Test
19

Adele - 19

Den kanskje største hypen innen popbransjen på andre siden av Nordsjøen om dagen heter Adele Adkins. Den unge soulsangerinnen fra London har allerede høstet kritikerprisen under BritAwards og forventningene som har bygget seg opp rundt henne er skyhøye. Adele opplevde sitt gjennombrudd i form av en hemningsløs respons på MySpace i 2006, og ble i kjølvannet av dette plukket opp av det kredible plateselskapet XL, kjent for å ha huset artister som Basement Jaxx, M.I.A og Radiohead. Det hele toppet seg imidlertid da britisk presse i fjor like gjerne utropte henne til den nye Amy Winehouse.

Siste tilskudd fra soulfabrikken Storbritannia
Siste tilskudd fra soulfabrikken Storbritannia

Innbrudd og utbrudd

Inspirert av så forskjellige artister som Jeff Buckley, Ella Fitzgerald og Jill Scott beveger Adele seg i et musikalsk landskap der onde tunger fort vil hente frem en betegnelse som rødvinsmusikk. Lydbildet hennes er et sammensurium av klassisk soul, gospel og pop med jazzelementer. Og selv om en slik sound innebærer en utpreget høy klisjéfare, fremstår den likevel som genuin i kombinasjon med Adeles egne låter. Hun blir aldri noen Amy Winehouse-kopi, bare så det er sagt.

For allerede i åpningslåten, Daydreamer, viser Adele tenner. Det er rett og slett modig å åpne ballet så naivt, sorgtungt og utleverende som hun gjør her. Et annet høydepunkt er førstesingelen Chasing Pavement, en mektig soullåt med et refreng som bringer tankene hen til Prince sine glansdager. Først på den etterfølgende up-tempolåten Cold Shoulder finner vi tegn til at sammenligningen med Amy Winehouse holder vann. Men likevel virker Adele kontrollert og edruelig der Winehouse er upolert, både når det kommer til det tekstlige og selve stemmebruken.

Dette betyr imidlertid ikke at det er vanskelig å finne åpenbare tyveri her. I Crazy For Love nasker Adele gitartoner fra Jeff Buckleys udødelige versjon av Hallelujah. Hennes latente jazzinteresse skinner også tvers igjennom på First Love, en låt som forøvrig kunne glidd rett inn på et Hanne Hukkelberg-album. Små sidesprang til tross lyder albumet fortsatt som moderne soulpop. Symptomatisk nok er det også på et av de mest sjangertro øyeblikkene av dem alle, Melt My Heart To Stone, at "19" får sitt fjellstøe høydepunkt: en drømmefangermelodi der iørefallende pop kombineres med sår soul i en elegant fremføring toppet med kledelige, bittersøte strykere.

Utilslørt hjertesorg fra pikerommet

Adele er en skrikende ærlig artist. Jenta er 19, platen heter "19". Hun skriver tekstene ned som i en tonesatt dagbok om tapt kjærlighet der utgangspunktet er hennes eget brudd med ekskjæresten. De fleste vil nok kunne kjenne seg igjen i Adeles musikalske ekspedisjon om livet i slutten av tenårene. Det er heller ingen grunn til å la seg overraske over at alle snakker om stemmen til Adele. Hun har utvilsomt et stort register og en upåklagelig timing som gjør at hun kan uttrykke både det rå, det sarte, det krevende eller det silkemyke.

Adele har en fortryllende sangstemme.
Adele har en fortryllende sangstemme.

Dette er også det bærende elementet på "19". Det lille ankepunktet blir derimot mangelen på dissonans og spenninger utover en glitrende vokal. Albumet består av soulpop og Adele behøver ikke finne opp kruttet, men på den annen side blir Motown-referanser med studiomusikerpreg dessverre aldri like sjelfulle som sitt opphav. Låtmaterialet er også tidvis for ujevnt. Selv om noen av låtene setter seg umiddelbart, løsner andre igjen fra hukommelsen din som et klistremerke med dårlig limeegenskaper. Ta for eksempel latino/jazzhybriden My Same. Småpent, men også særdeles tannløst og forglemmelig.

Nettopp på grunn av noen søvndyssende spor blir "19" aldri en fullstøpt klassiker. Adele tør ikke å gjøre låtene særlig vindskeive, de seiler istedet avgårde lettbent og ufortrødent. Men bevares, dette er likefullt både radiovennlig og godt gjort. Og kanskje enda viktigere: det finnes sterke låter på platen. I første rekke tenker jeg på de to nevnte singlene, i tillegg til Daydreamer og den avsluttende hymnen Hometown Glory, alle glimrende låter som gir prov på en lysende fremtid for den unge soulartisten.

Konklusjon

Adele beviser sitt ubestridte talent. På sitt beste nærmer "19" seg store øyeblikk, enkelte hvileskjær til tross og med sin jordnære fremtoning unngår hun sannsynligvis å bli en like stor gjenstand for oppmerksomhet fra den britiske sladderpressen som sin mest berømte kollega. Det er med andre ord god grunn til å følge med på fortsettelsen.

Adele 19   Les mer »

Norges beste mobilabonnement

Juni 2017

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

Ice Mobil 1 GB


Jeg bruker middels mye data:

Telio Go 5 GB


Jeg bruker mye data:

Komplett Maxiflex 12 GB


Jeg er superbruker:

Komplett Megaflex 30 GB


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen