Sniktitt

Fujifilm X100

Fujifilm X100 er noe av det mest spennende og retro-lekre som er annonsert siden Olympus E-P1. Da det ble vist frem på Photokina 2010 kalte vi det for "noe av det lekreste vi har sett siden Eva mistet fikenbladet", et utsagn vi fremdeles står ved. Selv om det er omkring to måneder til de første eksemplarene kommer på markedet, har vi fått låne en pre-pre-produksjonsmodell fra Fujifilm Norge. Ingen begrensninger ble lagt på hva vil kunne undersøke og vurdere, men det sier seg selv at et kamera som er så tid de grader i tidlig og uferdig utgave som dette, ikke kan testes på samme måte som vi vanligvis tester kameraer.

Vanlig prosedyre for kameraprodusenter er nemlig å jobbe med kamera og dets programvare noenlunde samtidig, et stykke på vei, før man på ett eller annet punkt før lansering låser kameraets utvikling fysisk. Det settes så i produksjon fremover mot lanseringsdagen, uten at dets interne programvare (også kjent som firmware) ennå er ferdigstilt. Kameraet vi har fått låne er ikke langt fra ferdig rent fysisk, men firmwaren i det er LANGT fra ferdig. Det gir seg utslag i at kameraet til stadighet låser seg, ikke adlyder knapper og brytere, eller rett og slett spontant slukner. I tillegg slettes alle innstillinger når kameraet slås av, noe man må gjøre stort sett etter hvert eneste bilde tas.

Alt dette er ting som selvsagt ikke vil være et problem i den ferdige varen, og vi har derfor ikke tatt hensyn til det utover de problemer vi eventuelt måtte overvinne for å få et inntrykk av kameraet.

Fysisk er kameraet for stort til egentlig å kunne kalles et kompaktkamera, men selv om det er utstyrt med en fast 23 mm (tilsvarende 34,5 mm i fullformat) med 2.0 som største blender og 16 som minste, er det mer nærliggende å sammenligne Fujifilm X100 med enkelte speilløse systemkameraer som finnes, og som kan utstyres med et såkalt pannakakeobjektiv. Gjør man det, er ikke lenger Fujifilm X100 spesielt stort eller tungst, selv om det nok fremdeles vil stille høyt i vektklassen. Litt tykt er det dog, og inklusive objektivet og dets deksel nærmer det seg 5,5 cm på sitt tykkeste. Selve huset er noe rundt 3,3 centimeter - kanskje ikke et fedmeproblem, men definitivt ikke et akkurat slankt kamera.

Det første de fleste legger merke til ved X100 er imidlertid hvor lekkert retro det er. Dette minner mest av alt om enkelte kameraer fra bestemors guttedager, dengang kameraer ble bygget for å tåle sn støyt såvel som ha et vakkert ytre. Akkurat det ser det ikke ut til at Fujifilm har hatt problemer med, for dette kjennes ut som et masivt og solid stykke arbeid. For det meste. Batteriluken klikker urovekkende når vi tapper på den med en finger, og i likhet med lukkemekanismen dens er den litt spinkelt konstruert. Ikke er det noen pakninger å spore heller, noe vi synes det må være lov å kreve i et kamera i denne prisklassen.

Men dette er også omtrent det eneste vi har å klage på hva angår byggekvaliteten. Grepet, topplokket og baksiden føles alle ut som solide og gjennomtenkte saker. Stilrent er det også, og det er ikke mange kanter og kroker hvor skitt kan samle seg her.

Hva objektivet angår, så er det ikke store saken, men det føles godt og nøyaktig sammensatt. Helt ytterst har det en slank metallring som kan skrus av for å gjøre plass til forsatser som filtre, telelinser eller vidvinkeladaptere. Den glir lett og lar seg lett skru av og på, og når den er påmontert kameraet er den anonym og gjør ikke mye av seg.

Innenfor den finnes en fokusring, som er servokoblet til kameraet. Man kan med andre ord ikke fokusere manuelt uten strøm. Dette synes vi er en smule synd, siden det ofte er en fordel å kunne forhåndsfokusere, og i tillegg mangler slike elektriske overføringer den følelsen med fokuseringer som mekaniske løsninger ofte kan tilby. Likevel, det er ikke noe være-eller-ikke-være problem, og vi mistenker at årsaken har med størrelse å gjøre. Fokusringen er også etter vår mening en del for smal til å være komfortabel, men også det er nok av størrelseshensyn. På manuellfokus får man i søkeren (eller skjermen, om man foretrekker det) en ganske fin avstandsindikator som angir hvor man fokuserer. Denne tar også hensyn til blenderen, og angir dermed også dybdeskarpheten dynamisk. Hvordan manuellfokus fungerer vi praksis fikk vi imidlertid ikke sett nøyere på, da den ikke så ut til å fungere i vårt lånte preproduksjonskamera.

Helt inne ved kamerahuset finner vi en blenderring, med gode fingergrep på hver sin side av objektivet. Blenderringen alene er nok til at det går et sukk av savn gjennom forsamlingen, mistenker vi, og på et kamera som dette er det helt og holdent på sin plass! Et X100 uten en manuell blenderring ville vært et langt mindre interessant stykke utstyr. Blenderringen har klikkstopp for hver hele blender, fra 2.0 til 16, og deretter automatikk-modus, merket med en A på blenderringen. Det er ingen spesielle sperrer eller låser som hindrer at man skrur over til A om man dreier ringen for langt, men det gjør heller ikke så mye. Mange slike låser er mer til hinder enn til nytte, og med litt øvelse får man denne raskt inn i fingrene.

Alt i alt er det lite Fujifilm kunne ha gjort medre når det gjelder X100s optikk. Noen ønsker seg større vidvinkel, mens for eksempel undertegnede ville gjerne hatt mer tele, og atter andre ønsket seg blender 1.4 i stedet for 2.0. Alt dette hadde nok vært mulig, men hadde ført til en langt mindre kompakt helhet, så vi synes Fujifilm har gjort akkurat riktige valg her.

Søkeren er en av de store sensasjonene ved X100. Her kan man velge mellom en elektronisk søker med 100% søkerbilde, eller en optisk søker som viser mer enn det kameraet faktisk tar bilde av. Alle nødvendige data vises i søkeren, uansett hvilken man velger, og selv med den optiske søkeren er det mulig å få vist en forhåndsvisning av eksponeringen dersom man trykker utløserknappen halvveis ned. Denslags dobbeltsyn kan imildertid også til tider være litt plagsomt, så vi håper det er mulig å skru denne funksjonen av når man ikke trenger den.

På toppen av X100 finner man like gjennomtenkte detaljer som ellers. det vil si, detaljer og detaljer, dette er også her et temmelig minimalistisk og stilrent kamera, men det vi ser, liker vi, stort sett.

Lukkertidshjulet er forholdsvis stort og vil se kjent ut for de av leserne som har brukt nyere kameraer i Leicas M-serie. Selve hjulet bligger mot kameraets bakside, slik at det er mulig å på et vis endre lukkertider med tommelen uten å ta kameraet fra øyet. Bra, selv om det nok vil være en litt for fiklete løsning for mange. I den ene enden av skalaen på hjulet finner man den samme A-en som på blenderringen, bare at denne selvsagt kontrollerer lukkertidene og ikke blenderåpningen. Setter man kameraet på A-begge steder, får man tilsvarende Programautomatikk, men så vidt vi kan se finnes det ikke muligheter for å forskyve verdiene kameraet velger uten å påvirke eksponeringen. I andre enden av skalaen finner man B for bulb (visstnok begrenset til 30 sekunder) og T for time, det vil si at man åpner lukkeren med ett trykk på knappen, og lukker den med neste trykk. Om den samme 30-sekunders begrensningen gjelder også her, vet vi ikke. Foruten bokstavene kan man også velge lukkertider fra 1/4 sekund til 1/4000 sekund, i hele trinn. Det er ingen angivelse av blitssynkroniskeringstid på hjulet.

Er det å påvirke eksponeringen du ønsker å gjøre, kan du gjøre det med eksponeringskompensasjonshjulet helt til høyre på kamerahusets topp. Det er omtrent som en mindre versjon av lukkertidshjulet, men med mulighet for justering av eksponeringen fra -2 EV til +2, i 1/3 EV trinn. Også dette ligger slik til at det kan betjenes med tommelen, men desverre gjør det at man også svært ofte kommer borti det og endrer innstillingene. Heller ikke her er det noen form for låsemekanisme, annet enn de vanlige klikkstoppene, og det burde det kanskje vært. På den annen side er X100 et utpreget gatafotokamera, og vi må si at vi har litt sansen for Fujifilms designvalg også her. Man har tydelig valgt å ikke sy puter under brukerens armer, og heller la ham/henne ta ansvar for egen fikling med innstillingene. Dersom det var en lås på dette hjulet, ville det i mange tilfeller vært til hinder for å reagere raskt nok.

På toppen av X100 finner man Fn-knappen, forholdsvis liten, men ganske lett å nå for pekefingeren likevel. Fn-knappens funksjon kan man definere selv, og ISO er standardvalget. Andre muligheter er ting som bildestørrelse, bildekvalitet, utvidet dynamikkomfang, filmsimulering, ND-filter, autofokusmodus, videoopptak, eller forhåndsvisning av dybdeskarphet.

Den siste knappen på toppen er utløserknappen, med en av/på dreiebryter rundt. Utløserknappen har skrugjenger for vanlig gammeldags mekanisk snorutløser.

På X100s fremside er det ikke så mye å melde om, foruten objektivet, men det finnes en diode som fungerer som hjelpelys for autofokusen, en liten blits, et hull vi tipper er mikrofonen, samt søkervinduet og en bryter for å veksle mellom optisk og elektronisk søker. Helt ute på ene siden finner man en knapp for å velge mellom enkeltskudds autofokus (AF-S), serieopptaksautofokus (AF-C), eller manuell fokus (MF). Sistnevnte er øverst, og nederst er AF-C, og da alstå AF-S i midten. Gangen i bryteren er ganske kort, så i noen situasjoner kan det være vanskelig å sette den i midtposisjonen. Dermed risikerer man å i farten sette kameraet til MF i stedet for AF-S. På grunn av det skulle vi helst sett MF i midten, siden man som oftest ikke har dårlig tid når man benytter manuellfokus. Det er imidlertid ikke alltid tilfellet med AF-S og AF-C.

På baksiden finnes det desto mer brytere og slikt, men det er likevel ikke veldig mange av dem, i forhold til de fleste andre kameraer. Vi skal ikke gå nærmere inn på hva de alle gjør, da det ennå er temmelig avhengig av en fungerende firmware, men noen av dem skal vi si noen ord om.

Oppe ved lukkertidshjulet og eksponeringskompensasjonshjulet finner vi nemlig en merkelig liten bryter som vi ikke vet hva er for noe. Den ser ikke ut til å ha noen som helst funksjon i vårt testeksemplar, og den er så spinkel og ulik resten av kameraets byggekvalitet at vi begynte alvorlig å lure da vi fikk se den. Den står ikke i stil med resten av kameraet overhodet, og er så sjaber at vi til å begynne med trodde det var meningen den skulle kunne bikkes opp og ned, i tillegg til høyre/venstre, samt trykkes inn. Der tok vi feil.

Heldigvis er dette eneste tilfellet av slikt vi kan finne på baksiden, og vi blir svært overrasket om ikke denne bryteren er erstattet med bedre saker innen X100 viser seg i butikkene. For øvrig håper vi denne bryteren vil kunne brukes som zoombryter for bildevisningen, siden den enkelt kan betjenes med tommelen, og det kan være litt upraktisk å være nødt til å bruke knappene på venstre side for dette.

Vårt testeksemplar er så tidlig i produksjonsprosessen at det er fullt av feil i firmwaren, og det er ikke til å unngå at dette går ut over brukeropplevelsen. Tar vi høyde for dette, er det imidlertid ikke vanskelig å med hånden på hjertet si at X100 er en fryd å bruke. Ta imidlertid dette med en klype salt, for det er ennå en del ting vi ikke var i stand til å se på i løpet av våre få og korte dager med X100.

En ting vi overraskende nok fikk se på, er bildekvaliteten.

Kommentarer (43)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen