Anmeldelse Anmeldelse: Crysis 3

– Et vakkert skytespill som skiller seg fra røkla

Utviklerne sparer i hvert fall ikke på kruttet.

Det har gått nærmere tjue år siden hendelsene i Crysis 2, og supersoldaten Prophet har tatt seg en fortjent høneblund siden da. Gjennom Crysis 3s åpningssekvens blir vi presentert en framtidsvisjon hvor jorden har gått under og romvesenene har overtatt kloden. Det ser med andre ord ganske mørkt ut for den menneskeheten som allerede har blitt reddet fra utslettelse to ganger, men Prophet vil det annerledes.

Som den siste gjenværende bæreren av seriens særegne nanodrakt må man lære seg å kamuflere og infiltrere, og på samme måte som spillene selv er dette kraftig teknologi satt i sving. Som hestedop i klesform gjør draktene brukeren sterkere, raskere og smidigere — man blir et supermenneske som blant annet kan tåle kuler, gjøre seg usynlig og hoppe himmelhøyt.

Ferden går først og fremst til New York City, det store eplet, som nå motvillig har blitt slagmarken for en intergalaktisk krig.

Vekk din indre sadist

Ikke direkte minneverdig.
Ikke direkte minneverdig.

Spillet er fordelt på syv ulike nivåer, alle basert på ulike konsepter, men svært like i form og fasong. Som oftest blir man blir introdusert for det aktuelle oppdraget av Psycho, din bitre britiske kompanjong som med distinktiv aksent og grovt mål er den du vil se mest av i Crysis 3.

Deretter legger man ut på tur gjennom villmarken på egenhånd, med pistol, nanodrakt og pil og bue. Buen betegnes som et av de viktigste tilskuddene til Crysis-serien, og med evnen til å drepe fiender med ett skudd samtidig som man kan forbli usynlig er dette definitivt en et viktig redskap når man skal jakte på soldater. Buen i seg selv er svært lett i bruk, med en fenomenal våpenfølelse, et godt sikte og det jeg går ut i fra er et naturlig tyngdepunkt — det er i hvert fall slik det føles når jeg tar den i bruk.

Man sniker seg rundt omkring på slagmarken på tvers av nivåer som er dels lineære og dels åpne. Man beveger seg gjennom trange korridorer fra det ene store området til det neste, og innenfor hver sone venter en tilnærmet åpen lekeplass med både fiender og feller i hopetall. Nøyaktig hvor mange fiender det er kan man enkelt finne ut av ved å skanne området, og dette er også viktig slik at man alltid vet hvor fiendene befinner seg, hvor man kan finne ekstra ammunisjon og annen nyttig informasjon.

Andre har gjort det bedre

En skjult trussel.
En skjult trussel.

Det er ikke det at spillet ikke har snikeelementer, det er bare det at de ikke fungerer på langt nær så godt som i andre spill, og ofte ikke i det hele tatt. Som vanlig i de fleste spill patruljerer fiendtlige soldater i faste mønstre rundt på brettet før de stopper opp for å klø seg på pungen i ti sekunder, langt vekk fra alle andre slik at du har mulighet til å angripe. Disse mulighetene skal man selvfølgelig gripe, men da må man også være beredt på at fiendene aktiverer kraftige sikkerhetstiltak.

For idet jeg kjører et knivblad inn i halsen til en soldat er jeg synlig i et nanosekund, og på det ene sekundet har tre av ti fiender allerede sett meg, til tross for at vi befinner oss i en mørk sump midt på natten og drapet foregår usannsynlig langt unna de andre soldatene. Med ett er hele området i opprør, jeg tar på meg usynlighetskappen igjen, og må nærmest krabbe i sikksakk mellom fiendene som strømmer til åstedet.

Dette er skuffende, og spesielt med tanke på hvor bra andre førstepersonsspill har gjennomført sniking bare nå i det siste, med spesielt Far Cry 3 og Dishonored som eksempler. Se og lær, Crytek.

Spillets kunstige intelligens er generelt sett fryktelig, med fiender som oppfører seg irrasjonelt, treffer deg på hundre meters avstand, men bommer på én meter, og så videre. Selv på den «vanskelige» vanskelighetsgraden blir det hele litt for enkelt, og spesielt med kombinasjonen av buen, usynlighetskappen og ulike oppgraderinger som man finner underveis er det lite fiendene kan gjøre for å stoppe deg, annet enn å sende alle mann mot deg på en og samme gang.

Actionfylt flerspiller

Fem mot én er feigt!
Fem mot én er feigt!

I flerspillerdelen kan man få så mye action man bare vil, uten å bry seg om hverken klisjeer eller følelser. Dette er antagelig akkurat som du ville forventet, nemlig en blanding av nivåsystemet fra Call of Duty, klasseinndelingen til Battlefield og de standardiserte modiene som «team deathmatch», «free-for-all», så vel som ulike variasjoner på «capture the flag».

Det er injeksjonen av Crysis-elementer som gjør dette til mer enn bare plassfyll. Hver spiller har nemlig en nanodrakt, og med den kommer alle de kreftene Prophet besitter i kampanjemodusen. Man kan hoppe høyt, bli usynlig og spurte lynraskt, noe som til sammen skaper en overraskende hurtig og forfriskende flerspillervariant. Mye på samme måte som Bioshock 2 i sin tid har spillets flerspiller potensiale til å være svært underholdende, men det klarer allikevel aldri å holde et jevnt nivå lenge nok til å vippe noen av mastodontene innenfor sjangeren av tronen.

Konklusjon

Velg deg et mål.
Velg deg et mål.

Crysis 3 er et moderne skytespill, som ved siden av Cryteks sedvanlig fabelaktige grafikk har en del andre finesser som utvilsomt skiller det fra røkla. I rollen som Prophet og innehaver av nanodrakten føler man seg etterhvert som det supermennesket man skal være, og med piler og bue og usynlighet på sin side kan det nesten bli litt for lett til tider.

Det samme kan ikke påstås for snikedelen av spillet som på ingen måte fungerer like godt som det burde. Fiender har falkeblikk og superhørsel, og til tross for, eller på grunn av, deres utrolige svake kunstige intelligens klare de stadig å irritere. Dette er spesielt skuffende fordi andre nylanserte spill gjør dette så utrolig mye bedre.

Skytingen er på sin side god, og spesielt den nye buen er et fantastisk hjelpemiddel i kampen mot CELL-soldatene som du jakter på stort sett gjennom hele spillet. Bakgrunnen for disse kampene er derimot ikke fullt så god, og historien består for det meste av typiske klisjeer om romvesen og jordens undergang. Crytek prøver desperat å gjøre noe mer ut av kampanjen med noen filosofiske dialoger og temaer, men disse slår aldri ut i full blomst.

Flerspillerdelen er på sin side solid, og det er spesielt injeksjonen av Crysis-DNA-et som gjør det underholdende, men aldri fantastisk. Et utsagn som forøvrig også kan gjelde for spillet som helhet.

Dom PC: 7/10 GODT

Lik oss på Facebook du også.

Kommentarer (0)

Norges beste mobilabonnement

Mars 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Komplett MiniFlex 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio FriBruk 5GB+EU


Jeg bruker mye data:

Komplett MaxiFlex 10GB


Jeg er superbruker:

Komplett MegaFlex 30GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen