Test

Arne Benoni with his friend Lynn Anderson ? I?m coming home

Utgivelse nummer seksten i rekken burde vel mer eller mindre befeste Arnes posisjon som veteran her til lands. Helt siden navnebror Bendiksen tok ham under sine vinger i 1982, har den forhenværende lastebåskipper jevnlig forsynt musikkelskere med sviske- og fløyelsversjonen av country, og utgivelser som ”Lofotsheriffen”, ”Made in Nashville” og ”Kyst (Coast) Country” har garantert fått låvedansen til å nå oratoriske høyder.

Arne Benoni har tatt gitaren og musikken hjem, hjem til Lofoten.
Arne Benoni har tatt gitaren og musikken hjem, hjem til Lofoten.

Arne har ennå ikke tenkt å hengi seg til geriatriske sysler, men akter i stedet å fullføre misjonen: Å få det til å rykke i mang en dansefot på den lokale veikroen, skape ekstra gyngende bølger for danskebåten eller simpelthen få det til å ljome riktig gjevt i førerhuset hos asfaltcowboyens semitrailer på vei nedover kontinentet.

Musikk til folket

Arne Benonisen fra Flakstad i Lofoten er for gjenganger å regne innen norsk country, men syngende profet i eget land blir man som kjent ikke – plaster på såret får bli at slangeskinnstøvlettene har fått et aldri så lite fotfeste i cowboyhattens hjemland. Her på berget, i kjølvannet av ”I’m coming home”, vil det nok allikevel anses som vel hasardiøst å satse klingende mynt på at Arnes hegemoni vil slå ut i full blomst.

Men hvem vet, med en stil som er så ute at den er inne, kan hende Benonisens hymner tar knekken på stereotypiseringen som gjerne følger genren, og kanskje kan den gamle traveren lokke ungdommen fra lediggang på kjøpesenteret til jovial "dæns på lokkalet"?

Ferden er atter en gang lagt til Nashville, med en neve coverversjoner og selvkomponerte prærieviser, klingende fremført på Arnes sedvanlige brede norsk/westerndialekt. Den amerikanske countrystjernen Lynn Anderson, mest beryktet for landeplagen ”Rose Garden”, har tilsluttet seg kompani Benoni på fire låter, og med et svært rutinert mannskap av amerikanske studiomusikere i ryggen, ligger vel alt til rette for en begivenhetsrik reise ned den støvete landeveien.

Inngangsport for førstegangslytteren av country?

Grammofonsangerens myke baryton griper en umiddelbart, og sender sporenstreks galopperende tanker til Benonis store helt og inspirasjon, Jim Reeves. En sprekere utgave av The Wilburn Brothers kaster lasso og henger seg også på tankerekken, og jammen materialiserer ikke en smilende Bjøro Håland seg fra en krok i erindringens glemte bakgård og bukker så dypt at bremmen på hatten nesten dekker skråtobakken som hviler sløvt i munnviken.

Arne Benoni, Lofotsheriffen sjæl, kjører sin egen stil til bunns og grunns, med varierende hell.
Arne Benoni, Lofotsheriffen sjæl, kjører sin egen stil til bunns og grunns, med varierende hell.

Dette er altså ikke country fra bunnen av whiskyflasken; til en tilværelse under evig tungt skydekke lignende et vått håndkle, hvor kona har reist, hunden hater deg og hillbillynaboen med skarpladd bruker postkassen din som blink. Musikken dreier mer i retning lystig dansecountry med anstrøk av gitarbasert pop/rock, og i enkelte passasjer lukter det mest av solsvidd danseband.

Det er sannelig ikke hver dag man får oppleve Lionel Richies nattønskesviske, Hello og Ozzy Osbournes svulstige Mama, I’m coming home i westernbunad med tilhørende slideguitar. Men her har altså Arne brettet opp skjorteermene, rettet på lisseslipset og spyttet i de tørre, svære nevene før han har gått ublu til verks. Resultatet? Sånn akkurat midt på kaktusen.

Magne Furuholmen (fra A-ha hvis det skulle være noen tvil) har skrevet The fine blue line, men den er faktisk uromomentet som bryter konneksiteten som ellers følger denne utgivelsen. Det er som om daffe musikere med et beskjedent mangfold i familietreet, fremfører A-has mest blodfattige og kjedelige låt, på en tvilsom bule i Shitscreek, Missouri. En av duettene med Lynn Anderson, Slow hand, samt Arnes You’ve already said goodbye, kan godt stå igjen som høydepunkter da sirkus Benoni har forlatt byen. Ellers blant de tolv kuttene, finnes den nærmest selvskrevne cowboyballaden og et knippe upretensiøse og lett-likandes gromlåter som kanskje ikke blåser saloondørene på vidt gap, men i alle fall får de til å lee på seg.

Konklusjon

Onde tunger vil hevde at countryartister bare gir ut den samme platen gang på gang, men her må man ta våre hattebekledde melankolikere i forsvar: Hva med brorparten av alle danseband, reggaeartister og en skare pop- og rockeband? Hva med AC/DC for svingende? Mannen med smørstemmen får det ikke til å flyte hele veien hjem, og progresjonen er det så som så med. Han befinner seg ikke i toppsjiktet innen dette segmentet, til det er det for lettvint og platt(med et visst ufrivillig komisk tilsnitt), men Arne er ekte. Og det fungerer fint. Arne er jo tross alt Lofotsheriffen.

Arne Benoni I'm Coming Home   Les mer »

Kommentarer (2)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen