Dette er datalagringsdirektivet

Vi tar deg med på et dypdykk inn i hva det omdiskuterte datalagringsdirektivet faktisk vil innebære - på godt og vondt.

Som kjent gikk regjeringen, eller snarere regjeringens største parti , Arbeiderpartiet, rett før årsskiftet ut med et lovforslag om å innføre det omdiskuterte datalagringsdirektivet (DLD) her til lands. Direktivet innebærer at store deler av vår digitale kommunikasjon skal loggføres.

Oppdatert: Datalagringsdirektivet ble vedtatt 4. april 2011.

Vi har tatt en grundig gjennomgang av direktivet og hva en eventuell innføring i norsk lovverk vil medføre. I denne artikkelen forsøker vi å gi et bredest mulig bilde på DLD og debatten rundt, slik at du virkelig kan forstå begge sider i debatten.

Om du selv vil se på den foreslåtte innføringen av direktivet i norsk lovverk, kan du klikke deg inn på Utenriksdepartementets gjennomgang av direktivet (20 sider, PDF) og Justis- og Politidepartementets høringsnotat og forslag til implementering (141 sider, PDF).

Om du fremfor å pløye deg gjennom 161 tungtleste sider foretrekker å bli servert en kortversjon på kun fem, fortsett å lese!

Spørsmålet vi burde stille oss i denne saken er som følger: Er datalagringsdirektivet et nødvendig verktøy i kampen mot stadig mer alvorlig og organisert kriminalitet, eller er det lite mer enn et overtramp på personvernet og retten til privatliv?

Historien til DLD

La oss skru tiden tilbake til rett etter årtusenskiftet. Terrorangrepene 11. september 2001 rystet en hel verden – angrepene satt verdens myndigheter såvel som befolkning i en sjokktilstand. Dette startet en sterk vind her i vesten i retning av mer liberal lovgivning for overvåkning og registrering av befolkningen.

Illustrasjon: iStock
Illustrasjon: iStock

Amerikanerne var raskt på banen med The Patriot Act, som (blant svært mye annet) åpner for en langt bredere overvåkning enn tidligere tillatt. Så kjapt som 26. oktober 2001, på dagen én og en halv måned etter 9/11, ble lovverket vedtatt i USA.

Her i Europa lot ny lovgivning vente på seg inntil vi selv ble angrepet. Bombene i Madrid 11. mars 2004 førte til at EU allerede 14 dager senere la frem en deklarasjon om bekjempelse av terror. Deklarasjonen satt blant annet registrering av elektronisk kommunikasjon på agendaen. Etter bombene i London 7. juli 2005 ble arbeidet med et lovverk for slik registrering fremskyndet.

Året etter var arbeidet ferdig. Dermed ble EU-direktiv 2006/24/EF – her til lands kjent som datalagringsdirektivet eller DLD – lagt frem og vedtatt den 15. mars 2006 med et overveldende flertall. Selv om Norge som kjent ikke er medlem av EU, mottar vi en stor andel av de samme direktivene som EU-medlemmer får.

Dette fordi vi er medlem av den økonomiske samarbeidsorganisasjonen EØS med svært tette bånd til EU. Direktiver som beskrives som relevant for Europas indre marked blir derfor pålagt også oss. Vi har imidlertid mulighet til å si nei til direktiv fra EU/EØS gjennom en veto-rett, en rett vi bare har benyttet én gang.

Hva direktivet innebærer

Direktivet medfører at alle tilbydere av telefoni og internett blir pålagt å registrere hvem kundene har kontakt med. Dette innebærer at det meste man foretar seg via elektroniske kommunikasjonsformer – enten det er via e-post eller fast-, mobil- eller internettelefon, skal registreres.

Informasjonen som registreres inkluderer navn og adresse, samt telefonnumer eller IP-adresse, til begge kommuniserende parter. Det skal også lagres tidspunkt for kommunikasjonen, dens varighet og hvor begge parter fysisk befinner seg.

Videre skal tidspunkt for på- og avkobling til internettjenesten også registreres, noe som i mange tilfeller i realiteten vil medføre en loggføring av tidspunkt for når datamaskinen skrus av og på.

For mobiltelefoni vil det også bli pålagt lagring av både IMSI- og IMEI-nummer til begge kommuniserende parter. Dette er unike internasjonale identifikasjonsnumre henholdsvis for mobilabonnent og for mobiltelefoniutstyr.

Hva kommunikasjonen faktisk inneholder skal ikke lagres. Direktivet går kun ut på å lagre data for å identifisere hvem som kommuniserer, og når og hvor dette skjer. DLD omfatter med andre ord kun trafikk- og lokaliseringsdata, ikke innholdsdata.

Disse loggene skal ifølge EU-direktivets tekst lagres i mellom 6 og 24 måneder. I Norge er det 6 måneders lagrings som ble innført.

Tanken med direktivet er å gi Politiet et nytt våpen i kampen mot organisert og alvorlig kriminalitet. Dette begrenser seg på ingen måte til bare terrorisme, selv om flere forkjemperne for direktivet har spilt frykten for terrorisme som sitt eneste kort.

Bli med videre, så ser vi på dagens regelverk »

Kommentarer (119)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen