Anmeldelse

Fargerik fantasihyllest

Den aldrende, alkoholiserte Doctor Parnassus (Christopher Plummer) og hans besetning på tre, deriblant hans datter Valentina, prøver mot alle odds å tjene til livets opphold med en omreisende, 1800-tallsaktig teaterforestilling. Om bord på teatervognen finnes det et magisk speil som fungerer som en portal inn i fantasien til alle som måtte entre og som har den uimotståelige evnen til å realisere folks innerste drømmer og begjær, om enn for et liten stund.

Parnassus, som kontrollerer "imaginariumet", bærer imidlertid på en dyster hemmelighet. For lenge siden lovet han å gi sin egen datter til selveste djevelen på hennes 16-årsdag i bytte mot evig liv. Men når fødselsdagen nærmer seg foreslår en nå angrende Parnassus et veddemål med djevelen i et forsøk på å redde datteren: Den personen som klarer å forføre fem sjeler i imaginariumet skal få Valentina som premie. En mystisk fremmed ved navn Tony (Heath Ledger) dukker opp og blir raskt en het kandidat, i det som blir en intens, farefull og fantasirik kamp mot klokka.

Farger, fantasi og følelser

Forvirret? Vel, om du er blant de heldige som tidligere har kommet helskinnet tilbake fra Gilliams mange psykedeliske, filmatiske utflukter har du egentlig fint lite å frykte. Eks-Monthy Python-medlemmet trives åpenbart på indiescenen, og denne gangen har hans anti-Hollywoodske idealisme kulminert i en kanskje enda mer leken og udisiplinert fantasiorgie enn noen gang tidligere. Ikke bare har han fråtset i bluescreen -og digitaleffekt-løsninger, men kostymedesignernes iherdige innsats ble sågar belønnet med en aldri så liten Oscar-nominasjon.

Det gjorde ikke overraskende også scenografien, og i alle fall ved første gjennomsyn er The Imaginarium of Doctor Parnassus en blendende, fengslende og nærmest hypnotisk visuell opplevelse. Det er alltid herlig å dykke ned i en verden hvor alt synes mulig og hvor uforutsigbarheten er både konsekvent og vedvarende, og Gilliam er forfriskende kompromissløs i sin konstruksjon av abstrakte drømmebilder. Filmen er en slags surrealistisk allegori med symbolikk og kreative visuelle metaforer som til sammen utgjør en smått berikende, om enn tidvis forvirrende, fortelling med både antimaterialistisk samfunnskritikk og moralfilosofiske refleksjoner.

Filmen handler kanskje dypest sett om en fars forhold til sin datter og hans kamp for forsoning og for å rette opp feil fra fortiden. Og oppi det hele representerer fantasien menneskets iboende potensiale for godhet og ondskap og avspeiler også det irrasjonelle, men akk så grenseløse, underbevissthetsunivers.

Men her er det jo også lett å gå seg vill, og Gilliams' visjoner og formidlingsiver til tross; det er noe litt ustrukturert og formløst over selve det filmtekniske håndverket, i den grad dette i det hele tatt er synlig i fargekaoset. Av og til er det noe følelsesmessig treffsikkert over bildene hans, men rett som det er slipper han til Monty Python-ånden i seg med komisk absurde iscenesettelser, noe det for så vidt ikke er noe galt i.

Konklusjon

Det er altså ikke vanskelig å la seg underholde og begeistre av Gilliams særegne, berusende originalitet og visuelle oppfinnsomhet, og i kombinasjon med innholdsmessig substans og et svært imponerende skuespillergalleri for indie-film å være, er The Imaginarium of Doctor Parnassus avgjort severdig. Gilliam oppfyller muligens ikke alle sine kunstneriske ambisjoner, men så er kanskje heller ikke disse så store som han av og til gir inntrykk av.

Kommentarer (0)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen