Test

Duffy ? Rockferry

Dekadente Amy Winehouse revitaliserte soulgenren for dernest å forsvinne lenger og lenger ut i periferien hvor det musikalske tilsynelatende har fått sekundær betydning – i alle fall sett med medias øyne. For øyeblikket omtales og omfavnes 60-tallets soul med nyreligiøs glød, og bransjen har saumfart høyt og lavt etter den ”nye” Amy. For slik fungerer det naturligvis: Plateselskapene kjenner sin besøkelsestid og pengeglade aktører vet å smi mens jernet er varmt. Og i kjølvannet av en suksess følger ofte en stim av gjennomsiktige plagiater. Sneversynte og urettferdige sammenligninger til tross, ban vei for nykomlingen Duffy.

Raffinert og enkel

Duffy overbeviser på sitt første album med myk og klassisk soul.
Duffy overbeviser på sitt første album med myk og klassisk soul.

Allerede fra barnsben av var hun visstnok en betydelig sangerinne, Aimee Anne Duffy fra Wales. Med sansen for og gleden av klassisk pop og soulmusikk som et slags verdifullt fundament, formet hun tidlig en visjon av musikken hun skulle komme til å lage. Etter en kronglete omvei som innbefattet både talentshow, et kort samarbeid med elektronikabandet Mint Royale samt en walisisk-språklig EP, ble hun omsider oppdaget av Bernard Butler, som vi skal komme tilbake til senere. Nå, etter fire års svette og tårer foreligger debuten, og arbeidet skal vise seg å bære de deiligste frukter.

Den åpenbare soul-innflytelsen ligger som et slags sentripetalpunkt i hele "Rockferrys" tilblivelse. En ambisiøs genre, javisst, men dette klinger overraskende naturlig og modent, Duffys unge alder tatt i betraktning, og besnærende vakkert uten å fremstå pompøst, tilgjort eller strebersk. Soul er startgropen, og med dette som utgangspunkt begir låtmakerne seg ut i verden og henter berikelse fra den mangfoldige tenkning – sofistikert pop, soul og jazz – som gir umiddelbar næring og mening til den absolutte grunnverdien, og skaper et henrivende organisk lydbilde.

Et knutepunkt for kvalitet

Champagnekorken sprettes og det pianodrevne tittelsporet flørter med sekstitallets souleleganse, og sender vidløftige assosiasjoner til Burt Bacharachs utsøkte perler skrevet for Dionne Warwick. Strykere, bjeller og gitarer melder seg på, og lar seg harmonere naturlig med Duffys varme stemme som ligger behagelig i øret. Den berømmelige listen er lagt, men heldigvis innfrir det som kommer. Warwick Avenue, Serious, den melankolske Stepping Stone, Distant Dreamer, samtlige med kvalitet i alle ledd. Den karismatiske stemmen veksler mellom det effektivt tilbakeholdne og neddempede, til overbevisende avlevering oppe blant glitrende tinder. En stemme med deilig klang, god frasering, stort register og masser av personlighet.

Det kan nesten virke som om ”Rockferry” har blitt et møtested for den gode, enkle låten. Nevnte Bernard Butler med fortid som gitarist i Suede krediteres som låtskriver (sammen med Duffy og Jimmy Hogarth) på flere låter og bidrar ellers med gitarspill, piano, perkusjon og strykerarrangement. Især står han for en smakfull lytteropplevelse skapt av magiske fingre fra produsentstolen. Ellers er resten av ”Rockferry” lappet møysommelig sammen av et gjevt kobbel av studiomusikere under kyndig ledelse av Mr. Butler. Det skal presiseres at det tok noen runder i CD-spilleren før noen av låtene ”satt seg”, men i dette tilfellet er det bare et pluss.

Walisiske Aimee Anne Duffy er kvinnen med den myke stemmen fra det harde landet.
Walisiske Aimee Anne Duffy er kvinnen med den myke stemmen fra det harde landet.


Dyrker det klassiske

Hitsingelen Mercy med sin sjøsyke og monotone bass skiller seg ut. Det er den som ligger nærmest en viss Winehouse (eller Sugababes) i uttrykket, og fremstår som modernisert pop/soul. Noe som nødvendigvis ikke gir et representativt bilde av ”Rockferry” som helhet. I stedet befinner dette seg mellom Swinging London og Motown: Dusty Springfield, Petula Clark og Diana Ross i et kinderegg av dimensjoner. Delayed Devotion er fremdeles soul, men har snev av Sheena Easton og tidlig åttitall. Bacharach er nevnt, men instrumenteringen står også i gjeld til f.eks. Curtis Mayfield i et landskap Al Green ville trivdes.

Tekst og lyrikk er ført i pennen av Duffy med beretninger om blant annet fortrengte følelser og seksuell frigjøring, hvor bruken av klisjéer spirer nokså fritt uten at dette river opp de vakreste blomstene i bedet og skjemmer helhetsinntrykket. Duffy kunne saktens synge om septiktanker og kryss-bindende molekyler på en ubesværet og autoritativ måte i kraft av sin betagende stemme.

Konklusjon

Balsam for sjelen, vellyd i ørene. Duffy leverer en hypnotiserende, behagelig CD i vidstrakt 60-talls panorama med utsikt mot fremtiden. Musikalsk meningsbærende og levedyktig. På denne genrers premisser er den bortimot helstøpt, og "Rockferry" kan fort bli flaggskipet på retro-soulbølgene. Man kan nesten fornemme en liten klassiker rett og slett.

Duffy Rockferry   Les mer »

Kommentarer (2)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen