Se de ubrukelige produktene som floppet totalt
Av en eller annen grunn skulle vi ha bruk for alt dette.
De fire første
Denne saken er tidligere publisert, men republisert til glede for nye lesere.
Enkelte produkter skulle aldri ha blitt sluppet fra tegnebordet. Enten fordi de ikke har noen målgruppe, eller rett og slett fordi de er utdaterte og overflødige allerede på lanseringsdatoen.
Det er nettopp derfor at du blant produktene i denne artikkelen sannsynligvis ikke vil dra kjensel på så alt for mange av dem – enten forsvant de fra markedet før vi fikk kloa i dem, eller så ble de ignorert.
Så klart må man som selskap få prøve og feile før man slår spaden i gullkista og kommer opp med et godt produkt, men det er uansett ekstra morsomt at flere av produktene vi presenterer her er laget av store selskaper med millioner av dollar på bok og godt lønnede analytikere og utviklere. At de endte opp med å bruke størsteparten av disse millionene på markedsføringen av produktene ingen ville ha, viser at størrelsen på selskapet ikke nødvendigvis har så mye å si for kvaliteten.
En uforutsigbar venn
«Denne oppfinnelsen er den neste store som slår igjennom», ropte de sannsynligvis hos Scout Electromedia da de skapte sin Modo – ikke helt ulikt alle andre teknologiprodusenter på tidlig 2000-tallet altså.
Senere skulle Modo bare bli kjent som «hipster-PDA-en», der den skilte seg ut med sitt kule design og spesielle funksjonalitet. For egentlig var Modo i bunn og grunn en oppskrytt personsøker som ikke en gang appellerte til den nysgjerrige og uredde typen, som forhåpentligvis var målgruppen. Ikke fungerte den som en personsøker heller, i grunn.
Den leverte nemlig informasjon om byen du befant deg i, som hvilke filmer som gikk på kino, hvilke restauranter som var de beste, og viste av og til også navnet på det stedet den trodde du ville være akkurat der og da.
I følge produsenten skulle den bli din nye venn, men hvem har egentlig lyst til å bli venn med en dings som sender deg anbefalinger skrevet av fire helt fremmede personer?
Uten både styrepinne og taster var Modo en enveiskjørt vei, og det gikk nedenom og hjem rimelig kjapt. Av en eller annen grunn fant ikke Modo så mange interessenter der ute, og etter kun et døgn i salg var det bare for produsenten å legge ned hele sjappa.
Vel dedikert
TwitterPeek kostet 1000 kroner og lot deg sende tweets. Til Twitter – og det var det. Produktet var myntet på de som ikke fungerte særlig bra uten muligheten til å enhver tid oppdatere verden med eget oppholdssted og gjøremål. Men hvem i den målgruppen hadde ikke en smarttelefon?
Vel, etter å ha fått den gjeve «Gadget of the Year»-prisen av Wired Magazine, var det tydeligvis en passende mengde folk som bet på snøret fra selskapet bak, Peek Incorporated. De solgte nemlig nok enheter til å holde produksjonen gående helt til i fjor.
En dedikert enhet skulle man i alle fall tro var en drøm i bruk, men det var TwitterPeek slettes ikke. Den var sirupstreg og hadde en skjerm som bare klarte å vise de første tre - fire ordene i en tweet av gangen. Som ikke det var nok mottok den oppdateringer tregere enn alle andre enheter med twitter-funksjonalitet.
Skal det være hodepine eller desorientering?
Nintendo sin 3DS var langt i fra den første enheten som gav deg brilleløs 3D, det var det Sharps bærbare datamaskin til 3000 dollar RD3D som gjorde, i 2001.
Ved å trykke inn en knapp skulle du suges inn i en fantastisk 3D-verden, noe du på sett og vis også ble, om du satt muse stille i perfekt posisjon foran skjermen. Rør deg en tomme, og hele 3D-illusjonen sprekker, i likhet med hodeskallen din. Slik kunne det i alle fall føles som, da 3D-knappen senere ble bedre kjent som «start hodepine»-knappen.
Ekstrafunksjonen gjorde den bærbare datamaskinen dyrere enn konkurrentene, og når 3D-funksjonen var aktivert var den også treg, noe som ga den en bildeoppdatering som ikke akkurat hjalp på innlevelsen.
Klokker var smarte først
«Om det bare ikke hadde vært for disse hersens smarttelefonene», tenker muligens fortsatt Bill Gates om kvelden før han legger seg. Da ville nemlig Microsofts MSN Smart Watch kanskje blitt alt han drømte om ved lanseringen i 2004. Tanken var nemlig å utstyre hverdagsprodukter med tjenester som utvidet bruksområdene deres.
Først ut var klokken, som via radiobølger over FM-nettet kunne oppdatere seg selv med informasjon om både vær, horoskop, aksjer og nyheter, i tillegg til korte beskjeder fra Windows Live Messenger. Hvor nyttig den siste funksjonene var kan diskuteres, da man ikke kunne svare på en henvendelse.
Men det var ikke bare smarte klokker Microsoft satset på, blant annet kaffetraktere ble også levert med støtte for tjenesten.
I 2008 falt imidlertid etterspørselen etter disse mer eller mindre nyttige enhetene i kjelleren, da smarttelefonene gjorde sitt inntog. Med full 3G og Wi-Fi-støtte, og millioner av apper var det vanskelig for en tjeneste som ble oppdatert manuelt for over 100 byer over FM-nettet, å leve videre. At tjenesten krevde abonnement til 10 dollar per måned hjalp nok heller ikke smart-klokken, ble ble trukket fra markedet samme år.
Bli med over på side to, så ser vi blant annet på datamaskinen du kunne kle på deg >>
De fire siste
Tunga rett i munnen
I 2002 kunne du endelig kle på deg datamaskinen, med Xybernauts Pouma. Akkurat hvor komfortabel den var er usikkert, da den bestod av tre deler som hver ble festet med borrelås og reimer på kroppen. På armen festet du tastaturet, på hodet den lille skjermen som dekket ett av øynene dine, og i en ledig hånd holdt du spaken som styrte musepekeren.
Selve datamaskinen skulle også festes, og om den var enklest å plassere på rygg eller mage kan vanskelig vites, da det ikke ble solgt mange nok til å måle dette. Denne hovedenheten var på størrelse med en Mac Mini, og kabler måtte strekkes fra den til både hodeskjermen og tastaturet. I tillegg kom selvsagt USB-portene som inviterte til mer kabelkaos. Ikke noe godt produkt for den klomsete typen, altså.
Spesifikasjonsmessig hadde den også litt tungt for det. Med operativsystemet Windows CE, prosessor fra Hitachi på 128 MHz og 32 MB minne var den ikke akkurat noe fartsmonster.
Skjermen som man hadde på hodet gav en illusjon av en 13-tommer stor skjerm, men uansett hvordan du vred og vendte på den havnet visstnok alltid en del av skjermen utenfor fokus.
At det kostet 1500 dollar å ikle seg Poma hjalp nok heller ikke til med å flytte flere enheter inn i hjemmene til folk.
En tåkete oppfinnelse
Mens man sitter stille hele dagen foran en dataskjerm glemmer man å blunke, noe som raskt kan føre til hodepine og irriterte øyne. Nettopp derfor hadde nok denne brillen de aller beste intensjoner. Hvor godt det fungerte i praksis kunne man vel bli to om.
«Wink Glasses» var en liten sak man koblet til sin egen brille med en USB-kabel. Denne lå over brillen din og overvåket øynene dine. Om du ikke blunket hvert femte sekund, begynner brillen din å bli tåkete og diffus. Et blunk var alt som skulle til for å klarne synet igjen, men å orke å ha på en brille som forstyrrer deg hvert femte sekund skal godt gjøres, og man kan undres om ikke produktiviteten ens led litt med denne innretningen på plass.
Den rastløse ble nok også raskt lei av å ta den av og på hver gang man skulle et par meter unna datamaskinen. Kanskje en omvendt utgave av produktet hadde falt bedre i smak hos spillere, som sliter med å holde seg våken utover de lange nattetimer?
En på kjøkkenet, badet og soverommet
Før IT-boblen sprakk tidlig på 2000-tallet var trenden på vei dit hen at alle rom skulle ha en datamaskin, og disse datamaskinene skulle gjerne være spesiallaget for rommet den stod i. Først, og sist, ut fra 3Com var deres «Ergo Audrey». Denne datamaskinen skulle i følge produsenten levere samme eleganse som frøken Hepburn selv.
Kjøkkenmaskiner har generelt ikke vært noen god ide skal vi tro historien, og det var den ikke denne gangen heller. Med dårlig maskinvare og manglende støtte for bredbånd floppet Ergo Audrey totalt.
En 200 MHz prosessor, med 32 MB minne var det som akkurat skulle til for at operativsystemet QNX skulle gå rundt.
Selve brakideen bak Audrey var at husfruen skulle bruke den for å gjøre såkalt «Internet Snacking». Dette innebar kort fortalt å hente oppskrifter og fremgangsmåter for matlaging fra Internett. I tillegg kunne man motta e-post – som husfruene brukte for å sende oppskrifter til hverandre – og spille av matlagingsvideoer på den.
Produktet holdt hodet over vannet i 7 måneder før det var over og ut. Men produktet døde ikke helt, man antar at flere enheter er solgt til småhackere på garasjesalg enn da den fantes i butikken. Hackere hadde nemlig mye moro med Audrey etter at de oppdaget hvordan de kunne lage sine egne versjoner av operativsystemet hun ble levert med, nesten som Linux distroer.
Ødelagt etter 500 avspillinger
Husker du den gamle platespilleren? Den er faktisk på vei tilbake inn i folks hjem. Denne rariteten derimot skal vi nok se lenge etter. RCA sin «SelectaVision» var nemlig noe så unikt som en avspiller av videoinnhold – lagret på 12-tommers vinyl-plater. Akkurat som på platespilleren gikk platene rundt mens de ble lest av ved hjelp av en stift.
I 1981 var den en genial idé, for hvorfor skulle du ikke kunne se, i tillegg til å høre? Dessuten var muligheten til å faktisk eie en film veldig forlokkende for folk flest. Men fordi den ligger i denne listen, var ikke alt på stell for SelectaVision.
Til tross for en god start, kom den sent på markedet. Ideen til SelectaVision fikk man allerede i 1964, og etter omtrent 17 år i utvikling traff den på hard konkurranse da den endelig landet på markedet. Både VHS og Betamax var ute etter en del av hjemmevideo-markedet, og begge disse formatene kunne ta opp TV-sendinger i tillegg til å spille av innhold.
I tillegg var det begrenset med plass på platene, som måtte snus hver time for å fortsette på neste side. Enkelte storproduksjoner krevde også flere plater. For den virkelige filmentusiasten var derimot det store ankerpunktet det faktum at platen var skjør. Etter omtrent 500 avspillinger gikk den i stykker, og filmen du hadde kjøpt var tapt for alltid.
Selv om VHS og Betamax-kassettene også ble slitt, ble SelectaVision rett og slett for upraktisk. Etter tre år på markedet, i 1984, kastet RCA inn håndkleet.
Det finnes utvilsomt mange snedige produkter, og mange av de er det datamaskinprodusentene som står bak.
Bare se hvordan de forsøkte å prakke på deg alaskens maskiner på 70-tallet >>
