REFLEKSJON: Fra amatør til fanatiker
Refleksjon

Fra amatør til fanatiker

Trefotssyken er velkjent i båtmiljøet - man ønsker seg hele tiden litt større båt. I fotomiljøet har vi brennviddefeberen i herlig kombinasjon med megapikselmanien. Og når manien får ta overhånd, sitter "kapteinen" der i sitt Wilfa dampstrykejern - og amatørfotografens fotosekk er som hentet ut fra laboratoriet til MI 6.

Men hva er det som får en normal "gladamatør" til å legge titusenvis av kroner på bordet i jakten på fotografisk perfeksjon? Er kravene vi stiller til utstyret vårt reelle? Er vi mer opphengt i tekniske spesifikasjoner, grafer, dipedutter og fiksfakserier enn i å faktisk bruke utstyret? Kanskje er det underliggende behovet noe helt annet. Skrytefaktor. Min historie inneholder nok de fleste elementene som er nevnt.

Starten

Min historie begynte med et Canon EOS 400D kit, kjøpt i juni 2007. Jeg var helt fersk i speilrefleksverdenen, men drømmen om et DSLR var veldig gammel.

Og for en verden som åpnet seg! Nå var jeg temmelig dreven innen digital fotografering ettersom jeg til da hadde tatt over femten tusen bilder med et Nikon -kamera på hele to megapiksler. Jeg drev i sin tid en søsterside her på Hardware.no -nettverket, Overklokking.no. Og gjennom den jobben måtte jeg fotografere produktene jeg skrev omtaler om - og det ble tatt veldig mange bilder per artikkel! I ettertid har jeg jo skjønt at mengden bilder ville blitt vesentlig redusert med skikkelig utstyr. Kompaktkameraet kan ikke måle seg mot speilrefleks i slike situasjoner. Enten det, eller så var problemet fotografen. Hva vet jeg.

Her starter i grunnen såga om undertegnedes utstyrsmani. Ikke lenge etter at 400D-en var innkjøpt, meldte behovet seg for et teleobjektiv. 18-55 millimeter brennvidde er temmelig begrensende; i alle fall føltes det slik for en grønnskolling innen SLR-verdenen. Og historien min kan fortelle at første innkjøp var en klassisk bommert: mest mulig brennvidde for lavest mulig kostnad. Et Sigma 70-300 ble bestilt inn, og man følte seg som kongen på haugen! Du snakker om "manndomsforlenger" - med motlysblender (av en eller annen grunn kaller mange den for solblander i brukt-annonser...) ble "forlengelsen" nokså betydelig! Man følte seg som Adam i Paradis (Eva, trekk deg tilbake. Jeg vet ikke hvor lang denne blir), med et digert rør av et objektiv på plass. Nå var jeg klar for Paparazzi-virksomhet mot intetanende individer med ubestemt antall og type ekstremiteter!

Ja, jeg sa klassisk bomkjøp. For etter to foto-turer skulle resultatet kategoriseres, redigeres og settes i system. Minnekortet ble tømt inn på harddisken, Photoshop fyrt opp - SKUFFELSE! De færreste bildene var skarpe, og de som faktisk var noe i retning av skarpe kunne til nød brukes. Og dermed var løpet videre lagt. I rent sinne og pur frustrasjon leste jeg meg opp på hva som var "tingen". Jo, rød ring og L på objektivet innebærer at vi snakker om Canon-verdenens Rolls-Royce. Og mitt første hvite (vel, mer skittenhvite) med rød ring og hele herligheten ble bestilt. I sinne. Og resultatet? Jeg kan vel oppsummere det slik at denne artikkelen gir deg en soleklar pekepinn på hva jeg har satset på i ettertid.

"Once you go red, you never look back". Resultatene jeg oppnådde med min EF 70-200 f/4 L USM avkrefter i alle fall at mine uheldige resultater med Sigmaen skyldes feil teknikk og lite kunnskaper. For de aller fleste bildene ble dønn skarpe. Nå er jo også dette zoomobjektivet et av de skarpeste Canon har laget, skal man tro de som har holdt på en stund. Og det gjorde helt klart en fenomenal jobb for meg.

Men så var det dette med spesifikasjoner og fiksfakserier, da ...

For leseren som har prøvd seg på fotografering med teleobjektiver over en viss brennvidde kommer det ikke som noe sjokk at lysforhold og ISO-verdier utkjemper en evig kamp. Og jeg hadde lest om noe som heter IS på Canon-språket. O fryd! Denne sorte magien skulle hjelpe mot kaffenerver, kuldegys og andre rystende forhold som en fotograf utsettes for av elementene. Snake oil, anyone?

Mitt første rødringsglass ble solgt etter en tid til fordel for et realt all-round objektiv. EF 24-105 f/4 L IS USM. Jo flere bokstaver og forkortelser, jo bedre bilder! Nåja...

Bevæpnet med IS og USM var jeg klar for blinkskudd etter blinkskudd. Det opprinnelige objektivet, som for øvrig var en god representant for begrepet "plastic fantastic", ble pensjonert. Good riddance! For én ting skal være veldig klart: Canon sin L-serie betyr kvalitet! Ikke noe slark, presis fokusering, skarphet av en annen verden... Og et godt tips er jo å investere i godt glass. Glass, ikke objektiver eller (grøss) linser. For en ekte entusiast snakker om glass. Fagspråket må sitte om du skal bli tatt seriøst, må vite!

24-105, ja. Ikke spesielt mye vidvinkel på et 1.6-crop hus. For de uinnvidde betyr det at brennvidden må ganges opp med 1,6 for å få reell brennvidde sammenlignet med 35mm -formatet (de gamle filmbaserte dinosaurene). Og dermed kom neste stykke glass i hus. Canon sin berømte 17-40 f/4 L USM.

O herlighet! Landskapsbildene mine fikk plutselig en helt annen dimensjon! Bildene ble kjempebra, og som ren bonus kunne jeg slå meg på brystkassa med hele to rødrings-glass! Nå var jeg kommet i samme gruppe som de andre gutta vi av og til ser på pressekonferanser. Skal du ta proffe bilder, må den røde ringen være i front. Basta!

Men så er det jo nokså tungvindt å bytte glass på huset, for ikke å snakke om risikoen for å få støv inn i det aller helligste. Nei, jeg snakker ikke om utskiftning av punkterte Husmor-vinduer. Jeg snakker om behovet for mer utstyr, slik at jeg kunne slippe å skifte glass så mye. Latskap? Nei, en dyd av nødvendighet må vite!

Det nye huset

Det var på tide med et nytt hus. Og ettersom jeg ikke kunne akseptere å være i konsument-ligaen lengre, var det på tide å ta steget opp en divisjon. Jeg ble en "prosumer", og en EOS 30D med batterigrep ble kjøpt inn som 30-års -gave fra meg til meg. Det passet forresten kjempefint - er man 30 år, må man ha 30D. Matematikken stemte perfekt!

Nå følte jeg meg skikkelig badass! Steget fra kompaktkameraet som klarte et bilde på to sekunder om planetene stod i riktig forhold til hverandre, til hele tre bilder i sekundet på min deilige 400D (spesifikasjonene sier 3,5 bilder i sekundet, men jeg klarte aldri å ta det siste halve bildet...) var enorm. Men komplett og fullstendig satt i skyggen av de 5 FPS som 30D leverte (igjen, for de uinnvidde: kameraet tar fem bilder i sekundet)! Nå ville jeg ikke gå glipp av noe som helst; med en slik mitraljøse var jeg klar for målfoto og avgjøring av hvem som kom først i mål i sekkeløpet på 17. mai! Dessuten slapp jeg å skifte glass på huset. Og vi skal jo ikke glemme at jeg nå skilte meg klart og tydelig ut fra noobsene - jeg hadde nemlig to kameraer med batterigrep og USM hengende rundt nakken!

Batterigrep, folkens! Kan ikke ta deg seriøst om du ikke har noe slikt på kameraet. Du må jo kunne ta minimum 400 bilder mellom hver opplading, og det er umulig å ta helfigur-portretter uten. Avtrekker'n skal trykkes ned, ikke til siden. Ett usselt batteri er jo også en ren risikosport når tante Anna feirer 80 år; tenk om batteriet er tomt når jubilanten skal slukke lysene på kaka? Digresjon: slike øyeblikk kan enten fanges med kort lukkertid for å fryse pulveret fra pulverapparatet i lufta, eller med lang lukkertid for å få "flowing water" -effekt. Så vet du det.

Som sagt, som lykkelig profesjonell amatør entusiast, bevæpnet med høy FPS, IS og USM - og to SLR rundt halsen - så framtiden lys ut. Lys. Jeg mangler blits, og den innebygde blitsen på kameraene rekker ikke over bøttene foran på glasset (jeg snakker altså om solblanderen, som på fagspråket kalles motlysblender) - noe som resulterte i at tante Anna sin 80-årsdag blir preget av en truende skygge som sniker seg inn fra bunnen av alle bildene. Fram med Visa-kortet!

"Det bli lys", heter det i første Mosebok. Og for meg ble det mye lys i form av Canon sin Speedlite 430 EX.

Med en lysstyrke som kan brenne netthinna på hvem som helst var jeg nå bevæpnet med et utstyrsarsenal som garanterte perfekte bilder i alle situasjoner. Hva man ikke ofrer for hobbyen sin! Men skal det være, så skal det være skikkelig!

Dessverre viste det seg fort at Canon har gjort en skikkelig stjernehoppsan når de designet 430EX (og de har ikke lært med 430EX II). Hodet kan nemlig ikke vris mer enn nitti grader mot høyre. Brainfart! For når du snur kameraet på siden, klart for det perfekte helfigurs-portrettet, får du ikke vinklet blits-hodet på skrå opp og bak. Det kunne jeg ikke leve med, derfor gikk jeg til innkjøp av en 580 EX. Bonus: den er større, kraftigere - og dippedutt-faktoren er ivaretatt ettersom 580EX kan fjernstyre 430EX. Ergo kunne jeg ha min egen blitzkrieg hvor- og når som helst.

En annen nødvendighet er catchlight-kortet som er innebygget i blitshodet (for ignoranten: jeg snakker om et hvitt kort som man kan trekke ut for å få glimt i øyet på dama når du tar bilde utendørs og retter blitsen i været). Gadget-friggin-mania!

To hus, to glass, to blitser. Matematikken stemte perfekt! Men som profesjonell entusiast kunne jeg ikke forvente å bli tatt seriøst før jeg hadde kvittet meg med konsum-stemplet. Derfor ble mitt 400D solgt til fordel for en absolutt nødvendighet. Man må jo ha fasiliteter for makrofoto; en ekte entusiast kan ikke neglisjere de små tingene i livet. Og mitt valg falt på EF 100 f/2.8 macro USM. Ikke L, ikke IS. Men det fantes ikke andre valg den gangen. Nå, derimot... Men jeg sporer av her.

Big Brother-faktoren var herved ivaretatt for hagens befolkning av animalsk og vegetabilsk liv. Du har ikke levd fotolivet før du har stått øye til øye med en edderkopp av anstendig størrelse. Den eneste ulempen for oss makrofotografer, er den konstante kaldtrekken i rørleggersprekken der vi etteraper et sykkelstativ i jakten på gjenstridige motiver langs bakken.

Mitt første hvite rør var for øvrig solgt, og jeg følte meg hemmet og begrenset da mine brennvidder stoppet på de tidligere nevnte 105 millimeter. Utstyrs-spøkelset vandret hvileløst rundt i mine tankebaner; det var på tide å utvide sitt repertoar.

Valget falt på en real luftpumpe av et stykke glass: EF 100-400 f/4.5-5.6 L IS USM.

Jeg var i brennvidde-himmelen! Og med IS med på laget kunne jeg endelig ta sylskarpe bilder på 400 deilige millimeter, håndholdt. På høylys dag, men la oss nå ikke henge oss opp i detaljer her. Med en veritabel bazooka montert på lavetten (eller stativet om du vil), og jeg kunne endelig si at jeg hang kameraet på objektivet ikke omvendt! I de store gutters liga, med andre ord. Og ettersom beistet er en skyvezoom, kunne jeg pumpe inn motiv etter motiv i stort monn over et bredt spekter. I tillegg var min optiske park perfekt overlappet: 17-40, 24-105, 100-400.

Men - jeg følte fortsatt at noe manglet. Jeg hadde objektiver som var værtettet, men intet kamerahus som tålte elementenes krav. At jeg til dato ikke har vært på fototur i drittvær er en ubetydelighet. Dessuten var jeg tilbake til bare ett kamerahus, så glass-skiftingen ble nokså brysom. Det manglet to veldig viktige bokstaver i utstyrshaugen min. FF. Fullformat.

Valget stod mellom 5D eller 1Ds mark II. Men som den ekte profesjonelle entusiasten jeg er, kunne jeg ikke overse det faktum at 1Ds mark II var i en helt annen klasse enn 5D. Dessuten - skal en skille seg ut fra mengden og vise at en er seriøs, må utstyret være på plass. Derfor ble en 1Ds mark II kjøpt inn. Oh, sweet lord! Helprofesjonelt utstyr - nå var alle bilder garanterte blinkskudd. Jeg var klar for telefoner fra AFP, Shutterstock og Reuters. De har ikke ringt meg ennå, merkelig nok. Men jeg er i alle fall klar til dyst.

Nå har jeg ikke gått i detaljer om alt annet nødvendig utstyr om blinkskuddene skal sitte. Og ikke har jeg intensjoner om å gå i detaljer heller; om du er seriøs med hobbyen din vet du det allerede. Men jeg kan jo nevne en liten liste i tilfelle du har glemt noe.

Sirkulært polariseringsfilter, trådutløser, fjernkontroll, off-shoe blitskabel, blitssko-libelle, filtermappe, minnekortorganisator, 10-i-1 reflektor, renseutstyr, Wimberley lens plates, kulehoder, karbonstativ...

Kort sagt: skal du være en seriøs hobbyfotograf, må utstyret være av best mulig sort om bildene skal bli bra. Eller er det virkelig slik?

Du har sikkert skjønt at jeg har satt tingene på spissen her. Blinkskudd og gode bilder skjer ikke automatisk; det er du som fotograf som spiller den avgjørende rollen. Og det nytter rett og slett ikke med helprofesjonelt utstyr dersom teknikk og kunnskap ikke er på plass i tillegg.

Min vei gjennom utstyrsjungelen har vært styrt av en klar målsetting om at den svake faktoren skal være meg selv og mine ferdigheter. Etter den første skuffelsen med Sigma-objektivet (det skal for skams skyld nevnes at Sigma lager veldig mange gode objektiver, selv om enkelte modeller er under pari), fant jeg fort ut at jeg ville satse på Canon sin L-serie. Og jeg har til dato ikke angret et sekund. Videre har jeg vært aktiv på diverse bruktmarked. Jeg har vært tålmodig og ventet på at det rette kjøpet skulle dukke opp. Jeg antar at jeg har spart omtrent 30-40% av nypris på samtlige kjøp. Om du satser på kvalitetsglass, vil det holde seg meget godt i verdi. Under heldige omstendigheter kan du til og med tjene noen kroner om du selger på de riktige tidspunktene.

Hva du skal satse på får bli din egen nøtt å knekke. For min del er jeg svært så fornøyd med de to kamerahusene jeg har (30D og 1Ds mkII); jeg ser ikke noe behov for å skifte noen av dem ut. Når det gjelder optikk, ser jeg at kombinasjonen 17-40, 24-105 og 100mm macro dekker 99% av mitt behov. Derfor vil 100-400 -objektivet bli byttet ut, til fordel for en lyssterk 50mm. Jeg er en all-round -fotograf som tar bilder der jeg finner interessante motiver. Om du for eksempel foretrekker å fotografere dyr og fugler, er behovene dine nok annerledes.

I forumet stilles det daglig spørsmål om hvilket kamera eller hvilket objektiv man bør kjøpe. Hva er best? Nikon eller Canon? Pest eller kolera? Personlig kan jeg bare komme med følgende råd: finn ut hva det er du har lyst til å fotografere, sjekk med venner hvilet merke de har og vurder det økonomiske aspektet. Om du velger Nikon, Canon, Olympus, Sony eller hva det nå måtte være, vil du kunne ta de samme bildene. Alle kameraene har blenderprioritet, lukkerprioritet og helmanuell modus. Ergo gjør de samme jobben.

Sjekk som sagt hvilket merke venner og familie har; dermed kan du kanskje låne objektiver og teste selv før du eventuelt kjøper. Og kanskje kan du dele utstyrsparken med en venn slik at dere utfyller hverandres behov for optikk?

Idyll på påskefjellet 2010
Idyll på påskefjellet 2010

Det viktigste rådet jeg kan gi deg er uansett: Fotografer! Let etter motiver å forevige; streb etter å komponere dine bilder slik at du forteller historien om situasjonen bildet ble tatt i - selv etter 40 år. Du kan bruke tiden din på pixelpeeping, eller du kan innse at A4-forstørrelsen faktisk ble skarp nok i massevis. Du kan lese øyet stort og vått på tester av utstyr, fundere på om kanskarpheten er helt optimal - eller du kan spare noen kroner og innse at du sjelden og aldri plasserer motivet langs kantene.

Det overordnede målet bør vel uansett være å ha det moro, og investere i det utstyret du føler dekker dine behov. Enten du ønsker å ta bilder eller vil vise fram utstyret ditt...

Fortell din historie i forumet, og del dine erfaringer og tips med andre. Så kanskje du hjelper et stakkars vesen godt i gang med hans eller hennes utstyrsfanatisme!

Norges beste mobilabonnement

Desember 2018

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Komplett MedioFlex+ 6GB


Jeg bruker mye data:

Chili 25 GB


Jeg er superbruker:

Chili Fri Data


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen