Anmeldelse Anmeldelse: The Elder Scrolls V: Skyrim - Dragonborn

Horder av nye eventyrmuligheter

Børst støvet av dragekreftene – nå er det på tide å besøke Skyrim igjen.

[Gamer.no]: Siden jeg pakket snippesken og hoppet ut av Skyrim sist januar har jeg egentlig ikke hatt noen sterk lengsel etter å besøke Tamriels kalde nordlige strøk igjen. Verken vampyreventyr i Dawnguard eller husbygging i Hearthfire fristet nok til å vende tilbake, men med spillets nyeste utvidelse, Dragonborn, har jeg nok en gang funnet frem tohåndsøksa, flammekulene og drageropene.

Det som gjør at Dragonborn virkelig er verdt en tur er at Bethesda nå introduserer en betydelig ny landmasse å utforske. Turen går til Solstheim, en øy som ligger nord-øst for Skyrim-regionen, og som mange spillere for første gang utforsket i Morrowind-utvidelsen Bloodmoon.

For meg har Elder Scrolls-spillene først og fremst alltid handlet om å utforske landskapene Bethesdas mange utviklere har tatt seg bryet med å meisle ut. Og i Dragonborn får vi utforske alt fra snødekte fjell, små landsbyer og fantastiske alternative dimensjoner. Sammenlignet med Bethesdas tidligere nedlastbart innhold er dette nærmere Oblivion-utvidelsen The Shivering Isles enn småpuslingen Dawnguard.

Nå med dobbelt dose Dragonborn

Høvet for å ta båtturen over til Solstheim er knyttet til en mystisk annen dragefødt som i utgangspunktet levde lenge før begivenhetene i Skyrim. Som alle Skyrim-spillere vet er vår avatar i utgangspunktet den eneste med de mektige dragekreftene, så denne påstanden pirrer naturlig nok nysgjerrigheten.

Solstheim er influert av Morrowind-områdets kultur.
Solstheim er influert av Morrowind-områdets kultur.

På den andre siden av havet venter et eventyr med den eldgamle dragefødte Miraak som motstander. Alt tyder på at drageherren forsøker å vende tilbake fra de døde på ett eller annet vis, og at han har greid å hjernevaske deler av øyas befolkning for å få gjennomført sine uhumske planer.

Man slipper ikke unna kulda, selv om man ser askevilkanen på Vvardenfell i horisonten. Likevel byr Solstheim på ett litt annerledes landskap i forhold til Skyrim. Nederste halvdel er dekket av rødbrun aske, og fremkaller minner om utallige timer brukt på naboøya med vulkanen. Øvre halvdel er derimot tettpakket av snø, kulde og vind, og minner mer om de nordlige Skyrim-strøkene — bare litt mer bygderomantisk.

Kulturblanding

Det er spennende å se hvordan øyen er et kulturelt krysningspunkt mellom Vvardenfell-øya i øst og Skyrim i vest. Vesener og bygninger som erfarne spillere kjenner fra The Elder Scrolls III: Morrowind blandes med Skyrims nå velkjente isøder. Fans vil kjenne igjen blant annet flyvende bull necht-skapninger, de merkverdige keramikk-aktige Dunmer-husene, og til og med et importert sopptårn.

Grønne Apocrypha.
Grønne Apocrypha.

Hovedoppdraget tar spilleren over hele øya, og i kjent Skyrim-stil kreves det at steder er oppdaget før du kan hurtigreise, noe som passer en eventyrer som meg ypperlig. Man finner bortgjemte huler, skogkledte landskap og en alternativ dimensjon kalt Apocrypha mens en traverserer øya.

Den alternative dimensjonen er dog dessverre et par hakk mer monoton enn jeg skulle ønske, med sin grønne, gotiske sjø og gråmørke vegger. Jeg er heller ingen stor fan av det småalternative konseptet dimensjonen byr på, med en del slitsom korridorløping, ispedd kamper mot utenomtamrielske vesener. Disse sekvensene minner meg litt om mine pinefulle stunder i The Elder Scrolls IV: Oblivions svippturer innom Oblivion-dimensjonen, selv om det heldigvis på langt nær er ille.

I det store og hele er det nye hovedoppdraget vel verdt båtturen, selv om slemmingen Miraak ikke får nok tid i rampelyset til å få et godt nok grep om figuren. De ulike fasene gjør at oppdraget føles variert, og selv om det er over på et par-tre timer, føles det akkurat passe langt.

Noko attåt

De som begynte Elder Scrolls-serien med Skyrim vil nok sperre øynene opp over bull netch-skapningene.
De som begynte Elder Scrolls-serien med Skyrim vil nok sperre øynene opp over bull netch-skapningene.

Selvfølgelig er det mer å bite over her enn hovedoppdraget: Spilleren lokkes til å delta på en rekke sideoppdrag på øya. Gårdsbruk plages for eksempel av askemonstre, en kan grave i mørkalv-intriger, ta flere svippturer innom Apocrypha-dimensjonen, samt finne på en hel masse andre godsaker. Med alt dette føles Dragonborn helt klart ut mer som en utvidelsespakke enn nedlastbart innhold.

Og som vanlig er det her Bethesda virkelig skinner. De har nok en gang bygd en underholdende verden, et landskap fullstappet av severdigheter man utforske. Som vanlig synes jeg dog grottene stort sett er uinspirerte, med gråbrune vegger, dunkelt lys, og kjedelige områder.

Den største skuffelsen er dog utvilsomt drageridningen. Kontrollene føles klumsete, det å fly virker unødvendig, og jeg kan ikke se for meg at noen kommer til å foretrekke å ta seg frem på denne måten. Synd, ettersom dette har vært en av de mest omtalte nyvinningene i utvidelsen siden den ble avslørt.

Nok av snø på Solstheim også.
Nok av snø på Solstheim også.

I kjent Bethesda-stil snubler man her og der over noen tekniske problemer — noen er plagsomme, mens andre er hysterisk morsomme. For eksempel maktet jeg å tukle til en fallen drages fysikk, noe som førte til at det avdøde beistet spratt statisk opp i lufta og forsvant mot horisonten, før det plutselig på uforklarlig vis dukket opp igjen. Ufarlig moro, med andre ord.

Litt mindre hyggelig var det når jeg plutselig mistet evnen til å bevege meg, og måtte laste en eldre lagringsfil for å kunne spankulere fritt rundt igjen. Husk å lagre ofte, folkens!

Konklusjon

Dragonborns øverste skussmål er den utvidede landmassen som byr på horder av nye eventyrmuligheter og historier å fortelle. Bethesda spiller godt på sine styrker, og resultater er også dertil. Som vanlig trekker de lite spennende grottene litt ned, men resten av områdene er like spennende som i hovedspillet.

Jeg er et par hakk mer fornøyd enn denne Dunmer-duden.
Jeg er et par hakk mer fornøyd enn denne Dunmer-duden.

Å sale opp drager og fly mot skyene er dog mer skuffende enn jeg skulle ønske. Apocrypha-dimensjonen er heller ikke et sted å sende postkort fra. Derimot er det spennende å se små glimt av Vvardenfells kultur, fauna og flora i samspill med Skyrims. Dette er med på å gjøre Solstheim til en helt annen landmasse enn Skyrim.

Det er nok litt avslørende at noe av det første jeg gjorde da jeg landet på øya var å legge på svøm mot den askespyende vulkanen i øst — jeg vil gjerne utforske enda mer, og kanskje besøke Vvardenfell-øya i Morowind igjen. Håpet er at dette ikke er den siste tilleggspakken av denne størrelsesdimensjonen Bethesda tenker å servere, og at Skyrim kan få mer å by på etter hvert. Inntil da har vi mer enn nok å kose oss med i den kalde øya i nord-øst.

Dom Xbox 360: 8/10 SVÆRT GODT

The Elder Scrolls V: Skyrim - Dragonborn er i salg på Xbox Live Marketplace, og krever at man allerede eier The Elder Scrolls V: Skyrim. Utvidelsen skal også komme til PC og PlayStation 3(!) en gang i 2013.

Norges beste mobilabonnement

Juni 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio Go 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen