktig at den sitter godt festet og korrekt plassert. Derfor har også LGA-løsningen en mer solid og kompleks festeanordning på hovedkortet – denne sørger for å presse prosessoren på plass for å oppnå god kontakt med pinnene på sokkelen.

En PGA-prosessor skal på sin side aldri presses på plass. Hvis den ikke finner veien inn mer eller mindre av seg selv, er det et tegn på at den feilplassert. Eller kanskje den har en bøyd pinne?

Andre løsninger

LGA og PGA er altså det du som datamaskinbygger kan komme borti, men PC-industrien benytter seg også mye av en tredje festemetode: BGA eller «ball grid array».

BGA er en permanent løsning som i praksis sørger for at prosessorens kontaktpunkter loddes fast til tilsvarende punkter på hovedkortet. Denne metoden benyttes på de fleste bærbare PC-er og annet smått datamaskineri.

Ulempene med BGA er åpenbar: Det krever spesialisert utstyr og såpass stor presisjon at det i de fleste tilfeller gjøres av maskiner. Og så kan du ikke fritt oppgradere prosessoren etterpå – da må hele hovedkortet byttes ut.

De litt runde kontaktfestene mellom RAM-brikkene og minnemodulen er typisk for BGA. Foto: Vegar Jansen, Tek.no

På den annen side er det noen klare fordeler med BGA også. Løsningen kan sørge for høy kontaktpunkttetthet og svært god overføringsevne for både elektrisitet og varme.

Noen ganger er det også ønskelig at en brikke ikke uten videre kan fjernes, byttes ut eller tukles med.

Alt dette har ført til at BGA brukes på mer enn prosessorer. For eksempel vil moderne minnemoduler som regel benytte seg av BGA for å feste de individuelle RAM-brikkene.

BGA, LGA og PGA er altså de vanligste måtene å koble sammen prosessorer og hovedkort på i dag. Men det har vært andre løsninger på banen også. Blant annet kom Intels Pentium II- og Pentium III-prosessorer ferdig montert på et separat kretskort som ble koblet til hovedkortet omtrent som et grafikkort eller annet tilleggskort.

En «slotket» var lagd for å kunne bruke en Socket 370-prosessor på et hovedkort med Slot 1 prosessorkontakt. Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Løsningen ble kalt Slot 1 og var altså i større grad en kontakt enn en sokkel.

Etter Slot 1 kom Intel på banen med Pentium III og Celeron-prosessorer med Socket 370 – også kjent som LGA 370. Disse prosessorene kunne også benyttes på Slot 1-hovedkort ved hjelp av et lite konverteringskretskort som populært ble kalt en «slotket».

Tallet ligger i navnet

Opp gjennom tidene har det vært en liten haug forskjellige sokler på markedet. Fra Intel-land har vi allerede nevnt Socket 370 og den velkjente LGA 775, og i dag kjenner vi godt til LGA 1151 – sokkelen som benyttes for selskapets Skylake- og Kaby Lake-prosessorer.

Tallene 370, 775 og 1151 er ikke tilfeldige, de representerer antall kontaktpunkter mellom CPU-en og hovedkortet. Du finner altså 2011 kontaktpunkter både på Intels LGA 2011 og LGA 2011-v3 – de to er bare ikke kompatible.

Pinnene pakkes litt tettere på nye AMD Ryzen enn på den gamle Celeron-prosessoren lagd for Socket 370. Foto: Vegar Jansen, Tek.no

AMD har også brukt numre på flere av sine sokler, men de har også hatt noen alternative navn. Socket 462, som med sine 462 kontaktpunkter fikk AMD Athlon først over gigahertzgrensa, er nok bedre kjent som Socket A.

Sånn sett var det greiere med den klassiske Socket 939, mens det ikke sier seg selv at etterfølgeren Socket AM2 hadde ett konktaktpunkt mer, altså 940.

Dagens AM4-sokkel for Ryzen-prosessorene har for øvrig 1331 kontaktpunkter.

Så har vi dette med brikkesett da:
En liten guide til brikkesett for AMD AM4 >>>

(Kilde: Wikipedia)

Norges beste mobilabonnement

Sommer 2019

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Sponz 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

GE Mobil Leve 6 GB


Jeg bruker mye data:

Chili 25 GB


Jeg er superbruker:

Chili Fri Data


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Til toppen