Refleksjon

Fotografiets fortid og fremtid for folk flest

Louis Daguerre
Louis Daguerre

Fotografiet ble offisielt oppfunnet i 1839, men i realiteten var det en rekke oppfinnelser og oppdagelser over mange mange år som i 1839 kulminerte i fotografiet slik Daguerre og Fox Talbot markedsførte det. Tidlige utgaver av camera obscura hadde lenge vært kjent, og på første halvdel av 1800-tallet var det en rivende utvikling blant annet innen kjemi, som gjorde det mulig å fiksere et fotografisk bilde. Fox Talbots metode ga et negativ som forholdsvis enkelt kunne kopieres i flere eksemplarer, mye slik vi kjenner negativ og kopi fra mørkerommet i dag (eller for litt siden, mer presist), mens Daguerres metode, kalt daguerrotypi, kun ga ett enkelt originalbilde som det var svært vanskelig å kopiere. I tillegg tålte bildene svært lite og måtte monteres i glassbokser for å beskytte overflaten mot skader. Likevel ble daguerrotypi den klart mest populære fototeknikken, fordi Daguerre var smart nok til å selge rettighetene til metoden til den franske stat, som igjen frigjorde den for allment og gratis bruk. Det gjorde ikke Fox Talbot, og dermed ble hans metode aldri like populær.

William Henry Fox Talbot
William Henry Fox Talbot

Før 1839 var det kun velstående mennesker som hadde råd til å hyre malere til å lage portretter av dem, men da daguerrotypien ble oppfunnet skapte det et marked for omreisende fotografer som tjente til livets opphold ved å ta portretter av folk for en forholdvis rimelig penge. Folk fikk en mulighet de fleste av dem aldri hadde hatt før, og fotografiet ble mer eller mindre allemannseie. Daguerrotypiens glansdager varte imidlertid ikke lenge. Til det var metoden for komplisert og bildene for skjøre og vanskelige å kopiere. I tillegg ble mange av utøverne alvorlig syke av kvikksølvforgiftning, og etter omtrent ti år på høyden gikk det raskt nedover for metoden, som i rask rekkefølge ble erstattet av en rekke forskjellige nye metoder som ga mer bestandige bilder som var lettere å kopiere, involverte mindre giftige kjemikalier, og i tillegg var mindre krevende å eksponere og fremkalle.

Den neste store bølgen av popularitet for fotografiet kom i 1854, da André-Adolphe-Eugène Disdéri patenterte små portretter som var montert på kartong, kalt carte de visite. Han var riktignok ikke den som oppfant dem - det var det Louis Dodero som gjorde - men det var han som gjorde disse fotografiske visittkortene populære, og riktig så populære ble de også. Fotografer spesialiserte seg på å fotografere kjendiser og andre storheter som folk flest bare tidligere kjente navnet på, og selge bildene i butikkene sine. Kortene ble samlet på og byttet folk imellom, omtrent som barn den dag i dag bytter fotballkort og lignende, og på 1850-tallet ble dette faktisk så ivrig at fenomenet i sin samtid ble omtalt som "cardomania".

Carte de Visite som viser Seth Kinman, dentidens mest kjente jeger
Carte de Visite som viser Seth Kinman, dentidens mest kjente jeger

En del av årsaken til denne suksessen var nok nettopp denne formen for kjendiseri. Folk flest hadde aldri sett hvordan samfunnets berømtheter så ut, bortsett fra gjennom mer eller mindre nøyaktige trykk fra plater av metall eller tre, ofte laget på temmelig løs basis av fotografier. Fotojournalistikk kan det ikke kalles etter dagens standard, men det var det nærmeste man kunne komme med datidens teknologi.

"Bandit's Roost", av Jacob Riis

En fotograf som var en viktig pionèr innen fotojournalistikk og som også var tidlig ute med å bruke tekniske nyvinninger i sin tid, var dansken Jacob Riis. Han var politifotograf i New York og arbeidet med å dokumentere og fortelle om de dårlige forholdene for hjemløse i byen. Han hadde tidligere selv opplevd dårlige tider, og måtte i en periode sove på gaten og lete i søpla etter mat, men kom seg på beina igjen takket være god hjelp. Etter en periode som bygningsarbeider rundt om i USA ble han redaktør og journalist i diverse NY-baserte aviser. Med flaks og dyktighet klatret han både økonomisk og sosialt, og han ble blant annet en nær venn av den kommende presidenten Theodore Roosevelt, som på den tiden var politisjef i New York. Jacob Riis så seg selv som sosial reformator som brukte fotografi som virkemiddel, og ikke som fotograf som sådan, men han var likevel en av de første som benyttet blits til fotografering. Dengang var det ulike blandinger av magnesiumpulver og svovel det gikk i, og selv om det ble bilder av det ble det også ulykker. Ikke rent få ganger satte Riis fyr på både seg selv og de hjemløse han vekket med et smell og et lysglimt. Ikke beste måten å bli vekket på, kanskje, og Riis måtte ofte ha politieskorte for å overleve sine nattlige turer i New York Citys verste nabolag.

Jacob Riis
Jacob Riis
Verdens første halftone-gjengivelse av et fotografi, i New York Daily Graphic 2. desember 1873.
Verdens første halftone-gjengivelse av et fotografi, i New York Daily Graphic 2. desember 1873.

Jacob Riis klarte i stor grad det han ønsket å gjøre, og den dag i dag finnes det både et senter på Manhattan som bærer hans navn, og en rekke andre minnesmerker over ham forskjellige steder. Mye av Jacob Riis' suksess skyldtes hans engasjement og ferdigheter, men også hans evne til å benytte ny teknologi som ble tilgjengelig på den tiden. Hans bok How The Other Half Lives som kom ut i 1890 var tidlig ute med å benytte halftone-trykk som metode for å få til massegjengivelse av fotografier. Riis tok ofte bildene sine med et stereoskopisk kamera, men ikke for 3D-effektens skyld. De to nesten identiske bildene som ble tatt kunne nemlig deles opp og han kunne dermed lage to lysbildepresentasjoner som uavhengig av hverandre kunne turnere landet. Selv om slike presentasjoner var svært populære var to show med begrenset publikumskapasitet ikke den mest effektigve måten å nå folkemassene på, så Riis grep muligheten med begge hender da halftone-teknikken ble utviklet i 1873 og videreutviklet til en mer praktisk utgave fremover mot 1890, omtrent slik vi kjenner den fra aviser den dag i dag. Bildekvaliteten var så som så, men for første gang kunne man mer eller mindre direkte gjengi et fotografi på trykk. Tidligere ble enten fotografier lagt ved publikasjonen, noe som var svært dyrt og upraktisk, eller så ble graverte trykkplater laget, med tegninger basert på fotografiene.

General Ulysses Grant. Trykket gravering til høyre og fotografiet det er basert på til venstre.
General Ulysses Grant. Trykket gravering til høyre og fotografiet det er basert på til venstre.

Utviklingen av halftone-prosessen på slutten av 1800-tallet ble starten på en hundreårsperiode preget av fotografiske bilder. Etter hvert som ny teknologi som tillot massereproduksjon av fotografiske bilder ble bedre og bedre ble det også mer og mer vanlig, og fra rundt 1890 publiserte slike aviser som The Illustrated London News, verdens første illustrerte ukesavis, regelmessig fotografier i sine utgivelser. Andre publikasjoner som Harper's Bazaar og Collier's Weekly fulgte opp, og det gjorde også mange andre magasiner og aviser, hvorav de fleste for lengst er borte fra kioskhyllene.

Roger Fentons mobile mørkerom
Roger Fentons mobile mørkerom
Et av Roger fentons mest kjente bilder fra Krim-krigen viser hundrevis av kanonkuler strødd utover slagmarken.
Et av Roger fentons mest kjente bilder fra Krim-krigen viser hundrevis av kanonkuler strødd utover slagmarken.

Fremdeles var det som ofte svært lange eksponeringstider som skulle til, og det var en omstendelig prosess å fremkalle og kopiere bildene, så fotojournalistikk som vi kjenner det i dag eksisterte ennå ikke. Bildene som ble brukt i aviser og magasiner var som oftest tatt av poserende mennesker eller andre motiver som ikke beveget seg, og actionbilder eksiksterte derfor omtrent ikke. En av de første krigsfotografene, for eksempel, var Roger Fenton, som i 1855 på oppdrag av prins Albert dro av gårde for å dekke Krim-krigen. Fenton døde før halftone-prosessen ble utviklet, og bildene hans var dermed blant dem som ble konvertert til grafiske trykk da de ble publisert i Illustrated London News. Bildene Fenton tok i Krim-krigen ble vist i sin originale form i ulike utstillinger og viste ikke drepte eller skadde mennesker, ikke bare på grunn av tekniske vanskeligheter men også fordi oppdraget hans var å motarbeide den økende antikrigsstemningen hjemme i London, men bildene hadde stikk motsatt effekt på befolkningen i Storbritannia, som for første gang fikk et noen lunde realistisk inntrykk av krigen.

Alfred Eisenstaedts berømte bilde fra 1945
Alfred Eisenstaedts berømte bilde fra 1945

I første tredel av 1900-tallet befestet fotografiet mer og mer sin posisjon, og tok mer eller mindre fullstendig over for andre former for illustrasjon, men hittil var det nettopp illustrasjon fotografier ble brukt som. Man benyttet ikke fotografi for å fortelle en historie som sådan, men dette endret seg i midten av tredvetallet, da mye endret seg. George Eastman fant opp den første fargefilmen i 1935, og selv om denne ikke ble mye brukt av fotomagasiner før på 50-tallet, på grunn av treg trykking av fargebilder som gjorde det vanskelig og dyrt å produsere nok eksemplarer på kort nok tid til å dekke magasinenes behov, er det likevel en illustrasjon på utviklingen for foregikk på den tiden, og hvor bevisst folk var fotografiets potensiale. Året etter, i 1936, kjøpte Henry Luce rettighetene til LIFE Magazine. Bladet hadde da blitt publisert helt siden 1883, men da som et litt lettbeint humorblad og magasin for almuen. Luce kjøpte bladet for å få rettighetene til navnet, og fint lite annet ble overført til det nye bladet: Ikke engang listen over abonnenter ble tatt vare på.

LIFE ble gjort til et nesten rent fotografisk nyhetsmagasin, og dominerte markedet i nesten 40 år. Noen av verdenshistoriens beste og mest betydningsfulle bilder ble tatt på oppdrag av dem, og for første gang publisert i bladet. Dengang som nå var det mange som ville ha en del av kaka, og konkurrenter som for eksempel Picture Post spratt opp som paddehatter. Ingen av dem kunne konkurrere med LIFEs popularitet, men noen av dem eksisterer likevel fremdeles, noe man desverre ikke kan si om LIFE selv.

Dorothea Langes berømte bilde
Dorothea Langes berømte bilde "Migrant Mother", et av de aller mest berømte bildene fra FSA-prosjektet.
Førsteutgavens forside
Førsteutgavens forside

Børskrakket i 1929 startet den økonomiske nedgangen som skulle bli til den store depresjonen, som traff USAs fattigste og bønder kraftig. I 1935 var tilstanden så alvorlig at Farm Security Administration, bedre kjent som FSA, ble etablert for å hjelpe de aller fattigste. Samtidig ble et team av fotografer satt sammen, tilknyttet og lønnet av FSA, for å dokumentere levekårene som FSA hadde ambisjoner om å gjøre noe med, og det er dette FSA i dag er mest kjent for. De ti årene dette prosjektet varte resulterte i noen av de mest ikoniske fotografiene som noensinne er tatt den dag i dag, men desverre er det mindre enn halvparten av de omkring 250 000 fotografiene som har overlevd til våre dager. FSA-prosjektet redefinerte fotografi og dets rolle i samfunnet, og sammen med bøker som sprang ut av det, med boken med den lett syrlige tittelen Let Us Now Praise Famous Men i spissen, samt magasiner som LIFE og Picture Post, fikk folk flest et helt annet forhold til ikke bare fotografier og fotojournalistikk, men også til mennesker langt utenfor deres egen samfunnssfære.

Verdens uten tvil viktigste fotoutstilling kom i 1955, og Edward Steichen var kurator for den. Over to millioner fotografier ble gjennomgått og fra disse ble til sammen 503 bilder valgt. 273 ulike fotografer stod for bildene, og de kom fra til sammen 68 ulike land. Utstillingen het "The Family of Man" og ble vist i Museum of Modern Art i New York. Utstillingen er sett av over 9 millioner mennesker, og turnerte i en periode i diverse utgaver i til sammen 38 land. Steichens intensjon med utstillingen var å illustrere fellestrekkene i den menneskelige eksistens, og fotografiets rolle i å formidle disse, og det må han sies å ha klart. Boken om ustillingen er fremdeles i trykk, over 50 år etter, har solgt i over 4 millioner eksemplarer, og den eneste gjenværende utstillingen er nå på permanent utstilling i Steichens hjemland Luxembourg.

"The Family of Man" slik den ser ut i dag.

Den dag i dag kan det synes at fotografiet har mistet mye av den kraften det hadde for et halvt århundre siden. Vi har blitt vant til fotografiske bilder på en helt annen måte enn man noensinne har blitt tidligere, og vi ser tusenvis av bilder hver eneste dag. LIFE er for lengst konk, og det eneste magasinet som fremdeles kan sies å fokusere på fotografi i samme grad er National Geographic, magasinet som ble første gang utgitt i 1888 men fremdeles holder koken og innehar en posisjon blant fotografer som en slags hellig gral av en arbeidsgiver. Undertegnede kjenner en fotograf som tok bilder for National Geographics internmagasin, og som valgte å ramme inn lønningssjekken fremfor å heve den.

Vi setter fremdeles pris på gode bilder når vi ser dem - bare se på National Geographics fortsatte eksistens og diverse bildesamlinger som man stadig vekk blir henvist til på nettet - men det er likevel hevet over enhver tvil at fotografiet er under press fra mange kanter. De dyptpløyende fotoreportasjene er nesten en saga blott, og tidsskrifter som primært benytter fotografier for å fortelle historier er som nevnt nesten borte. Mye av den rollen fotografiet hadde i offentligheten, spesielt journalistisk, er for lengst overtatt av fjernsyn og levende bilder. Internet har bare forsterket den effekten, og nå som kameraer og mobiltelefoner også kan ta opp video, ser det ut til at levende bilder eter seg innpå stillbildets enemerker også i den private sfære.

I følge Fotorådet tas det ca 900 millioner bilder i året i Norge med mobiltelefon, og selv om mange av disse deles på ulike måter, så er det relativt sett nesten ingen av dem som faktisk lagres eller skrives ut. Med kamera tas det ca 700 millioner bilder i året her til lands, og selv om en større andel av disse lagres, så er det svært få også av disse som vises frem eller skrives ut på papir.

Akkurat som malerkunsten måtte finne seg til rette med å gi slipp på eneretten på likhetsreproduksjon da fotografiet kom på banen, må stillbildefotografiet pent finne seg i å bli presset inn i en ny og sannsynligvis mindre nisje av andre medier, som for eksempel video. Hvor langt dette vil gå, og hvilken form fotografiet vil måtte anta, skal vi ikke forsøke å forutsi, men det er nærmest sikkert AT det vil skje, før eller senere. Men fotografiet vil bestå. Vi vet bare ikke i hvilken form.

Les også: Hva er vi så redde for?

Les også: Tilbake til fortiden?

Les også: Hva er en fotograf?

Norges beste mobilabonnement

Mai 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Chili Medium 5 GB


Jeg bruker mye data:

Chili Large 10 GB


Jeg er superbruker:

Chili X-Large 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen