Guide

Fotoreportasjen

Innledning

Først av alt, hva er egentlig en reportasje? En reportasje er en rapport fra en hendelse, og den kjennetegnes av mye rart, men det desidert viktigste er at den som skriver den må ha vært til stede da det han eller hun skriver om skjedde, og den skal være sann.

Hva er en fotoreportasje, da? En fotoreportasje er mye det samme. Men her skal du forteller historien, levere rapporten din, med bilder. Det betyr ikke at du klarer deg uten tekst, noe tekst må du ha, du må i alle tilfeller ha en tittel, du må ha bildetekster, en ingress som forteller hva som skjer, og ofte en kort tekst som forteller litt.

Forskjellen mellom en fotoreportasje og en normal reportasje er at fotoreportasjen baserer seg hovedsakelig på bilder.

Å gi et innblikk i hvordan man skriver en reportasje er selvfølgelig også interessant, men det faller utenfor rammene for denne guiden.

Teknikk

Teknikk. Det er noe vi fotografer er veldig glade i å diskutere. Selv de av oss som nekter for å ha noen interesse i slikt er likevel interesserte. Men hva trenger du?

Først og fremst trenger du et kamera. Akkurat nå sitter du og nikker, jada, hva tar du meg for, det visste jeg allerede?

Det gjorde du nok. Men det som er ganske viktig å få med seg er at hvilket kamera du velger ikke er så viktig. Et billig innstegskamera med kit-objektiv for 3000 kroner er like mye et kamera som et proffhus som sammen med optikk kommer på 40-50 000 kroner. Jeg sier ikke at et Nikon D40 gjør samme jobben som et D3 i alle tilfeller, men du vil bli forbauset over hvor liten forskjellen er i mange tilfeller. Spektakulære reportasjer kan fotograferes med billig utstyr, selv filmkamera kan brukes, og ofte gjør de en pokker så god jobb også, så lenge man forstår rammene rundt dem.

Forskjellen på et stort og et lite kamera.
Forskjellen på et stort og et lite kamera.

En fordel med et lite hus er at det er, vel, mindre. Mestere av dokumentarsjangeren som Henri Cartier-Bresson og Robert Capa tok til Leica-hus, selv om de kunne få billigere speilreflekser. Dette gjorde de fordi de var solide, kompakte, lagde lite lyd, de var rett og slett gode kameraer for mennesker som ikke ville bli lagt merke til.

Faktum er at du kan skyte en veldig god reportasje med utstyr for under 5 000, for moro skyld nevner jeg Magnum-fotografen Alex Majoli som pleide å ta med seg tre-fire kompaktkameraer når han reiste til konfliktområder.

Et større kamera har normalt sine fordeler. I tidligere tider, da mennesket festet sine bilder på små plastruter (film) hadde et kamerahus svært lite å si for bildekvaliteten så lenge det var lystett og kunne bruke optikk som var skarp nok. Når det kom til bildekvalitet er mitt tretti år gamle Olympus OM-1 på linje med et helt nytt Nikon F6. Når en tar bilder med film er kamerahuset altså irrelevant for bildekvalitet, det er bare relevant i forhold til ergonomi, brukervennlighet, finesser med mer. Et F6 har autofokus, OM-1 har manuell fokus, for å nevne noe. I dag bruker vi bildebrikker, og dyre, store proffhus har ofte større brikker, bedre ytelse på høy ISO og gir bedre respons. Et kamera til 3000 kan ikke ha en like god bildebrikke som ett kamera til 30 000, selv om de fortsatt er gode.

Hovedpoenget er at utstyret ikke er alt. Men det kan gjøre jobben lettere.

Filosofi

Filosofien innen reportasjefoto varierer. Jeg viser igjen til gamle mestere, deres filosofi var enkel. Du skal ikke påvirke motivene dine. Det er en god filosofi. Men det er en vanskelig filosofi å praktisere. Grunnen til at mange reportasjefotografer tenker slik, meg inkludert, spiller tilbake til det jeg skrev om sannferdighet. Det skal være sant. Det skal ikke være fullt av poserte bilder og arrangerte situasjoner, du skal ikke være til stede. Dessverre kolliderer dette kraftig og høylydt med den andre regelen, nemlig at du skal ha vært til stede. Kunsten er å komme seg så nært på motivet uten at motivet tenker over deg, å gjøre deg til en triviell ting.

Kjent eksempel på bilde som kanskje er arrangert. Blir det i så fall et mindre viktig bilde?
Kjent eksempel på bilde som kanskje er arrangert. Blir det i så fall et mindre viktig bilde? Foto: Robert Capa.

For å forklare, en ganske dum allegori. Dersom en stridsvogn parkerer utenfor huset ditt er det uvant. Etter en uke er det fortsatt uvant. Etter en måned merker du den ikke lenger. Det tar normalt ikke en måned å gjøre seg til en flue på veggen, men du bør beregne opptil en time eller to. I noen tilfeller enda lengre, da jeg reiste i Midt-Østen i skolesammenheng bodde jeg i den palestinske flyktningleiren Shatila i Beirut. Den første dagen visste alle at vi var der, og alle var skeptiske. Rundt dag tre begynte de å venne seg til at vi var der, og det var da vi begynte å få gode bilder.

Det trenger ikke å ta så lang tid, men det kan ta så lang tid.

Hvilke bilder skal jeg ta?

Det er like mange svar på dette spørsmålet som det er fotografer. Jeg skal ikke komme med noen fasit, men jeg skal si hva jeg liker, og hva jeg pleier å gjøre.

Først og fremst er det sentralt å bevege seg. Du kan ikke bare sitte på ett sted og fotografere hva som skjer, da blir du bare en tilskuer. Robert Capa sa, ”if your photos aren’t good enough, you’re not close enough”. Men det er en hake ved dette utsagnet, og det berører en norsk fotojournalist godt. ”Det er ikke verdt å dø for et bilde”.

Og Robert Capa gikk på en landmine i Indokina (dagens Vietnam) i 1956, og døde. Jeg er villig til å tro at Capa døde mens han forsøkte å komme nærmere.

Noen ganger er det for hardt å ta et bilde, og noen ganger kan det rett og slett være farlig. Å fotografere fulle folk i Norge er nok på mange måter like farlig som å fotografere politifolk i Sarajevo. Sjansen for at noe skjer er nok større med fulle nordmenn, mange tar det fint, men det er noen få, og det er disse man må lære seg å kjenne, som reagerer voldsomt og truende. Men det er ikke mange fotografer som blir angrepet årlig, så ikke tenk for mye på det. Men ha det i bakhodet.

For min egen del er det alltid et spørsmål om vurderinger når man skal og når man ikke skal ta et bilde. Du kan alltid velge å ikke publisere et bilde (og jeg har tatt det valget ved et par anledninger), men om du ikke tar bildet tar du ikke bildet.

Det er enkelte bilder det normalt er et ”must” å ta.

Det er godt med en pust i bakken før man skal ut på patrulje. © 2008 Simon Aldra.
Det er godt med en pust i bakken før man skal ut på patrulje. © 2008 Simon Aldra.

1. Hva skjer?
Det sier seg selv, men jeg nevner det likevel. Når man skal ta reportasjebilder tar man bilder av alt som skjer. Dette er din hovedoppgave, du skal dokumentere hendelser og øyeblikk med bilder. Det er viktig at du varierer ståsted, perspektiv og vinkel, for å få forskjellige standpunkter og perspektiver. Disse bildene er gjerne halvtette, helperson eller trekvart person, om det er mennesker det er snakk om.

I tillegg er det lurt å ta enda litt tettere bilder, der du kutter inn på hva som gjøres i større grad.

2. Hvor er vi?
Oftest er det lurt å ta et oversiktsbilde, et bilde som forteller litt om hvor man befinner seg. Det kan være et bilde av en hendelse, et sted, noe som beskriver hvor man er. Dette bildet (eller bildene) kan også høre inn under punkt 1.

© 2008 Simon Aldra
Før patruljen skal ut på veien må de passe på å ta på seg skuddsikker vest og å ta med annet utstyr. © 2008 Simon Aldra

3. Kan detaljene fortelle oss noe?
Detaljer er bilder som alene ikke er verdt for mye, men som i en kontekst forteller mer om saken enn man skulle tro. Hender, en giftering, håndjern, en fårepølse, en skrutrekker eller en bolt, for å nevne noe. Disse bildene bør du hele tiden være på utskikk etter, men ikke stress, detaljene har du nesten alltid god til til å fange.

På vei ut. © 2008 Simon Aldra
På vei ut. © 2008 Simon Aldra

4. Hvordan portretterer vi?
Den siste kategorien er noe det er lett å overse mens du jobber på spreng for å være så lite til stede som mulig. Det er nemlig det forseggjorte portrettet. Det kan godt være arrangert, men trenger ikke nødvendigvis å være det. Det kan være helfigur, det kan være et helt rom. Det kan også være halvfigur, og det kan være et trynebilde. Det portrettet må gjøre er å vise mennesket bak handlingene.

Dette er en ganske straight og normal ”mal”. Men det kan gjøres annerledes. En av lærerne mine lagde for eksempel en sak fra Gaza der han baserte seg ene og alene på portretter av mennesker med proteser. Og det fungerte.

Hvordan tar jeg dem?

La meg først og fremst si at jeg ikke vet best. Jeg er ung, litt røff i kantene, og verdensmester. Noen sier ”ung og lovende”. Ung, i alle fall.

For å ta den tekniske biten innen reportasjefoto pleier jeg for min egen del å holde meg i vidvinkelområdet for 60-70 % av bildene. Dette betyr for Olympusbrukere 12-18mm, for de som bruker normale innstegskamera fra Canon, Nikon og Pentax betyr det gjerne 17-24mm, for de som bruker fullformat og film betyr det 24-35. Tallene er ingen dogme, de er bare forklarende for hvor vidt jeg liker å arbeide. Du kan gjerne jobbe videre, og du kan gjerne jobbe trangere. En normalzoom (14-54, 17-50, 24-70) er ofte alt du trenger til en reportasje, men det er tilfeller der mer vidvinkel hjelper, og det er heller ikke sjelden en god telezoom hjelper (50-200, 50-135, 70-200 og lignende).

Men hvorfor liker jeg å bruke vidvinkel? Vidvinkel har helt åpenbare ulemper. Det gir mer fortegning, altså forvrengninger i bildene, de gir et lengre perspektiv, du må gå veldig tett på, og det er også verdt å nevne at du får mer dybdeskarphet og ikke kan skille motivet og bakgrunnen like effektivt.

Arrestanten føres inn i cellen. © 2008 Simon Aldra.
Arrestanten føres inn i cellen. © 2008 Simon Aldra.

Men det jeg liker med vidvinkel er at jeg får en følelse av å være midt i det som skjer, jeg føler at det gir bildene mer liv, mer dybde og det føles mer ekte i mine øyne. Men spør du andre vil de mene at det er bedre å bruke mer tele, for å få mer naturlige bilder, for å slippe å gå så tett. Og noen ganger må man gjerne bruke mer tele, for eksempel til detaljbilder, når du ikke rekker å komme nært nok, når du ikke vil gå nærmere og så videre.

For å ha det sagt, det samme kan sies om vi snur på argumentet. Om du liker å bruke tele må du likevel bruke vidvinkel fra tid til annen. Enten fordi du ikke rekker å gå lengre unna, fordi du ikke kan gå lengre unna, eller kanskje fordi du ønsker det perspektivet.

Å bruke flere brennvidder er for de fleste en nødvendighet, men å bruke kun en brennvidde kan være forfriskende og lærerikt, og det kan gi svært gode resultater. Det er bare å prøve seg frem.

Hva skal jeg lage reportasje om?

Hvorfor pokker spør du meg om det? Jeg har vanskelig nok for å komme på ideer selv. Men ok.

Den gode reportasjen, eller den gode historien, er over alt. Det kan være folk som liker å kombinere kampsport med dans som arrangerer et stort møte i Hamar, det kan være en gubbe som liker å bygge båter, det kan være en bonde som bygger sin egen traktor, og det kan være tusen andre ting. Det du må finne er en sak, en historie, som ikke bare er interessant for deg, men også for et publikum. Og det er viktig å kjenne sitt publikum.

Gubben som bygger traktor er nok mer relevant for et traktormagasin enn for et magasin om bunader, ekstremsportdans er nok samtidig av lite interesse for et traktorblad (med mindre det kan relateres til traktorer).

Det er ingen heksekunst. Og det trenger ikke å ta flere måneder. Men det kan være utfordrende og det kan ta tid. Det er ikke sikkert dette er noe for deg om du ikke liker en utfordring. Dersom du liker en utfordring er det kanskje noe for deg.

Lykke til.

Illustrasjonsbildene er tatt under en reportasje med politiet i Alstahaug og Leirfjord på en lørdagskveld høsten 2008.

Norges beste mobilabonnement

Juni 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio Go 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen