Test

Corado ? Corado

Gjennomgangstonen, eller atmosfæren på albumet, er neddempet og sår uten å fremstå som pretensiøs.

Store anledninger fordrer store ord var sikkert det Corado hadde i tankene da de med ublu stolthet presenterte sitt debutalbum – og kanskje sier de det best selv: «Dette er tidløs og vakker indie et sted mellom Giant Sand og Mercury Rev». Intet galt med å påkalle seg forbundsfeller innen samme krets, men nykommerne Corado må nok innfinne seg i å bli ordensbror med juniorstempel en liten stund til i denne sammenhengen.

Gamle travere velger nytt beite

Selv om poporkesteret Whopper har begitt seg til de evige jaktmarker, nektet avhopperne Anders Hole og Anders Bortne å lide samme skjebne. Med erfaring og friskt pågangsmot i bagasjen, startet de den gamle kjerra, tok en krapp sving og beveget seg inn i et americanalandskap hvor bedagelige countrygitarer og naive, men melodiøse melodier, krysser stier med dvelende og sørgmodig pop/rock. Et enkelt pianotema med marsjtrommer på slep i åpningskuttet 2002 staker for så vidt ut kursen for paraden som følger. Og for mange tilhengere av denne sjangeren, og andre skuelystne, kan denne oppmarsjen være verdt å få med seg.

Andre akt lyder navnet We got nothing and we are not going anywhere. Den har et fengende uttrykk, hvor messinginstrumenter og 3-greps gitarer omfavner hverandre i en munter begivenhet – og så har den da fått sine tilmålte minutter i rampelyset da den i en periode var B-listet på NRK P3. Og den elleve akters forestillingen på snaue 35 minutter fortsetter på flere måter ned samme promenade. Pianokompet har fått grobunn på Corados debut, hvor den akustiske gitaren svært ofte ligger fremst i lydbildet, mens et beskjedent ekko av den elektriske utgaven svakt høres i bakgrunnen. Killing machine, bør fremheves som en bølgetopp, mens I’ll hold, won’t fold, I’ll stand bare blir forsvinnende kjedelig og settes på kontoen for restfyll og tidtrøyte. Et annet sted smyger munnspillet seg inn, og både Bob Dylan og Wilco kan være referanser. Vokalen er akkurat passe sår og kler musikken godt, men gjør heller ikke et uslettelig inntrykk. Blåserne fra gjestemusikerne The Royalties danderer det hele på en tiltalende og grei måte, og slikt går kabalen på mange måter opp.

Uten å etterlate deg i euforisk rus, er dette hyggelig nok musikk som kan surre i bakgrunnen.

I sin helhet kommer de ut av det velberget, men allikevel er totaliteten en smule usignert – noe uforløst hviler over musikken. Forutsigbarheten er riktignok en ting, men den forblir en halvanonym traver, selv om de ukompliserte affærene både høflig og inkluderende henvender seg til folk i forskjellige lag. Flere av de såkalt gode melodiene er der, om ikke helt utpakket, men litt variasjon eller en neve frydefulle detaljer kunne hevet dette betraktelig. Uten å etterlate deg i euforisk rus, er dette hyggelig nok musikk som kan surre i bakgrunnen. Som vegg på en brun pub for øltørste studenter vil det sikkert fungere best, eller som en slags følgesvenn på en lengre biltur.

Melankolsk pop med utstrakte armer

Gjennomgangstonen, eller atmosfæren på albumet, er neddempet og sår uten å fremstå som pretensiøs. Der mange musikere har perfekt gehør for stemning og finesser nok til å kunne sette den mest surmulende grinebiter i transe, forsvinner en del av dette i periferien i Corados tilfelle. Det skal allikevel tilstås at de meget gjerne kan ha funnet sin nisje – de trives tilsynelatende utmerket innen sin komfortsone. Her synes heller ingen bestrebelser med å fremstå som moderne eller å utgi seg for å være noe de ikke er. Det er simpelthen ærlig musikk av habile nok låtskrivere.

Prosjektet til Corado er i bunn og grunn et stykke arbeid hvor den forhatte rødpennen ikke trenger å gjøre sin sedvanlige djeveldans i form av stygge overstrekinger og bemerkninger ført av en harmdirrende hånd. Musikerne skjøtter sitt fag med omhu, men tilfører lite av nye og spennende ingredienser nok til å kunne diske opp med en kulinarisk rett man sent vil glemme. Men for mange er det vel den gode, gamle nistepakken som gjelder.

Konklusjon

Som et definerende verk for Corado vil nok ikke denne utgivelsen bli stående. Til det setter ikke deres lavmælte og ørevennlige musikk dype nok spor i den golde ørkensanden i indie/americana-land – og en ny vind vil ubønnhørlig viske vekk deres ettermæle. Og selv om det går litt i ring, så foregår det i det minste på et hyggelig sted, og som debut kan man vel så absolutt sette godkjent på dette.

Corado Corado   Les mer »

Norges beste mobilabonnement

Juni 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio Go 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen