Guide

Det manglende mellomledd

På de fleste teleskoper er det mulig å sette et utall forskjellige enheter som gir forskjellige ekstra muligheter og egenskaper, enten det nå gjelder lysstyrke, fokus eller fotografering. Det er disse vi skal se litt nærmere på i fjerde del av vår astrofotoguide.

De fleste teleskoper benytter 1,25" standardokularer, men en del kan også benytte en større type med 2-tommers diameter. Enheten som bestemmer dette leveres som oftest med teleskopet, og langt det vanligste på budsjettmodeller er 1,25". Den kan imidlertid i de fleste tilfeller skrus av teleskopet og erstattes med en enhet som gir støtte for 2"-okularer, eventuelt annet ekstrautstyr. Et 2"-okular vil være mer behagelig å se gjennom, siden både tilgjengelig sysnsfelt og nødvendig avstand mellom øyet og okularer vil være økt.

For teleskoper hvor man ser inn i enden vil slike enheter ofte inneholde et rettvendende prisme, siden det ikke bare er mindre slitsomt for ryggen, men også rettvender bildet og gjør det enklere å justere riktig vei mens man ser. For Newtonian- og eller Dobsonian-type teleskoper, hvor okularet er montert høyt oppe på "røret", er slike prismer unødvendige, da slike teleskoper har et innebygget sekundærspeil som oppfyller prismets funksjoner i andre teleskoptyper.

De enkleste enhetene for å koble et speilreflekskamera på teleskopet er essensielt billige rør som har T2-gjenger i ene enden og standard teleskopfatning i den andre, slik at det skrus fast i teleskopet i stedet for okularholder og vendeprisme. Disse er essensielt ikke annet enn tomme rør med festeanordninger i begge ender, og et eksempel på slike ser du til høyre.

T2-adapter, her for Canon EOS.
T2-adapter, her for Canon EOS.

Det finnes også enheter som passer i okularholderen, og dersom sistnevnte er utstyrt med prisme vil også bildet i kameraet bli rettvendt. Til høyre ser du bilde av en typisk slik enhet. De fleste har T2-fatning med gjenger, slik at de kan brukes til nær sagt alle optikkfatninger dersom man har riktig T2-adapter. T2-adaptere finnes i så godt som alle mulige typer, og er ganske billige. Kvaliteten kan imidlertid variere, så det kan lønne seg å kjøpe kvalitet først som sist. Det finnes også mer avanserte utgaver av disse, som den nedenfor.

Den festes på teleskopet på teleskopet på samme måte som et okular, men har plass til et 1,25" okular på innsiden som projiserer bildet inn i kameraet. Dermed fungerer fungerer kameraet omtrent som øyet ditt når du ser i okularet, og man kan få andre forstørrelser enn ved primærfokus, dvs uten et okular mellom kamera og teleskop. Problemet blir at lyset skal gjennom enda et knippe glasselementer, noe som vil gå ut over bildekvaliteten. Ikke bare vil det ekstra glasset spre lyset, men man risikerer også at fokusplanet blir kurvet, slik at den flate bildebrikken i kameraet ikke vil være i stand til å få hele bildet i fokus samtidig.

Er det et kompaktkamera man ønsker å koble til teleskopet, har man imidlertid ikke noe valg. Optikken sitter fast på kompaktkameraet, og enten man vil eller ikke må man dermed la lyset gå gjennom den. I tillegg har man av samme grunn ikke noen objektivfatning som kan brukes for å feste kameraet til teleskopet med, så her må man benytte en annen løsning, som for eksempel den til høyre, som er en universaladapter for såkalt digiscoping, det vil si å fotografere med et kompaktkamera gjennom et teleskop eller en kikkert. Skruklemmen øverst festes på teleskopet, og kameraet festen på den justerbare platen nederst, og ved hjelp av adapteren kan man da justere kameraets posisjon slik at det "ser" inn i teleskopets okular på samme måte som øyet ditt ville gjort det. Fordelen med slike enheter er at de kan brukes med nær sagt alle kompaktkameraer, og på nesten alle teleskoper, selv om de ikke har en okularfatning som kan demonteres, eller har en ustandard okularstørrelse.

I stedet for (eller i tillegg til) en standard enhet med fatning for okularer, enten den nå er med eller uten prisme, kan man også montere en rekke forskjellige hjelpemidler:

"Focal reducer & field flattener", for eksempel, er en slags omvendt telekonverter som i tillegg til å redusere fortegning vil redusere teleskopets effektive brennvidde, og gi større lysstyrke. Typiske typer er f/6.3 og f/3.3. Et teleskop med 2000 mm og blender f/10 vil med disse bli henholdvis 1260 mm med blender f/6.3 og 660 mm f/3.3. Det er imidlertid ikke nødvendigvis slik at disse kan kombineres for å gi 416 mm f/2.1. Fokuspunktet flyttes nemlig når man benytter en slik, og stabler man for mange av dem oppå hverandre vil fokuspunktet til slutt flyttes slik at det havner inni enheten, og fokus dermed blir umulig. Slike enheter som dette monteres som nevnt rett på teleskopet, og på dem kan man igjen montere et slikt prisme eller okularholder som vi nevnte tidligere, eller andre typer enheter, for eksempel slike enheter for fotografering som vi har gjennomgått ovenfor.

Orion StarShoot Auto Guider
Orion StarShoot Auto Guider

Mange teleskoper har både motor, stjernedatabase og GPS innebygget, men selv da er det ikke sikkert innsiktingen mot objektet du skal fotografere er nøyaktig nok til riktig lange eksponeringer. Til det må du ha en såkalt autoguider (som vi har snakket om tidligere) det vil si en slags webcam som kobles til teleskopet og justerer dersom en målstjerne er i ferd med å drive ut av en piksel og over i den neste. Det sier seg selv at det knapt blir mer nøyaktig enn dette, i alle fall til hobbybruk, men det koster.

For det første må man ha autoguideren, og trodde du den koster det samme som et billig webcam, så trodde du feil. Skal du bruke denne teknikken må du også i utgangspunktet ha et teleskop med motor, og som har støtte for autoguiding. Den mest populære autoguideren på markedet er Orion StarShoot AutoGuider, SSAG blant venner, og som de fleste andre av slaget krever den at du i tillegg har koblet til en PC som styrer det hele. Det finnes noen som ikke krever en PC, blant annet Orion StarShoot Solitaire, men de koster deretter. Uansett autoguider må den se gjennom noe, og helst det samme som primærteleskopet ditt ser. Det trenger ikke være akkurat det samme, eller med samme brennvidde, og små refraktorteleskoper er svært populære som såkalte guidescopes. Noen som er praktiske til slikt er en type som på grunn av sin optiske konstruksjon er kjent som Short Tube 80. De har en brennvidde på 400 mm, er svært enkel og bra i sin optiske konstruksjon, og har blender f/5, dvs en lyspupill på 80 mm (derav navnet).

Orion Short Tube 80. Rimelig 400mm f/5
Orion Short Tube 80. Rimelig 400mm f/5

Man må naturligvis kalibrere primærteleskopet og guidescopet, slik at de peker nøyaktig i samme retning, men alt man trenger for det er en festeskinne og to justerbare festeringer av riktig type, samt litt tålmodighet, og så er man i gang. Programmer for styring av autoguidere og teleskoper finnes det flere av, både i kjøpeversjon og gratisutgaver.

Eksempel på guidescope-oppsett. Bildet er hentet fra instruksjonsmanualen til Orion StarShoot Solitaire.
Eksempel på guidescope-oppsett. Bildet er hentet fra instruksjonsmanualen til Orion StarShoot Solitaire.

Man trenger imidlertid ikke nødvendigvis å bruke et separat teleskop for autoguideren, om man ikke foretrekker det. Det finnes også en løsning med et lite prisme i, en såkalt off-axis guider, som dirigerer litt av lyset ut i et rør som sitter 90 grader på den optiske aksen, og hvor man kan enten feste et vanlig okular, eller en autoguider, eller noe annet. Problemet med dette er selvsagt at det ikke er mye lys som dirigeres bort, og autoguideren dermed må klare seg med langt mindre lys enn dersom man gir den et eget teleskop. I tillegg forsvinner også litt av lyset som normalt ville gått til kameraet. Dermed blir eksponeringen nødvendigvis litt lengre enn den ellers ville blitt, og i tillegg vil man på grunn av det lange røret få litt vignettering i hjørnene dersom man bruker et fullformatkamera. En off-axis guider benytter de samme T2-adapterne for ulike kamerafatninger som vi nevnte tidligere.

En annen fordel med en off-axis guider er at den også er nyttig dersom man ikke benytter en autoguider men ønsker å selv guide teleskopet manuelt under de lange eksponeringene. Slik kan man begynne med et rimelig teleskop uten motor, og uten å ha dyrt ekstrautstyr som autoguidere og guidescopes. Å manuelt guide teleskoper under eksponering krever imidlertid både tålmodighet og øvelse, og er absolutt ikke noen enkel oppgave.

Skal man likevel prøve, trenger man imidlertid et spesialokular med belyst dobbelt trådkors som angir sentrum i søkerbildet. Et slikt ser du nedenfor, og det er et svært praktisk hjelpemiddel å ha også dersom man ikke skal ty til manuell guiding. Selv om man har et mer eller mindre helautomatisk teleskop med motor og GPS og fandens oldemor, så må teleskopet vite hva det peker på, og da er det fin-fint med noe som angir eksakt sentrum i søkerbildet. Har du et teleskop som er ekvatorialmontert, er det enda viktigere å ha et slikt okular som dette, da det vil gjøre den litt kinkige kalibreringsprosessen enklere, eller mindre umulig om du vil.

Du er SKIKKELIG nerd om du ønsker deg en field de-rotator til jul!
Du er SKIKKELIG nerd om du ønsker deg en field de-rotator til jul!

Men selv om du ikke har et ekvatorialmontert teleskop er ikke alle problemer løst av den grunn. Med lange eksponeringer vil du få en rotasjonseffekt på motivet, selv om du har et teleskop som følger det over himmelen. Denne effekten heter field rotation på utenlandsk, og vi har nevnt den før, så vi skal ikke gå i detalj her. Dersom du har et korrekt kalibrert og ekvatorialmontert teleskop trenger du ikke bry deg om dette, men effekten kan bli plagsom dersom du ikke har det. Har du et horisontalmontert teleskop må du kompensere på en eller annen måte. En måte å gjøre det på er å ta forholdsvis korte eksponeringer som så stables digitalt i etterkant, mens en annen teknikk er å benytte en såkalt "field de-rotator", som du ser til høyre. Essensielt er dette en motor som roterer kameraet motsatt vei av effekten, for å kompensere for den. De er imidlertid ikke problemfrie disse heller, og det er ganske dyre enheter. I tillegg vil du få problemer med å observere rett oppover, siden teleskopets bakende blir så lang at det ikke vil passe mellom gaflene det er festet i.

Innen du har kommet så langt som dette i handlelisten din, har kona for lengst forlatt deg etter at du solgte ungene til forskning for å få råd til mer utstyr. Det er dermed en vag mulighet for at du kanskje burde begrense pengebruken på astrofotohobbyen din, og er løpet da kjørt? Nei, overhodet ikke. Ikke bare har vi tidligere i del 3 snakket om hva man kan få til uten all verdens utstyr, men har du et motorisert teleskop og kan peke det dit du vil, er det en enkel måte å få fotografert med det på: Bruk teleskopet som et bevegelig stativ for kameraet, ved hjelp av en såkalt "piggyback mount". Slike finnes for de fleste teleskoper, og er enkelt og greit en liten plattform som lar deg montere et kamera på toppen av teleskopet, ved hjelp av en standard stativskrue. Og husk at du kan også sette et helt vanlig stativhode mellom denne plattformen og kameraet, om du ønsker det. Det er imidlertid en fordel om både stativhodet og kameraet er forholdsvis små og lette, siden de ellers til sammen vil gi en god del ubalanse til teleskopet, noe som ikke bare kan føre til uskarpe bilder, men at tannhjulene i drivverket går fra taggete til runde. Slikt er dyrt å fikse, og ikke noe du ønsker skal skje.

Les også: Astrofoto del 1: En himmel full av stjerner

Les også: Astrofoto del 2: Støtt & stødig

Les også: Astrofoto del 3: Skal det være noe mer?

Norges beste mobilabonnement

Juni 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio Go 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen