Test

Amy MacDonald ? This is the life

Skotske MacDonald kan følge oppskrifter til suksess, men leker for lite musikalsk.
Skotske MacDonald kan følge oppskrifter til suksess, men leker for lite musikalsk.

Tross et barskt og omskiftelig klima har 2007 vært et særdeles fruktbart år for Storbritannia hvor rasen ”singer/songwriter”, og spesielt av typen hunnkjønn, formelig vokser på trær og tilsynelatende trives utmerket på de britiske øyer. Men som de fleste levende organismer trenger også denne arten en dose omsorg, oppmerksomhet, kjærleik og en viss mengde anerkjennelse for ikke vansmekte og dø ut. Fruktfatet Amy MacDonald nøyer seg garantert ikke med å være råtten nedfallsfrukt; hun akter å spise kirsebær med de store.

Helt spesifikt skal vi bevilge oss en reise til Glasgow, Skottland for å ta en fremadstormende artist i nærmere øyesyn. 20-årige Amy MacDonald har tatt over stafettpinnen etter nasjonale helter som Travis, Franz Ferdinand og Texas, og støper sine referanser i en form som også The Libertines og Waterboys så vel som Bruce Springsteen burde være bekjent av. Hun besitter et talent man absolutt ikke bør kimse av, og hun har funnet sin nisje i en forslitt sjanger. Om innsats og sluttprodukt ikke resulterer i edelt gull til å henge rundt halsen, unngår hun i det minste å bli diskvalifisert.

En dirrende, moraliserende pekefinger

Amy er en standhaftig frøken med mye på hjertet, og litt bråmodent forkynner hun etter beste evne, det bare spørs om det prekes for døve ører. Den tabloide pressen, fotballfruer og vår tids guder - kjendisene - får sitt pass påskrevet. Generell tenåringsangst, tomhet og meningsløshet kan også anes i hennes tonesatte dagbok. Narkoforbruket til en viss oppskrytt engelsk musiker med en viss supermodell som vedheng(eller vice versa), hvis begges navn undertegnede simpelthen ikke mener fortjener spalteplass overhodet, er tilegnet et eget kapittel i form av Poison Prince. Forøvrig en av de bedre på debuten.

I en verden som synes å ha gått av hengslene i søken om døgnfluestatus gjennom et hinsides eksponeringsbehov, og hvor mediesirkuset forsvarer prioriteringene av ”ikke-hendelser” fordi den mediale interesse gir økt nyhetsverdi og legitimerer ytterligere oppmerksomhet(sukk), er det fint noen tar til motmæle. Jo da, det høres en smule påtatt ut, men å formidle et syn som synes å ta et lite opprør mot kjendishysteriet bør applauderes.

Stemmen holder, musikken følger malen

Med en moden, mørk og ru stemme som vekker sterke assosiasjoner til Dolores O’Riordan i The Cranberries og Tanita Tikaram, pløyer MacDonald gjennom kjent terreng med den akustiske gitaren som plog og drar lasset av for så vidt smakfulle toner supplert av et A4-band. Spesielt tittelsporet peker seg ut som perlen i muslingen, der den utfolder seg i all sin melankolske pop-prakt med flyktig forankring i irsk/skotsk folkemusikk.

Frøken MacDonald debuterer med særpreg og tidvis sjarm, men holder seg for mye på det trygge til virkelig å bergta.
Frøken MacDonald debuterer med særpreg og tidvis sjarm, men holder seg for mye på det trygge til virkelig å bergta.


Amy pendler ikke akkurat fra pol til pol, og i kjølvannet av denne godbiten kommer de rekende; samtlige meislet ut fra samme mal: Youth of today, Run, Let’s start a band. Pent sagt holder hun stø kurs i en lettfattelig og ufarlig, men allikevel småtrivelig løype. Det er 3-akkorders musikk man har hørt til det kjedsommelige mang en gang. En ørliten divergens spores i A wish for something more, med funky/disco-preg, men det låter utvilsomt Amy MacDonald. Og nettopp det er hennes sterke kort – hun har et distinkt uttrykk, og hun klarer å tilføre ny farge på et lerret tidligere tilgriset av utøvere innen samme gren.

Konklusjon

Om hennes skriblerier oppfyller høye nok litterære og kunstneriske krav til å få tildelt en prestisjefylt litteraturpris, er som å tro at Dovre faktisk skal falle. Musikalsk sett derimot, vil hun opplagt vinne mange tilhørere. Både arrangement- og produksjonsmessig virker dette kynisk kalkulert og tilpasset radiospilling med hensyn til de store massene. Men det fungerer relativt greit. Det er kanskje bedre med plankekjøring enn å gå planken, for et musiserende selvmord er det så visst ikke, men litt mer lek med ilden ville vært kjærkomment.

Amy MacDonald This is the Life   Les mer »

Norges beste mobilabonnement

Juni 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio Go 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen