Anmeldelse
Michael Corleone symboliserer tilstanden til The Godfather: Part III.

Den ultimate nedtur

Michael Corleone har blitt gammel og grå, og året er 1979. Han har i lang tid forsøkt å bli en legitim forretningsmann og ting ser ut til å gå hans vei. Et enormt oppkjøp av et firma som involverer Vatikanet står på trappene, men Michaels forgreninger til det kriminelle miljøet innhenter ham og snart står nok en fortelling med svik og kjærlighet for døren.

Vår kulturs aristoteliske fortellingsstruktur med begynnelse, midtdel og slutt har ført til at filmserier ofte må være en trilogi. I The Godfathers tilfelle er dette synd, ettersom del to hadde en vidunderlig avslutning. Dessverre kom en tredje del ut i 1990, men det positive er at den er regissert av Coppola og skrevet i samarbeid med Mario Puzo, forfatteren av den originale boka.

Unødvendig

Det første som slår meg med denne filmen er hvor unødvendig den er. The Godfather-sagaen er over, punktum. Så kommer de med dette? Michael søker tilgivelse og forløsning, men fortidens synder slår tilbake på ham. Vi skjønner det. En av de største styrkene til de forrige filmene var den mengden med opplevelser og informasjon vi fikk ved å konstruere det selv. Det enorme tapet til Michael vi bare får se overflaten av i Part II holder i massevis, vi klarer oss med antydningene og Al Pacinos flotte skuespill som får frem dette.

Derfor er det fullstendig unødvendig at de trykker Michaels sorg og tap ned i halsen på oss med denne filmen, som i tillegg kjører løpet enda lengre med visse tragiske hendelser. Vi har skjønt det! Part III bringer heller ikke serien videre ved å legge til noe genuint nytt som Part II gjorde ved å tilføre historien en ekstra dimensjon med tilbakeblikkene. Part III er som hovedhistorien i Part II om igjen: Michael prøver seg på en risikabel handel og møter fiender der han kanskje minst venter det. Dette er repetisjon fra tidligere filmer og derfor en skuffelse.

Uinteressant

Grunnhistorien tilbyr altså ikke noe nytt, men hva med de litt mer overfladiske elementene ved fortellingen? Joe Mantegnas miniskurk Joey Zasa blir latterlig endimensjonal og uinteressant i forhold til tidligere varianter, og den nye helten Vincent Mancini i Andy Garcías skikkelse når ikke Michael Corleones delikate karakter opp til knehøyde. Legg til tåpelig helikopterfjas, Vatikan-tull og må jeg nevne Sophia Coppola?

Likevel, noen få lysglimt kan spores. Pacino er som alltid strålende og mot slutten utviser han et skuespill som er i en fremragende klasse. Saken med Vatikanet er på den annen side også litt oppfinnsom og tvinner inn faktiske historiske hendelser på en elegant måte. Men disse elementene er dessverre ikke nok til å bære en hel film som liksom skal være i samme liga som The Godfather, tidenes beste klassiske filmer.

Konklusjon

Følg oss på Twitter
Følg Audiovisuelt på Twitter

Som en individuell og uavhengig film er The Godfather: Part III en grei film, men den tilhører tross alt tidenes beste filmserie og gjør derfor skam på den med å være så ordinær og uinteressant som den er. Personlig vil jeg ikke anbefale denne filmen, men jeg vet at det er mange som liker den og som en vanlig film fungerer den greit. Håndverket er ikke dårlig, men det hjelper ikke så mye når filmen er en real nedtur, en skikkelig dagen derpå i forhold til kanonfesten forut.

Norges beste mobilabonnement

Juni 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio Go 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen