Test

Disco Italia ? Essential Italo Disco Classics 1977-1985

Ordet disco kan gi mange frydefulle assosiasjoner. Artige danseløver som svinser og svanser etter alle kunstens regler (og den horrible musikken) på det lysende diskotekgulv under en himmel av evig neonlys og en stor, glitrende diskokule. Don Juan-lignende spradebasser iført den karakteristiske tettsittende skjorten med snipper en alen lange og dertil hørende hvit slengbukse så pølseskinntrang at den avslører en eventuell religionstilhørighet. Joda, Strut Records har samlet rariteter og klassikere fra tiden da støvlelandet, for anledningen ikledd platåsko, standhaftig trampet takten og bassdunkene var Europas pulsslag.

Krem, snerk og bunnslam

Festkaramellen Italo disco er en slags avart av den klassiske discoen. Genren oppsto da DJ-er og musikere begynte å eksperimentere med elektroniske instrumenter som synthesizeren DX-7, minimoogen og ikke minst vokoderen, (en slektning av voiceboxen) som bruker utøverens stemme til å forandre frekvensinnholdet i et lydsignal. Altså klassisk disco og dansepop, men hvor lydbilde er mer futuristisk, lekent, funky, uforgjengelig positivt og – avhengig av ørene – ufrivillig morsomt.

Festkaramellen Italo disco er en slags avart av den klassiske discoen.

Somme hevder at Girogio Moroder med platen "From Here To Eternity” lanserte genrens betegnelse i 1977, mens andre mener at Berhnard Mikulski, sjef for plateselskapet ZYX, navnga termen med utgivelsen ”Italo Boot Mixes” så sent som i 1983. Faktum er imidlertid at for hver perle i diskomuslingen finnes tilsvarende 50 imiterte syntetiske perler bestående av knust glass, fiskeskjell og kjemikalier. Herved skjenkes eder kremen av Italo disco, og med på kjøpet får man sannelig snerk og bunnslam også – akkurat slik det skal være.

Number One Ensembles sangerinner gir en leksjon i forførende, stønnende og hviskende falsettsang i Flor De Coca. Som et latinoinfisert Bee Gees genspleiset med Bananarama, suser musikken ut av høyttalerne lik en sval salsavind som hvirvler opp obligatorisk wah-wah-gitar, spretten bass og symfoniske triller. For selv om flerfoldige elektroniske instrumenter tas i bruk i Italo disco, benyttet produsentene seg flittig av symfoni- og filharmoniorkestre, og ikke siden 50-tallet hadde orkestermusikk vært førende i populærmusikken.

Litt glorete? Ja. Litt funky? Ja. Ganske kitsjy? Javisst. Ordentlig italiensk da? Uten tvil.
Litt glorete? Ja. Litt funky? Ja. Ganske kitschy? Javisst. Ordentlig italiensk da? Uten tvil.


Synthesizer vs symfoniorkester

Når det er sagt, er det flere låter som er kjemisk renset for orkestermusikk, som f.eks. Kano med Now Baby Now. En lekkerbisken på det enorme matfatet som bugner over av søtt, salt og syrlig. Med robotstemmer, elektronisk klapping og en usannsynlig fengende synthmelodi kleber låten seg fast til øre og sjel. Kano regnes forøvrig som pionerer innen synthmusikken, og hjalp til å bane vei for breakdance og hip hop. I samme nabolag finner vi også Wojtyla Disco Dance fremført av Freddy the Flying Dutchman & The Sistina Band. Langt på vei en instrumental låt, hadde det ikke vært for at låttittelen repeteres ca. 93 ganger over en monoton basslinje og en konstant understrøm av mørk synth. Det hypnotiske stykket, snarlik Midnight Express av nevnte Moroder, moduleres gang på gang etter harmoniens prinsipp, og lar etterhvert saksofon, akustisk gitar, massiv perkusjon og laserlyder flettes inn, for således å fullføre konstruksjonen på smakfullt manér.

I andre enden har vi D.D. Sound med Burning Love, som er klassisk disco på flere måter, og den fremstår som en slags kvasiversjon av gode, gamle Boney M. En munter bassgang driver nærmest harselering av et musikalsk motiv hvor oktaver flyttes opp og ned, opp og ned i nærmere ti minutter, og hvor orkesterets messingdrønn og strykernes symfoniske hvin føles parodisk, men underholdende snedig. Vokalmessig står den ikke tilbake for Boney M heller. Et ikke-samkjørt kvinnekor med mye ekko og fløyelsstønn besvares av en myndig stemme, kanskje ikke etter estetikkens polerte regler, men snarere med et rikere register for maskulin kraft, ømhet og henførelse – om vi da legger godviljen til. Italienerne behersket ikke engelsk særlig godt den gang heller, så forvent gebrokken fremføring om kjærlighet, roboter og verdensrom i en ordgryte som lukter herlig absurd!

Bedre enn sitt rykte

Do It Again av Easy Going låter som et italiensk krim-soundtrack, gjerne signert Franco Micalizzi, ser man bort fra det fjollete refrenget. Litt rufsete produsert, og den klinger i tillegg som en grammofonspiller med ujevn omdreining – noe for de nostalgisk audiofile – men du verden så tøff! 8 minutter discofunk – solo på hammondorgel, drivende bass, støttende harpsikord og de selvsagte strykertrudeluttene som unisont følger de meningsløse tekstene.

Dette er en høyst betimelig utgivelse da genren atter en gang opplever en voldsom retrobølge som følge av at artister innen elektronika og hip hop sampler over en lav sko.

Italo disco er både en hedersbetegnelse og skjellsord. Undervurdert og latterliggjort - kanhende den får sin revansj og renessanse. Her får man kitsch, glitter og stas, men ikke presentert i fullt så glatte og overproduserte trekk som f.eks. hos Gloria Gaynor. Moro er det også å høre Claudio Simonetti fra progrockbandet Goblin, som etterhvert spesialiserte seg på skrekkfilm-soundtrack, få utfolde seg i andre omgivelser som her med samba-disco i bandet Kasso.

Forløperen til …

Dette er en høyst betimelig utgivelse da genren atter en gang opplever en voldsom retrobølge som følge av at artister innen elektronika og hip hop sampler over en lav sko. Det trette discohjerte sluttet å slå tidlig på 80-tallet, og discoen ble, relativt sett, ingen gammel genre, men kanskje den døde mett av dage, sin veldige livsappetitt til tross. Skjønt, død og begravet. Den gled bare naturlig over i andre former, som f.eks. synthbasert popmusikk, som igjen utviklet seg til house, trance og eurodance. Dessuten: Uten Italo disco hadde vi ikke sett snurten av klassiske artister som Sinitta, Modern Talking, Pet Shop Boys, DJ Bobo og Milli Vanilli. Respekt.

Konklusjon

Totalt verdi- og meningsløs for svært mange, et funn av de sjeldne for et knippe nostalgikere og spesielt innvidde. Men at symfoniske og fremtidsrettede melodier, funky rytmer og bort i natta-gladsang kan få lokket Herr og Fru Hvermannsen med på en liten svingom, er dog ingen umulighet. ”Essential Italo Disco Classics” er både en god innføring i, og en verdig oppsummering av en fordums epoke som, rent musikalsk, åpenbart har betydd mye.

Diverse artister Disco Italia - Essential Italo Disco Classics 1977 - 1985   Les mer »

Kommentarer (0)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen