Tek.no

Artikkel

Domo arigato, Mr. Roboto

Sci-fi forteller oss at menneskelignende robototer skulle stått klare til å ta over verden nå. Hvor blir det egentlig av robotrevolusjonen?

Shutterstock
12 Sept 2015 08:00

Da undertegnede var liten – eller i hvert fall mindre – virket fremtiden langt mer eksotisk enn det vi har endt opp med. I tillegg til de selvsagte flygende bilene og begredelige klimaet var det i det minste også roboter og androider som gjorde livet langt mer spennende.

I dagens virkelighet er riktignok klimaet en bekymring, men den eneste androiden vi kjenner til er på mobilen. Den smarte mobiltelefonen og kommunikasjonsrevolusjonen kan for øvrig ha ha sitt å si for fraværet av flygende biler – de fleste steder og personer er med et tastetrykk tilgjengelig rett inn i stua uansett.

Men det er ingen tvil om at det fremdeles er en plass til robotene – og joda, roboter finnes i bøtter og spann. I hvert fall i industrien. Men da snakker vi snarere om presisjonsverktøy enn roboter med sjarm og ynde.

Heldigvis finnes det mer personlige roboter også, men det er ikke til å stikke under en stol at dette er mer leketøy enn noe annet. Og utviklingen?

Lekerobot uten verdensherredømmeambisjoner. Foto: Shutterstock

80-tallets lekeroboter var typisk nok av plast og hadde ben, men de kunne egentlig ikke gå. I stedet rullet de over gulvet og gikk på trynet av en teppekant. Smarte var de heller ikke. De kunne strengt tatt programmeres til å gjøre ting, men å reagere på det som skjedde i omgivelsene var en annen sak.

I det hele tatt var det en dings du fort gikk lei, og det var egentlig ganske bra ettersom batteritiden var ganske laber – mens batterier var dyre. Hadde robotakopalypsen kommet på 80-tallet, ville den vært over etter et par timer, når de gikk tom for strøm.

Tjue år senere hadde de fått gummitrekk og bein, uten at vi kan påstå at mobiliteten hadde blitt noe bedre av den grunn. Og fremdeles var de dumme som brød. Altså ingen nevneverdig fremgang å spore.

Hadde robotakopalypsen kommet for ti år siden, hadde den vart noen timer lenger. Men du kunne enkelt ha spasert i sikkerhet, eller bare trukket beina opp på stolen.

En støvsugende robot er ikke lenger noe uvanlig syn. Her en Roomba fra iRobot. Foto: iRobot

Nå skriver vi 2015, og det er langt mellom lekerobotene. I stedet suser robotstøvsugeren over stuegulvet. Den har ikke sjarm, er ikke smart og har ikke bein. Men den har vett nok til å lade seg selv. Teppekanter fikser den også, men dørteskler kan være problematiske.

Morgendagens robotakopalypse vil i det minste gi oss rene gulv og nyfriserte plener – endelig et praktisk resultat. Likevel føler vi liksom at vi ikke er helt der vi burde være.

God på én ting

Dersom vi altså ikke ser på de høyt spesialiserte industrirobotene, eller det som i dag må betraktes som middels avansert leketøy, er det nok såkalte husholdningsroboter de fleste av oss har vært borti – ikke nødvendigvis det at vi har en slik, men vi kjenner jo alle personer som er for late til å støvsuge selv.

«I, for one, welcome our new robot overlords.» Foto: Ole Henrik Johansen / Tek.no

Problemet, eller kanskje snarere skuffelsen, kommer nok av at vi gjerne ønsker oss en robot som kan brukes til mer enn én bestemt ting. Du vet, en som både kan klippe plenen og stryke skjortene dine.

Slik som ståa er i dag, vil du ikke sette en robotgressklipper til å gjøre noe som helst anstendig med skjorter – det sier seg selv.

Så vi må altså ta til takk med roboter som er spesielt designet for å gjøre én bestemt jobb. For den som liker å pusle med maskineri, dingser og elektronikk er ikke nødvendigvis det en dum ting, ettersom du snart kan ha din egen private robothær.

Som i det minste er god på slikt som å gjøre rent.

Fra nerdete til praktisk

For det er ingen tvil om at robotene vi i dag tar til oss i stadig større grad har gått fra å være noe veldig spesielt og smalt til å faktisk være praktiske.

Spesielt over de siste årene har husholdningsroboter blitt såpass gode, såpass rimelige og ikke minst såpass enkle å bruke at det ikke lenger er snakk om noe som bare de nerdeste av oss holder på med.

Derfor har også robotgressklippere og -støvsugere solgt i milliontall.

Men å snekre sammen en robot som bare kan gjøre én ting er i dag en relativt smal sak. Å bygge en mer generell robot som er flink til mange ting har på den annen side vist seg svært vanskelig.

Må kunne forstå verden

En av de store utfordringene til roboter ligger i en begrenset evne til å forstå eller tolke miljøet rundt seg. Gir du en robotgressklipper beskjed om å klippe, vil den sette i gang med å klippe enten den står på gress, asfalt eller grus. Den er jo lagd for å gå på gress, og behandler derfor alle underlag som sitt naturlige element.

Å utstyre robotene med flere kameraer er en god idé, men forstår den egentlig hva den «ser»? Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Strengt tatt er det ikke robotens feil, ettersom de ikke er utstyrt med gode nok sensorer til å kunne skille det ene fra det andre.

Gressklipperen har ikke øyne eller kameraer som ser forskjell på gress eller grus eller småleker. Den lukter heller ikke forskjellen på jord og asfalt, eller merker hva slags underlag den kjører på.

For at robotene skal bli «lurere» trengs altså flere sensorer, og naturligvis i tillegg prosesseringskraft nok til å kunne tolke innkommende data.

En forståelse av miljøet vil hjelpe både for navigering og det å kunne gjøre forskjellige oppgaver – som å vite når den skal klippe og når den skal gjøre rent, dersom noen er dristige nok til å lage en kombinert robotgressklipper/-støvsuger.

Det vil i så fall være spennende å se hvilken behandling den gir det grønne, langraggede teppet.

Heldigvis går verden fremover med en viss hastighet, og bare de siste par årene har vi fått stadig mindre og mer energieffektive prosessorer, mens nyere kamerateknologi som Intel RealSense gjør at roboter lettere kan danne seg et 3D-bilde av omgivelsene.

Intels nye sensormodul Curie vil utvilsomt også hjelpe til.

Men å stappe roboten full av sensorer betyr ikke at en ikke-spesialisert robot automatisk forstår at et glass er et glass, og ikke en «hul, sylinderformet gjenstand». Og det er denne typen forståelse som må på plass før mer generelle roboter virkelig kan bli praktiske.

Må kunne forstå mennesker

Et annet stor hinder for roboter er at de må kunne forholde seg til mennesker – i det minste så lenge de ikke bare skal sendes til andre planeter. Det betyr å kunne forstå vanlig tale og i tillegg helst lese ansiktsuttrykk og kroppsspråk.

Foto: Shutterstock

Både tale- og ansiktsgjenkjenning er riktignok mulig allerede i dag, men spesielt sofistikert er det nå ikke – ting kan som regel sies på mange måter. Selv menneskehjernen kan ha problemer med å tolke hva en annen person sier og mener, og da er det ikke vanskelig å tenke seg at en robot fort kan misforstå eller «høre» feil.

Noe som kan få direkte farlige konsekvenser.

Spesielt gjelder dette dersom vi snakker om generelle roboter som kan manipulere omgivelsene på forskjellige måter. Med slikt som robotgressklippere er det jo ikke så mye ugagn den får gjort bortsett fra å klippe der den ikke skal klippe, men gir du en avansert robot armer og bein blir det hele langt mer uforutsigbart dersom den ikke gjør akkurat det den skal.

Må være sikre

Å ikke forstå eller være i stand til å tolke omgivelsene eller menneskene de har rundt seg er én ting, men ikke den eneste kilden til rebelske roboter.

De består jo av deler som kan gå i stykker. Robust design er viktig, og jo mer kritisk roboten er, jo mer redundans må ligge i designen. Det må bli som med passasjerfly – der hver essensielle funksjon har en backup som igjen gjerne har nok en backup.

Søt men potensielt dødelig transportrobot for mennesker. Foto: Google

Interessant nok er det nok autobilens komme som i økende grad har satt fokuset på sikkerhet. Selvkjørende biler kan jo sees på som en potensielt morderiske transportroboter som får bevege seg fritt i et menneskebefolket miljø.

Per i dag er det lite med lover og regler som sier noe om roboter og sikkerhet – Asimovs tre «robotlover» er tross alt Science Fiction – men i det øyeblikket roboter får stort nok påvirkning på hvordan samfunnet fungerer, er det ingen tvil om at regler rundt dette vil finne veien til både lovgivnings- og sertifiseringsapparater.

Et annet aspekter er sikkerheten rundt kommunikasjon. En robot – enten den ruller av gårde innendørs, utendørs eller flyr rundt omkring – kan kunne komme inn i områder som hverken har Wi-Fi eller mobildekning.

Hvis den da er fjernkontrollert eller bruker nettskyen for å prosessere eller analaysere data, må roboten kunne klare seg på egenhånd til den igjen får kontakt.

For det er ingen tvil om at det vil være en stor fordel å ha roboten koblet opp mot nettet, men det er også en klar og stor sikkerhetsrisiko.

Hacking av datamaskiner er jo ikke noe nytt, og en robot er strengt tatt ikke noe annet enn en datamaskin som kan manipulere den virkelige verden.

Så mens det er leit dersom noen hacker PC-en din, er det en potensiell katastrofe hvis noen skulle ta kontroll over roboten – eller autobilen din.

Ikke så enkelt å gå

Morderroboter som kan bruke verden på samme måte som oss mennesker er nok en av de tingene som virkelig setter skrekken i noen og enhver – enten vi snakker om hackede eller bare dårlig programmerte eksemplarer.

Vi kan heldigvis trøste oss med at roboter såvidt har lært seg å gå, hoppe og løpe, men disse koster flesk og kan ikke gjøre så mye annet samtidig – selv om noen har fått armer og hender også.

Men de er ikke akkurat i masseproduksjon – ennå.

I mellomtiden må de fleste roboter klare seg med hjul. Det er i og for seg ikke så dumt ettersom det er langt mer energibesparende å rulle omkring, men det betyr også at noe såpass banalt som en teppekant eller dørterskel kan hindre den i å gjøre jobben sin.

Mens en trapp kan være rene dødsfella.

Hvis du liker heksabotsvermer, er IDF stedet å være. Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Men det finnes måter å komme rundt det å være stabil uten å rulle også, som naturligvis er å putte inn flere bein. Derfor var også årets IDF (Intel Developer Forum) hjemsøkt av «heksapod»-er – eller seksbeininger – med design inspirert fra insektenes verden. Disse ble drevet med Intels Edison-brikke og kunne kommunisere med hverandre.

Funksjonaliteten var dog for tiden i hovedsak begrenset til synkrondans. Det er likevel langt på vei å foretrekke fremfor ukontrollert sverming og selvkopiering.

Oh Mama! Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Vi ble også introdusert for den halvannen meter store Big Mama, som hadde gitt oss hjerteinfarkt dersom vi hadde truffet på den i en mørk bakgate. Den har et nettbrett med RealSense-kamera som «hode», mens en Core i7-prosessor tar seg av den generelle kontrollen.

Selv om den også er utstyrt med hjul, er Big Mama interessant nok ment å være en terrenggående robot som skal kunne brukes i redningsoppdrag – hvis den da altså ikke skremmer livet av de forulykkede først.

Siden roboten er såpass stor er den designet for å bære med seg et knippe mindre heksapoder som kan ta seg fram på enda trangere steder.

Kommer snart til en arbeidsplass nær deg?

En litt mindre kravlende følelse fikk vi fra «robotbutleren» Relay. Denne er utviklet av Savioke, et selskap som faktisk allerede har slike roboter rullende rundt på fire hoteller. Relay-robotene leies ut og brukes til å transportere mindre ting – også direkte til hotellrommene.

Savioke Relay er smart nok til å ikke kjøre ned folk. Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Relay er blant annet utstyrt med to Intel RealSense-kameraer og en lidar eller «lysradar» som hjelper den til å orientere seg og ikke minst unngå å kjøre på objekter eller folk.

Dette er naturligvis veldig viktig i et dynamisk miljø med mange mennesker, og Savioke hadde da også flere roboter kjørende rundt i folkevrimmelen da vi besøkte IFA i august. Dette klarte den fint – når den oppdaget at den var på kollisjonskurs med noen eller noe ville den stoppe opp og finne en annen vei.

Akkurat hvor mye en slik koster ville ikke Saviokes representant ut med, men vi ble opplyst om at den uansett er rimeligere enn en vanlig ansatt. Og selv om den riktignok må finne veien hjem til ladestasjonen sin etter omtrent fem timers drift, veier den opp for det ved å ellers kunne jobbe døgnet rundt uten å klage eller kreve overtidsbetalt.

Var det noen som lurte på om robotene kommer og tar jobbene våre? De er her allerede.

iRobot AVA 500: Prøv å jobbe som vanlig når sjefen lydløst kommer rullende og kikker deg over skulderen med denne saken. Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Men sjefene våre blir selvsagt sittende, og egentlig trenger ikke vedkommende å fysisk gå i det hele tatt. Gjennom en «remote presence»-robot – kanskje vi kan oversette det med fjerntilstedeværelse – kan man fysisk være et annet sted og likevel bevege seg rundt.

Et eksempel på dette er AVA 500 fra iRobot, et selskap som de fleste av oss snarere kjenner til gjennom den lille støvsugerroboten Roomba.

Men iRobot har altså større ting på gang også. AVA 500 er en rullende robot med telekonferanseutstyr, der skjermen kan heves og senkes for å bedre kunne kommunisere med både sittende og stående personer.

Også AVA 500 er velutstyrt på sensorfronten. I tillegg til telekonferanse- og fjernstyringsutstyret har den tre RealSense-kameraer, tre sonarer, lidar og brytere i «støtfangerne» – sånn for å være på den sikre siden.

At det koster å utvikle roboter, ser vi også på prisen til AVA 500. Vi får opplyst at en slik kan leases for 1500 dollar i måneden, eller kjøpes for rundt 40 000 dollar.

Se opp!

Som vi ser er det altså et visst fokus på praktiske landgående løsningerRullende roboter er altså i vinden for tiden, men er greia for tiden, men vi skal heller ikke glemme luftrommet. Modellfly er som kjent erstattet av droner og andre flygende dingser – som for tiden riktignok i hovedsak styres av mennesker, men det er det egentlig ingen grunn til.

Allerede i dag er det slik at en drone som mister kontakten med sin fører selv kan returnere og lande på bestemte koordinater, og det er strengt tatt ikke noe i veien for å utstyre dronen med bedre syn og logikk. Da kan vi kanskje omtale dem som flyvende roboter.

AscTec Firefly har en «krone» bestående av seks RealSense-kameraer. Dette gjør den i stand til å oppdage objekter på kollisjonskurs. Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Det kunne vi også se at selskapet AscTec faktisk hadde gjort med sin lille Firefly. Utstyrt med seks RealSense-kameraer kan den «se» i alle retninger og unngå kollisjoner med både stillestående og bevegelige hindringer.

Denne dronen kan derfor uten hjelp navigere seg frem til steder den ikke har vært før. Ber du den om å fly til et bestemt sted, vil den altså kunne komme seg dit selv om det er midt i skogen.

En representant for selskapet kunne fortelle oss at flytiden var begrenset til rundt tyve minutter, men at det var nok til å kunne ta den i bruk ved krisesituasjoner der tid eller sted gjør det vanskelig med konvensjonelle operasjoner.

En ambulanse som sitter fast i trafikken kan eksempelvis sende dronen i forveien med motgift eller allergimedisin, eller den kan fly inn utstyr for å opprette kommunikasjon med folk som befinner seg på relativt utilgjengelige steder.

Firefly-dronen som ble vist frem er for øvrig ikke i produksjon ennå, men en kort demonstrasjon kunne vise oss at kamerasynet faktisk fungerer.

Men det er andre utfordringer for flygende roboter også, ettersom lufta absolutt ikke er for alle. Allerede i dag er verdens luftfartsmyndigheter og alskens droneentusiaster i klinsj, og det kommer nok til å bli verre før det blir bedre.

Et godt stykke igjen

Våre elektriske og mekaniske hjelpere finnes så helt klart blant oss i dag, og i større antall enn det vi kanskje tror. De fleste er høyt spesialiserte og har en ganske så usynlig rolle, kanskje på et lager et sted.

Det blir også stadig vanligere å se husholdningsroboter gjøre jobbene vi ikke liker eller gidder, men igjen snakker vi altså om roboter som i hovedsak kun kan løse én oppgave – og ikke alltid så veldig godt heller.

Den generelle og allsidige roboten, som kan tolke og forholde seg til verden og menneskene i den, viser seg naturlig nok å være langt mer vanskelig å lage. Sensorer, prosesseringskraft, strømforbruk, sikkerhet på flere plan – for ikke å glemme kostnadene. Her det er mye som må bli langt bedre før vi kan eller ønsker å slippe androider eller menneskelignende roboter løs i samfunnet.

Derfor vil det nok heller være droner, autobiler og andre transportroboter som baner vei og får på plass det grunnleggende innen sikkerhet, kommunikasjon, lovverk og styringslogikk.

Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Det jobbes fremdeles iherdig med å utvikle menneskelige robotene, men vi ser også en ny generasjon robotbyggere som sikter mot en mer «naturlig» utvikling. De starter i det små, med dyr og insekter som inspirasjon. Forhåpentligvis får vi modeller som med tiden kan gjøre noe mer praktisk enn å bare kravle rundt, og gradvis utvikle seg til større og mer kompliserte former.

Altså en robotevolusjon fremfor en robotrevolusjon. Kanskje like greit.

Vil du helst gjøre ting selv?
«Robot-draktene» er nå på vei ut i samfunnet >>>

Vi gjør oppmerksom på at Intel betalte for reise og opphold i forbindelse med IDF.

Les også
Støvsugerroboten som ikke kaster bort tiden
Les også
– Det er faktisk «kraften» som holder hodet på plass
Les også
Dette bør du vite før du kjøper robotgressklipper
Les også
Google har opprettet sitt eget bilselskap
Les også
Robot-draktene er nå på vei ut i samfunnet
Les også
Her kutter robot-ninjaen med dødelig presisjon
Les også
Superavansert «robot-gepard» kan hoppe over hindringer i full fart
Les også
– Arbeidere blir lykkeligere med en robot som «sjef»
annonse

Les også