PC-bygging, del 2

Hmmm... trenger jeg en «Gaming Device Port» med tre ganger så mye gull? (Bilde: Niklas Plikk, Tek.no)

Kunsten å plukke prosessor, hovedkort og minne

Det handler ikke bare om å finne de riktige datakomponentene, du må også unngå fristelsene.

For et par uker siden startet jeg en ny artikkelserie om PC-bygging. Det er et gammelt tema, mye omtalt både her og ikke minst ellers på Internett. Det var strengt tatt også via verdensveven at jeg i min tid begynte å selvlæres om kunsten å sette sammen to datadeler – noe som med tiden også har blitt et slags levebrød.

Noen av dere har sikkert allerede lagt merke til at undertegnede skriver denne artikkelen i «jeg»-form. Det har med at jeg i første del av denne artikkelserien lovte å komme tilbake med hva jeg mente var «viktig, mindre viktig og irrelevant når det skal plukkes ny prosessor og hovedkort».

Noe som betyr at dette blir ganske så personlig (ja, jeg forventer dugelig med kritikk i kommentarfeltet), og siden mine meninger ikke nødvendigvis speiler resten av redaksjonens tenkte jeg det var best å droppe «vi»-formen denne gangen.

Med det ute av verden, la oss knekke i gang – vår neste PC vil ikke bygge seg selv.

Som nevnt i forrige artikkel er en datamaskin i sin enkleste form bygd opp av tre komponenter: hovedkort, prosessor og minne. Denne «grunnpakka» er også kjernen i småtasser som Raspberry Pi, selv om disse har alt integrert og loddet fast på hovedkortet.

I denne delen skal jeg konsentrere meg om akkurat disse tre tingene. Joda, også grafikkortet kan være en hovedkomponent, men i motsetning til de tre grunnpillarene er det ikke nødvendigvis et behov for et eget grafikkort – integrert grafikk finnes jo i dag i de aller fleste prosessorer.

Vi vil altså komme tilbake til akkurat den delen senere. Nå skal det først handle om reklamesjargong, så prosessorer.

Les hele serien:

Ikke la deg blende

Svært mange komponentfabrikanter liker å peke på at akkurat deres produkter har de egenskapene du tror du trenger. Især hovedkortprodusentene kjører på med farger, design og floskelbetegnelser som «military grade components», «studio grade sound», «24/7 durability» og «turbo LAN» for sine premiumprodukter.

På denne måten får de det til å høres ut som de rimeligere hovedkortene ikke bare vil yte dårligere, men også vil slite dersom de står på døgnet rundt. I tillegg står de muligens i fare for å falle fra hverandre eller eksplodere og brenne opp i et flammehav dersom du ser på dem i feil vinkel.

Her er det viktig å ikke la seg blende eller forlede. Jeg og mange andre har da hatt datamaskiner med «billigkomponenter» i 24/7-drift i årevis uten å oppleve nevneverdige problemer med funksjonalitet eller stabilitet.

Datamaskinen på jobben er visst eksepsjonelt utholdende, men det sier meg jo egentlig ikke så mye.
Datamaskinen på jobben er visst eksepsjonelt utholdende, men det sier meg jo egentlig ikke så mye. Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Joda, vilkårlige datakomponenter kan og vil ryke før eller siden, men med mindre du holder til i ekstreme miljøer – eller holder på med ekstreme aktiviteter – ser jeg neppe for meg at du vil merke noen faktisk forskjell på om hovedkortet ditt er utstyrt med «Ultra Durable» komponenter eller ikke.

Uansett er jo vi her til lands velsignet med fem års reklamasjonsrett på hovedkort og andre produkter som er ment å holde en stund.

Dette gjelder for øvrig ikke bare når jeg snakker om kvalitet, men også faktisk funksjonalitet. Du får ikke «breathtaking, crystal clear sound» i de gamle hodetelefonene dine av forgylte minijackutganger. Ellers kan vi vel si at LAN er LAN, USB er USB og HDMI er HDMI – gitt at vi snakker innenfor samme versjon.

Men uansett hvor overdrevet utstyrt hovedkortet er, vil du fremdeles suge like mye i Counter-Strike

De forskjellige produsentene klarer gjerne riktignok å trylle frem tall og grafer som sier noe annet. Men uansett hvor overdrevet utstyrt hovedkortet er, vil du fremdeles suge like mye i Counter-Strike – problemet ligger et annet sted.

Jeg benekter altså ikke at det kan være en faktisk forskjell, men du bør alltid spørre deg selv om du fokuserer på de riktige egenskapene.

Hovedkortprodusentene er for øvrig ikke alene om å skryte på seg spesielle egenskaper for de dyrere modellene – det er bare å ta en kikk på hva som finnes av minnemoduler. Legger du i litt mer enn for de vanlige «value»-modellene får du nemlig gjerne farge, design, lys og kjøleribber på kjøpet.

Sistnevnte har for øvrig liten praktisk betydning bortsett fra en tendens til å være i veien når de skal kombineres med tredjeparts prosessorkjøleløsninger.

Hos AMD og Intel går det som regel litt mer edruelig for seg, noe som muligens har med at disse ikke lenger konkurrerer spesielt hardt om de mest kjøpesterke kundene – i toppligaen er det som kjent Intel som gjelder. Men også her er det lett å la seg blende av fagre ord om hvor velsignet du blir med en dyr prosessor.

Du må derfor spørre deg selv om hvor ofte du egentlig trenger å være «on the absolute edge of computing technology and pushing the envelope of what’s possible»? Må du ha en ny og dyr Intel Core i7 for å bli en lykkelig databruker?

Prosessor: Å finne en balanse

Nå er det også prosessoren jeg kommer til å ta for meg først, og da kan jeg like godt starte med en beklagelse til dere AMD-tilhengere, for her blir det nok mest fokus på Intel. Som tidligere nevnt er det dette som for tiden er – og har vært det noen år – brorpartens foretrukne plattform.

Prosessorer er egentlig ganske like uavhengig av hva de koster.
Prosessorer er egentlig ganske like uavhengig av hva de koster. Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Uansett er prosessorkjøp litt snodig, for når du for eksempel kjøper en bil eller et hus, får du som regel større hus eller kulere bil jo mer penger du legger i det. Prosessoren ser likedan ut enten du kjøper en til 500 kroner eller 5000 kroner – det er altså det du ikke ser som teller.

Det betyr at det kan være en fordel å kunne lese spesifikasjoner, noe som vil gi oss opplysninger om viktige ting som klokkefrekvens, antall kjerner, turbomodus og om det er støtte for flere tråder per kjerne (parallellprosessering). Men det kan også være smart å ta en kikk på slikt som instruksjonssett, teknologier og strømforbruk.

Dersom du ikke kan eller vil se på spesifikasjonene, finnes det en annen smart måte å bedømme hvor god en prosessor er: Se på prislappen. Når vi snakker om prosessorer av samme generasjon og fra samme produsent, er hverken AMD eller Intel korka nok til å selge en CPU til 1000 kroner som er bedre enn en til 2000 kroner.

Men det betyr heller ikke at prosessoren til 2000 kroner er dobbelt så bra – som med så mye annet her i livet får du mindre igjen for hver krone jo mer penger du legger i det. Så dersom du ikke har verdens beste budsjett, kan det være lurt å se litt på hva du faktisk kan få uten å plukke fra øverste hylle.

Klokkefrekvens: Gjennom datahistorien har det alltid vært et stort fokus på «hastigheten» eller klokkefrekvensen, både før og etter det store gigahertzkappløpet (Ekstra). Men selv om vi stort sett kan si at høyere klokkefrekvens innen samme prosessorgenerasjon og -familie betyr bedre ytelse, er det ikke alltid tilfelle.

Kjerner: En av grunnene til at vi ikke kan se oss blinde på klokkefrekvensen er at de fleste moderne prosessorer har flere kjerner – vi har faktisk vært borti en med atten kjerner. Når prosessoren kan fordele belastningen på flere kjerner vil den klare å få gjort mer selv om den har noe lavere klokkefrekvens enn en enkeltkjernet prosessor.

Men det er ikke nødvendigvis noen automatikk i det å bruke flere kjerner, det må støttes av både operativsystemet og av selve programmet eller spillet som kjøres. I tilfeller hvor det ikke er støtte for bruk av mange kjerner, kan faktisk en rimeligere prosessor være vel så bra eller bedre enn en dyrere prosessor med flere kjerner.

Turbo: Flere prosessorer støtter av denne grunnen turbomodus der klokkefrekvensen dynamisk vil økes over standardhastighet når forholdene ligger til rette for det – og med forhold mener vi tilgang på og forbruk av strøm, varmeutvikling og antall kjerner som er i bruk.

Slik kan en prosessor med relativt beskjeden standard klokkefrekvens virkelig sparke fra seg. Grunnmodellen av Apple Mac Mini med en tokjernet Intel Core i5-prosessor er et godt eksempel. Den er nemlig listet til å tikke av gårde på 1,4 GHz, men den kan klokke seg helt opp til 2,7 GHz ved enkeltkjernet drift og 2,4 GHz ved bruk av begge kjernene.

Slik kan akkurat denne prosessoren holde tritt med rimeligere tokjernede prosessorer med høyere klokkefrekvens – men som mangler turbomodus.

Fire kjerner + Hyper-threading = åtte «kjerner».
Fire kjerner + Hyper-threading = åtte «kjerner».

Parallellprosessering: Kjent som Hyper-threading på intelsk, her kan to prosesstråder kjøre samtidig på samme kjerne. I praksis ender vi da opp med to logiske kjerner per fysiske kjerne. Forvirret? Det eneste du trenger å tenke på er at en prosessorkjerne med parallellprosessering oppfattes som to kjerner av datamaskinen.

På en slik CPU med fire kjerner tror altså PC-en at den har åtte kjerner å jobbe med, og fordeler arbeidet deretter. Dette er ikke like effektivt som det ville vært å ha åtte ekte kjerner, men det er bedre enn bare fire kjerner.

Instruksjonssett og teknologier: En annen måte prosessorprodusentene holder spennet i vareutvalget på er ved hjelp av forskjellige prosessorfamilier innen samme generasjon. Intels Skylake-prosessorer finnes eksempelvis i varianter fra den rimelige Celeron-familien via Pentium til Core i3, Core i5 og Core i7.

Ved å sammenligne modeller fra de forskjellige familiene kan vi se de store forskjellene. Cache – prosessorens interne bufferminne – øker etter hvert som vi går oppover i gradene, og det samme gjelder for antall kjerner, høyeste klokkefrekvens, turbomodus og Hyper-threading.

Men vi ser at det er andre forskjeller også. Fra Core i3 og oppover får vi inn AVX 2.0-instruksjonssettet, mens slikt som Intels teknologi TSX-NI kun finnes på Core i5 og i7.

Hva som ligger i disse og andre teknologier som finnes og ikke finnes på de forskjellige prosessorene blir for mye å gå inn på her. Men det som er vel så interessant er at de forskjellige prosessorfamiliene faktisk har en god del til felles, og flere av forskjellene er teknologier rettet mot bedrifter.

Nettopp derfor kan en billig Pentium ganske enkelt være et veldig bra kjøp for deg og meg.

Strømforbruk: Ikke mange som kjøper prosessor til et PC-byggeprosjekt tenker for mye på at prosessoren også skal ha strøm og at den utvikler varme. Men det gjør den jo, og da kan det være lurt å tenke litt på hva den skal brukes til og hvor den skal plasseres – inkludert hva vi snakker om av kabinett og kjøleløsninger.

Nok et eksempel fra Intel Skylake: Overklokkbare Core i5-6600K koster bare et par hundrelapper mer enn Core i5-6600. Med basefrekvens på henholdsvis 3,5 og 3,3 GHz, virker K-modellen som et selvsagt kjøp, uansett om du skal overklokke eller ikke.

Skal du bygge noe ekstra stillegående? Sjekk prosessorens strømforbruk.
Skal du bygge noe ekstra stillegående? Sjekk prosessorens strømforbruk. Foto: Vegar Jansen, Hardware.no

Men dette er ikke så sikkert. K-prosessoren har lavere turbomodus enn standardmodellen, så når i5-6600 setter inn turboen har den nøyaktig samme klokkefrekvens som den K-merkede modellen – så lenge den får nok strøm og god nok kjøling, vel å merke.

Og nå kommer poenget med strømforbruket: K-modellen har en TDP på 91 watt, mot 65 watt hos i5-6600. Det betyr at den overklokkbare prosessoren på papiret trenger en bedre kjøleløsning, noe som kan utelukke visse aktuelle eller passive kjøleløsninger.

Men dette er selvfølgelig bare et eksempel, og har du faktisk planer om å overklokke faller det meste av dette tankeeksperimentet i fisk.

En ting jeg ikke har snakket om her er arkitekturen, som jo er den interne prosessordesignen. Her skjer det forbedringer fra generasjon til generasjon, som ganske enkelt betyr at en ny CPU er bedre enn en gammel CPU til samme pris. Det sier seg selv.

Mitt fokus

Nå har jeg skrevet en god del om prosessorer, men ikke så mye om hva jeg selv legger vekt på. Det er fordi emnet kan være litt vanskelig, ettersom prosessorhandel aldri har vært noen nøyaktig vitenskap. Men min ærlige mening skal du få likevel.

Jeg er av natur gnien. Jeg bruker ikke et rødt øre med mindre jeg mener jeg får noe igjen for det, og derfor ser jeg på en miks av forskjellige egenskaper – teknologier, klokkefrekvens, kjerner, turbo eller ikke – og prøver å finne en balanse. Det er også kjent som «mest for pengene»-taktikken, for som jeg har vært inne på, får du i praksis mindre igjen for hver krone jo dyrere prosessor du kjøper.

En Intel Core i5 fra 2009 holder fremdeles koken.
En Intel Core i5 fra 2009 holder fremdeles koken.

I min «hoveddatamaskin» hjemme, altså den jeg bruker til spill og sprell, har jeg – hold deg fast – en Intel Core i5 750 på 2,67 GHz. Den kom på markedet høsten 2009, noe som betyr at den er seks og et halvt år gammel. Jeg ser fremdeles ikke det store poenget i å bytte.

Og selv om det er stadig flere programmer og spill som støtter mer enn fire kjerner, tror jeg at dette kommer til å være godt nok til det aller meste i flere år til.

Men fire kjerner er heller ikke noe gospel. I mitt forrige bygg valgte jeg en relativt rask Pentium, og for det den kostet sparker den ganske så bra rumpe. Planen var å kjøpe en dyrere CPU etter hvert, men igjen så jeg ikke poenget eller behovet. Som det gjerne er, savner du ikke noe du aldri har hatt.

Så etter å ha analysert mine egne kjøpsvaner har jeg funnet ut at jeg vil ha en prosessor med enten kort eller langt liv. Det ene alternativet blir da en virkelig rimelig CPU, som da uten store økonomiske kvaler kan byttes ut med en dyrere modell dersom jeg etter hvert skulle ønske eller behøve bedre prosessorytelse.

Det andre, og mer sikre alternativet er å finne den gyldne middelvei, og med det mener jeg en prosessor som er noe bedre enn gjennomsnittlig – med andre ord god nok til å holde ut plattformens livsløp.

Med mindre du vet helt hva du skal gå for, tror jeg ikke det er noe smart valg å plukke en prosessor som er litt under midt på treet. Der vil du allerede ha betalt såpass mye at det er vanskelig å forsvare en oppgradering etter kort tid, slik du kan gjøre dersom du skulle gått for en «el cheapo»-prosessor fra nederste hylle.

Hvis du kan øke prisen en smule, slik at du kan avansere til en prosessorfamilie høyere på rangstigen, tenker du i riktige baner. Å øke prisen for å gå opp et par hundre megahertz i klokkefrekvens innen samme familie, spesielt dersom alt annet er likt, er ikke noe stort poeng.

Jeg ser for øvrig ikke noe stort poeng i å bla opp for toppmodellene med mindre du vet at du trenger alle kreftene – og da snakker vi ikke om spilling. Hvis ytelsebehovet er såpass ekstremt burde du kanskje uansett se på Haswell-E eller den kommende Broadwell-E i stedet.

Bli med over til neste side, så tar vi en titt på hovedkort >>>

Gå til side

Kommentarer (76)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen