Test

Cover Your Heart and the Anvil Pants Odyssey

Til redningsbåtene, og seil din egen sjø

Mange vil nok enes om at førstestyrmann og gitarist Wes Borland ikke kunne gjort et klokere valg enn å hoppe over bord fra Limp Bizkit-skuta i 2001. Ikke bare var den akterutseilt, lekk, invadert av rotter og på konstant kollisjonskurs i retning musikalske-isfjell så store at Titanics skjebnesvangre dødskoloss ville smelterødmet til en størrelse egnet som supplement i fredagswhiskyen - kapteinen var sjefsfjott Fred Durst! 30 millioner solgte album tatt i betraktning; flere vil kanskje også hevde at rent karrieremessig har det gått bedre for Borland siden den gang han tjente som Dursts høyre hånd. Iallfall hvis man er av den oppfatning at det kunstneriske utrykket skal komme først, og at ”suksess” ikke bestandig bør måles ut fra andre typer av mer kommersiell nytteverdi.

Albumets cover.
Albumets cover.

Wes Borland er mann med mange jern i ilden og ild i hjernen. Det startet med Big Dumb Face; et Zappa og Ween-inspirert orkester hvilket serverte thrash metal, smurfestemmer, country og progressiv rock i en humoristisk gavepakning med piggtråd og silkesløyfe. Eat the Day og The Damning Well fulgte deretter, denne gangen i et mer ambient/industrial-spor med 360 graders luftpanorama til den flerfargede rocken. Andre deltidsjobber inkluderer bl.a. Goatslayer, X Japan, From First To Last og Drop Dead, Gorgeous. Ryktene vil ha det til at han nå hever lønn som Marilyn Mansons ferske gitarist. De musikalske forbilder er mange, og inspirasjonen er dyptloddende og favner i det vide og brede. Hensikten med denne utgivelsen er å gjøre stas av et knippe av dem med Borlands (skal vi tro mannen selv) hovedgeskjeft, nemlig Black Light Burns.

Bandet uttrykker det som følger: ”Albumet er laget for moro skyld og for å hylle våre musikalske helter. Det er laget med tanke på dem som allerede er kjent med bandet, men mest av alt dem som ikke er det”. Like mye som det hylles, karikeres og forvrenges ”godlåter” til den store medaljen i et eller annet edelt metall. For enkelte kan dette bli en morsom reise tilbake i tid for å gjenoppdage gamle idealer som Swans og Jesus Lizard. For andre, en gyllen mulighet til å oppdage ”noe nytt”.

Noe utbedring, noe unødvendig

Forkboy dundrer i gang ballet på storartet, friskt og brutalt vis. Det låter nesten identisk som Lards opprinnelige industrielle hardcore-sviske, med unntak av Jello Biafras umiskjennelige vokal. Forøvrig er flere av versjonene temmelig like originalene. Dog, somme bærer preg av (intendert og punk-aktig) hastverksarbeid, mens andre fremstår noe mer polerte enn mange av de artistene det herved børstes støv av. Like fullt svinger det som et pumpeorgel i storm, i ordets mest positive forstand. Vi nevner i fleng: Lucretia My Reflection (Sisters Of Mercy), The Art Of Self Defense (Jesus Lizard), So Alive (Love and Rockets), Search and Destroy (Iggy and The Stooges) og I Am The Sun (Swans). Tolkningen av Blood Red Head On Fire (Borlands egen kreasjon) derimot, synes noe unødvendig. Når sci-fi-preludiet smelter sammen med gutturale skrik og lar Gwar-lignende metallgitarer tre frem i manesjen, låter det dessverre ufullstendig og lite engasjerende. Denne fungerer fremdeles best i Big Dumb Faces-musikkdrakt; selv med trommemaskiner, overdreven metallisk bass og press i sømmen.

Gjengen bak Black Light Burns.
Gjengen bak Black Light Burns.

Straks mer interessant for lytteropplevelsen blir det når Borland retter blikket mot artister som Duran Duran og Fiona Apple. Førstnevntes Hungry Like The Wolf er kanskje et besynderlig valg. Den glatte synthpop-låten med den harmoniske og fengende melodien ivaretas med en rikelig blanding av Limahl–keyboard og en gitarkrysning av The Cure og myk Ministry i en heseblesende, men fin utgave. Den smådystre On The Bound signert Fiona Apple, er nesten ikke til å kjenne igjen. Borte vekk er dramatisk piano og Apples sjelfulle stemme. Tilbake står en basstung, gitarskurrende, småsur og skranglete utgave - Deftones møter, tja …Wes Borland? Sammenkomsten bærer utvilsomt gode frukter, men i dette tilfellet tildeles mesteparten av æren Fionas epler. PJ Harveys Rid Of Me dukker også opp i en støvsky av rabalder og hurlumhei verdt å få med seg.

Del to: Daukjøttet?

I del to av platen forlater vi rennestensrock og iørefallende industriell moro til fordel for mer sedative og meditative lydbilder malt i instrumentale farger - veid og tilsynelatende funnet for lette for debuten ”Cruel Melody" fra 2007. De syv sporene av mer ambient karakter, viser bandets fascinasjon for artister som Trent Reznor, Aphex Twin og Orbital. Men man får også en svak føling av støypionerer som Throbbing Gristle i f.eks. Ribbons og Zlitchufdux. Den fem minutter lange Drowning Together, Dying Alone har et hypnotiserende, keyboard/akustisk gitar-mantra med et tydelig zenbudskap, mens den korte Naked City-inspirerte Zargon Morfoauf abrupt dreper vakre pianotriller gang på gang med metallisk lurveleven.

Som eneste konstant i Black Light Burns gjør Borland en hederlig og hemningsløs innsats, både som sangfugl og multiinstrumentalist. Andre flyktige samarbeidspartnere og bidragsytere inkluderer bl.a. gitarist Nick Annis (Seether), trommeslagerne Marshal Kilpatric (The Esoteric) og Josh Freese (Nine Inch Nails, A Perfect Circle) samt altmuligmann Danny Lohner (Killing Joke, NIN m.fl.). Et ankepunkt er at utgivelsen bærer preg av for mye ”dugnadsarbeid”, et annet er at ”Cover Your Heart” (et strengt tatt rent coverlåt-prosjekt) er bedre enn bandets debut. Borland som musiker og kunstner bør absolutt respekteres, men vi får håpe at han med neste plate har tatt mer lærdom av sine gamle læremestere.

Konklusjon

CD-en slippes med en DVD-dokumentar ("The Anvil Pants Odyssey") på nærmere 100 minutter. Dessverre sitter undertegnede kun med 1 stk. promo-CD i lankene og klør seg mistroisk i skjegget. Etter sigende skal filmen være hysterisk morsom, og ganske sikkert et ”must” for kjennere av Borland. Og slikt kan vel CD-en oppsummeres: Mest for de innvidde.

Black Light Burns Cover Your Heart and the Anvil Pants Odyssey   Les mer »

Norges beste mobilabonnement

Juni 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio Go 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen