Test

Final Fantasy VII: Advent Children

En meteor suser gjennom verdensrommet. Inni denne befinner det seg en ond skapning som bærer navnet Jenova. Skapningen har ett eneste ønske, å ødelegge planeten. Det skaper jo logisk nok opprørsk stemning blant planetens beboere. For å oppsummere det hele kjapt; Jenova dør, helten vår overlever, og alt er fryd og gammen.

Syke barn

Jenova-hendelsen er nå to år tilbake i tid. Men er alt virkelig i orden? Ruinene av byen Midgar står som et stille minnesmerke over hendelsene som kostet så mange liv. De overlevende bor i falleferdige hus. Det hadde i grunn ikke vært så ille, om bare barna hadde vokst opp slik barn bør, med latter og glede. Med det er ikke tilfellet i "Final Fantasy VII: Advent Children". De fleste av barna har brune og sorte merker på kroppen. De er smittet av det såkalte geostigmaet, en mystisk sykdom ingen har en kur for.

Alternativ tekst mangler
Animasjonen i filmen holder et meget høyt detaljnivå. Alle foto: Sony Pictures

Antihelt

Den sverdsvingende superhelten vår Cloud Strife har også gjennomgått en forandring siden sist. Han sliter med selvtilliten, jobber som budbærer, i den grad man kan kalle seg budbærer når man durer rundt på den feteste motorsykkelen på denne siden av Kristi fødsel, og er rett og slett tiltaksløs. Cloud ser at geostigmaet spres rasende fort rundt ham, men han gjør ingenting. Det kan virke som om regissør Tetsuya Nomura har gått inn for å skape en klassisk antihelt.

Cloud får ikke så altfor lang tid til å dulle rundt i sin surmulende elendighet. Kadaj og gjengen hans begynner å skape trøbbel for ham og alle andre. De er harde, de er vakre, de er dødelige og de leter plent etter noe de kaller for "mor". Et par flotte kampscener ligger med andre ord og venter på å ta deg med storm.

Ærlig forsøk

Nomura og gjengen har gjort et ærlig forsøk på å lage en film som kan begeistre og engasjere uten å kreve detaljkunnskap til PlayStation-spillet "Final Fantasy VII". I en viss grad lykkes teamet også. Filmen tar seg tid til å skissere et vagt grunnriss av hva som skjedde før filmens nåværende handling. Det er spennende å få rullet opp fortiden litt etter litt etter hvert som filmen går sin gang. Når du dog ikke får noen endelige svar skyter regissør Nomura seg litt i foten. Han kaster rett og slett litt for mange bein til Final Fantasy-fantaster som alle andre forstår pent lite av, et trekk som er noe ødeleggende for filmens handling, uheldigvis.

Kadaj og gjengen hans er alt annet enn mors beste gutter, Foto: Sony Pictures
Fargespillet er godt gjennomarbeidet

Et annet element det gjelder å bite seg merke i er måten selve handlingen er bygd opp på. De som måtte huske den forrige Final Fantasy-filmen, "Final Fantasy: The Spirits Within", registrerte kanskje at denne flørtet med og lå tett opptil en vestlig filmtradisjon når det gjaldt handlindsoppbygging, introduksjon av karakterer og lignende. "Final Fantasy VII: Advent Children" har derimot vendt nesen hjemmover til østen igjen. Det fører med seg tidvis raske hopp i fortellingen, overdrevne følelsubrudd og litt rare karakterer som en kan lure på om passer inn. Begrunnelsen for dette er dog ganske opplagt, "Advent Children" konsentrerer seg om å gjenskape miljøet i Final Fantasy VII-spillet, mens "Final Fantasy: The Spirits Within" er en enkeltstående film uten spillarv.

Final Fantasy VII: Advent Children   Les mer »

Norges beste mobilabonnement

Juni 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio Go 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen