Tek.no

Artikkel

Slik solgte de PC-er på 70-tallet

Se de helsprø reklamene fra datamaskinens barndom.

Denne artikkelen er første gang publisert i juli 2013, og er republisert til glede for nye lesere.

Datamaskiner ble i all hovedsak utviklet for å hjelpe til med å løse beregninger og matematiske problemer for forskere. De fungerte rett og slett som kjempekalkulatorer. Men etter hvert som komponentene man brukte i datamaskinene krympet og ble kraftigere, tok det ikke lang tid før noen så nytteverdien i å introdusere de grå boksene for hvermansen.

Vi presenterer her et utvalg spesielt spenstige datamaskiner som kjempet om en plass i de mange hjem på 60-, 70- og 80-tallet.

Commodore PET2001

Commodore PET2001. Foto: Wikimedia

Prosessor: 1 MHz MOS 6502
Minne: 4 – 96 kB
Operativsystem: Commodore Basic

Commodores PET2001 ble designet på under seks måneder i 1977, etter at selskapet akkurat hadde avslått Steve Jobs' tilbud om å selge dem hele deres Apple II-maskin.

Den ble rett og slett for dyr, men ved å benytte en prosessor fra en ny og ukjent produsent, klarte de å lage en så rimelig datamaskin at PET senere skulle bli kjent som den første «skolemaskinen».

PET kan hjelpe barn med å lære tall eller en medisinstudent med å foreta en vevsanalyse, står det skrevet i brukermanualen, og man kan ikke unngå å humre litt over hvor høye tanker maskinprodusentene hadde om egne produkter på tiden.

I manualen brydde de seg ikke med å opplyse om antall bildepunkter, men Commodore skrøt fælt av den høyoppløste skjermen, som kunne romme 1000 tegn samtidig.

Noe av suksessen til PET kom også av at den var den første «alt-i-et»-datamaskinen, med skjerm, tastatur og kassettleser i samme boks. Spesielt bærbar var den likevel ikke med sine 20 kilogram.

Commodore mente at PET ville passe midt i blinken for deg om du var student, børsmegler eller prest, med sitt store utvalg av programvare for alt i fra tegning av grafer og regnskapsføring, til produksjon av ønskelisten til jul. Haken var at ingen av disse programmene lå inne på maskinen, men måtte kjøpes på kassetter som gjerne kostet fra 11 til 32 dollar.

Om man var en skikkelig hardhaus kunne man dog sørge for underholdning på egenhånd, ved hjelp av programmeringsspråket Basic. Dette fulgte med på en egen kassett når en kjøpte PET, og lot brukeren snekre sammen programmer ved hjelp av predefinerte kommandoer og valgsetninger.

Tastaturet til Commodore PET2001 var på størrelse med håndflaten din. Foto: Wikimedia

Som nevnt var PET den første av sitt slag som samlet samtlige komponenter man trengte for å bruke datamaskinen, i en boks. Dette måtte selvsagt få konsekvenser for noe, og det ble tastaturet. Man gjorde rett og slett en gedigen bommert om man gikk til anskaffelse av en PET for å skrive roman.

Commodore klemte nemlig inn kassett-leseren i fronten av maskinen, sammen med tastaturet som dermed måtte vike mot høyre og krympes kraftig. I tillegg mistenker vi at enkelte i PET-teamet aldri lærte seg touch, for den teknikken kunne man glemme å bruke på det lille kalkulatorlignende tastaturet.

Noen kloke hoder fant etterhvert ut en morsom «hack» for PET. Om man skrev inn kommandoen POKE 59458,62, kjørte maskinen 25 prosent raskere. Det viste seg nemlig at maskinen til vanelig ikke klarte å gjøre beregninger mens innholdet på skjermen oppdaterte seg, og med kommandoen endret man dette.

Det skapte riktig nok noen problemer, men de fleste kunne leve fint med litt ekstra flimring fra skjermen for en slik ytelsesforbedring. Men som med mye annet moro, ble denne muligheten fjernet i oppdaterte modeller.

Lurer du på hvorfor den het PET? Enkelte hevder Commodore bestemte seg for forkortelsen først. PET var nemlig navnet på et svært populært fenomen på tiden, hvor man gav hverandre kjeledyr-steiner som gaver, og bar de rundt i reisebur. Man hadde tydeligvis ikke tid til annet enn datamaskiner på 70-tallet. Uansett ble det endelige navnet «Personal Electronic Transactor»

Honeywell H316

Kjøkkenmaskinen Honeywell H316. Foto: Hardware.no

Prosessor: 2,5 MHz
Minne: 4 kB – 16 kB
Strømforbruk: 475 W

Så til en virkelig, virkelig sær sak, nemlig en kjøkkenmaskin for husfruen. Allerede på slutten av 60-tallet så maskinprodusentene etter måter å snike datamaskinene inn i hjemmene til folk.

Og lite er vel bedre enn å drasse en 68 kilogram tung omvendt andefot inn på familiens kjøkken. H316 entret markedet i 1969, og ble kjent som kjøkkenmaskinen fordi den primært var tiltenkt å lagre og vise oppskrifter.

Oppskriftene kunne man få frem på skjermen etter et to uker langt programmeringskurs som var inkludert i prisen på 10 600 dollar.

Her lærte man hvordan man programmerte bryterne på fremsiden av maskinen for å hente frem oppskriftene, eller legge inn nye. Programmeringsspråket husfruen måtte beherske het «BACK» og om man ikke da forstod hvor det bar hen, fortjener man nesten en av disse på kjøkkenet sitt.

Denne reklamen viser at Honeywell H316 blender godt inn i ethvert kjøkken. Foto: Wikimedia

Forresten, betyr 00111001 brokkoli eller gulrøtter? Her snakker vi nemlig om å legge inn oppskriftene i full binærkode.

Den spesielle utformingen, med dedikert benkplass for oppkutting av grønnsaker og utkjevling av deig, la jo i grunn også forholdene godt til rette for at familiens neste måltid skulle smake. Oppskriftene var sikkert gode, og om man sultet i hjel innen kona fikk den frem på skjermen fikk så være.

Kjøkkenmaskinen var den definitive gaven til husfruen som hadde alt, ville produsenten Neimann-Marcus ha en til å tro. Det finnes dog ingen beviselige salg av maskinen, noe som er synd med tanke på at den var kapabel til 312 500 beregninger i sekundet.

Men, ville du tatt en datamaskin med slagordet «Om hun bare kunne kokkelere så godt som Honeywell kan regne» med hjem til kona?

Som et plaster på såret til de som skulle føle seg litt støtt denne bruken av maskinkraft, er det ryktet at den faktisk ble brukt til noe nyttig også. I en litt annen utforming skal den nemlig ha fungert som en kontrollenhet under den tidlige utviklingen av ARPANET, forløperen til Internett.

Commodore SX-64 Executive

SX-64 var første bærbare datamaskin med fargeskjerm.

Prosessor 1 MHz MOS 6510
Minne: 64 kB
Operativsystem: Commodore Basic

Fem år etter suksessen med PET, traff Commodore gull igjen. Deres Commodore 64 ble en av historiens bestselgende datamaskiner, med sin raske prosessor og sparsommelige minne, til en billig penge.

Men denne populære maskinen hadde sine begrensninger. Den var ikke bærbar, noe som satte en effektiv stopper for de som ønsket å føre regnskapet eller spille Pac-Man ved svømmebassenget ute i hagen.

Dette kunne ikke fortsette tenkte selskapet, og lanserte i 1983 en bærbar utgave som bar navnet SX-64 «Executive» i statene og «VIP» i Europa. I tillegg til det røpende navnet, får man av reklameannonsene deres et godt inntrykk av hvilken kundegruppe Commodore jaktet på.

SX-64 var den første bærbare datamaskinen med fargeskjerm. Hele 16 farger kunne bre seg ut over skjermflaten på 320 X 200 bildepunkter. Når man også kunne koble til to styrespaker, skulle man i alle fall tro poden i bedriftsleder-familien satte pris på maskinen. Høytaler var også på plass.

Til tross for at den var like potent, fikk dessverre aldri SX-64 nyte den samme respekten som sin foreløper, og produksjonen ble stoppet etter et par år. Hvor mange enheter som ble solgt er uvisst, men man går ut i fra at det var noen titalls tusen. Det var ingen enkelt syndebukk for det dårlige salget, men det spekuleres i om den lille skjermen på 5 tommer, og dens dårlige utvalg av forretningsprogrammer bør ta sin del av skylda. Prisen på 1000 dollar var også betydelig høyere enn den mindre portable utgaven til 300 dollar gikk for.

Det faktum at den i mangel på innebygget batteri også måtte kobles til strømnettet for å fungere, gjorde nok også sitt til å begrense den praktisk bruken av maskinen. Med sine 10,5 kilogram var den uansett ikke noe man bar rundt på, for ikke å nevne at den krevde eksternt tastatur.

Maskinen var i utgangspunktet designet med plass til to diskettstasjoner, men kun én av dem så dagens lys. Strømforsyningen i SX-64 var ikke sterk nok til å drive begge, så Commodore strippet den ene fra maskinen og lot hullet den etterlot seg fungere som en kjekk lagringshylle. Om ikke annet reduserte det vel vekten noe.

IBM 5140 «Convertible»

IBM 5140 Convertible. Printermodulen smetter på plass bak maskinen. Foto: Wikimedia

Prosessor: 4,77 MHz Intel 80C88
Minne: 256 kB – 512 kB
Operativsystem: DOS 3,2 eller Basic

IBM sitt første forsøk på bærbar datakraft var en skikkelig koloss, men med «Convertible» i 1986 traff de i ordets rette forstand spikeren på hodet. Maskinen kom relativt lett og enkelt utstyrt fra fabrikk, med det mest nødvendige som skjerm og tastatur.

Convertible var dog ikke av de rimeligste bærbare man kunne plukke med seg fra butikken, og satte bankkontoen til de mest interesserte tilbake med 2000 dollar.

Videre kunne man bygge den ut nærmest som en modulsofa, med adaptere som ble plasserte bak hverandre og sørget for ekstra funksjonalitet. En egen printermodul kostet 300 dollar, mens serial/parallell-adapteret kostet 200 dollar. Mon tro om IBM-sjefenes avkom lekte med Lego?

Til og med den innebygde skjermen kunne tas av, men i motsetning til dagens hybrid-nettbrett, responderte den da svært dårlig på berøring. Grunnen til at den kunne fjernes var at maskinen støttet tilkobling til ekstern skjerm, selvsagt via en adapter, til 350 dollar.

Dette var altså en svært integrert og enhetlig maskin, men, akkurat hvor smart denne løsningen er i praksis kan nok diskuteres. Fra fabrikken veier maskinen inn til 5,8 kilogram, men den legger på seg til 9 kilogram og vokser med 18 cm når alt av tilleggsutstyr er koblet til. Dermed mister den noe av mobiliteten sin.

IBM sin 5140 kan sies å ha vært en liten prøvekanin. Både batteridrift og 3,5-tommers disketter ble introdusert for IBM-kundene med denne modellen. 5140 fikk senere et par oppgraderinger, med de fikset i all hovedsak den svake kontrasten på skjermen, og etterhvert kom også en utgave med bakgrunnsbelyst skjerm.

Denne førte dog til at batteritiden gikk ned fra omtrent 8 til omtrent 3 timer. Oppløsningen forble den samme over alle modellene, med 640 X 200 bildepunkter.

IBM gjorde en morsom vri med med sin Convertible, men med så godt som null utvidelsesporter, en spesielt utformet skjerm, og konkurrenter som bød på tilsvarende spesifikasjoner for halve prisen, ble den ingen stor suksess.

MITS Altair 8800

Altair 8800 står utstilt på Computer History Museum i California. Foto: Hardware.no

Prosessor: 2 MHz Intel 8080
Minne: 256 B – 64 kB
Operativsystem: CP/M eller Basic

Da denne boksen ble sent til butikkene i 1975, ble den starten på den personlige datamaskin-alderen. Frem til introduksjonen av Altair fantes det ikke butikker for salg av datamaskiner. Den eneste mulighet for den som virkelig hadde lyst på en, var å kjøpe tegninger og deler fra flere ulike leverandører for å sette sammen en selv.

Altair 8080 inkluderte for første gang alt du trengte for å sette sammen og bygge en fungerende datamaskin. Både monteringsbeskrivelser, kabinett, strømforsyning og komponenter ble levert i samme boks fra én leverandør. For 440 dollar måtte man dra frem loddebolten og skrutrekkeren selv, men man kunne også kjøpe en ferdigbygget maskin til 50 prosent høyere pris. Det kunne ta flere dager og netter å montere selvbygg-versjonen av Altair, men for datamaskinentusiaster ble livet brått mye enklere enn det hadde vært.

Måten man bygget maskinen var å plassere prosessor og minne på ekspansjonskort som man satte ned i utvidelsesspor på hovedkortet.

Uavhengig av at man tenkte at selvgjort tross alt er velgjort, eller tok den minste motstands vei, var Altair billig. Den lave prisen oppnådde de gjennom en spesialavtale med Intel, hvor de kjøpte andresorteringsbrikkene deres for en fjerdedel av normal pris. Ytelsen var like god, men utseendemessig var de ikke perfekte.

Microsofts rolle er også vesentlig for Altairs suksess. Det var nemlig Paul Allan og Bill Gates som mot alle odds endte opp med å lage Altairs operativsystem, BASIC.

De den gang ukjente programmererne utga seg for å være et annet velkjent selskap, for å få oppmerksomhet rundt operativsystemet de tilbød Altair. Når selskapet bak Altair meldte interesse, hadde Allan og Gates ennå ikke startet på operativsystemet de kalte BASIC. De regnet derfor med at konkurrentene snart ville puste dem i nakken, og satte seg selv som mål å skrive et ferdig operativsystem på under 30 dager.

Senere samme måned fløy Allan til MITS' hovedkontor og presenterte hvordan operativsystemet kunne gjøre alt fra å legge sammen enkle tall, til å sette i gang et spill. Kontrakten ble signert, Allen og Gates fikk levere operativsystemet til den første hjemmemaskinen, og stiftet selskapet Micro-Soft kort tid senere.

Atari 400/ 800

Datidens Zumba?

Datamaskinene til Atari er ikke spesielt sprøe, men de fortjener likevel litt oppmerksomhet i denne artikkelen. Bare ta en titt på hvordan de reklamerte for dem. For reklamene for Atari 800 fra begynnelsen av 80-tallet, de er rett og slett sprøe.

Før Zumba la seg som en forbannelse over verden, hvorfor ikke trene sammen med datamaskinen din? En beskrivende tekst sammen med en lavoppløst og rimelig pikselert personlig trener, viste deg de smarteste øvelsene for å komme i form til sommeren.

«Halv-T-skjortene» ble heldigvis på 80-tallet.

Dog sliter vi litt med å se merverdien i akkurat dette oppsettet. Damen på bildet ser også litt paff ut over situasjonen.

Maskiner selger dog ikke seg selv, så litt merkevarebygging er alltid lurt. Og med denne annonsen valgte Atari å appellere til den aktive familien. De ønsker å selge deg en «Populær og superkomfortabel halv-T-skjorte til trening, som gir deg muligheten til helt frie og uhindrede bevegelser».

Denne Atari 800-reklamen er god lesing. Klikk for større bilde.

Den var virkelig et must for alle ekte videospill-utdøvere der ute.

Men hvor mange treningsfriker og aktive sportsutøvere kjøpte egentlig en datamaskin på 80-tallet? Tydeligvis ikke nok til at Atari gikk «All-in» på denne gruppen. Det var derfor de ekstravagante og fremadstormende nyrike kom inn i bildet. Med denne reklamen for Atari 800 setter de fokus på datamaskinens mer tekniske bruksområde; programmering.

Og det var ikke måte på hvor fantastisk enkel det var å programmere i Microsofts Basic II på maskinen. Her lager den unge mannen et program med informasjon, lyder og grafikk som danser rundt i et slikt tempo at damene gir seg over og uttaler, «What a man»

Atari 400 med flatt tastatur. Under plast-dekselet er maskinen omkranset av metall.

Da Atari først fikk vår oppmerksomhet med disse reklamene, oppdaget vi en annen detalj som fikk oss til å stuss litt. Tastaturet på Atari 400 er nemlig helt flatt, og joda, meningen med dette var at man enkelt kunne rense bort matrester og annet griseri fra maskinen. Den var nemlig myntet på barn.

Atari skriver om tastaturet at det har et «Advanced Child-Proof Design», og kommer med et «Pressure-Sensitive Wipe-Clean Keyboard». Siden maskinen skulle brukes av barn, spanderte Atari også på et tykt metalldeksel som omkranset hele maskinen og førte radiobølgestrålingen ned til lovlig nivå.

Vi har vært på besøk i nerdehimmelen:
Bli med oss inn på Computer History Museum i Silicon Valley >>

Les også
Legenden som nekter å dø
Les også
Komplett truer med å flytte delvis ut av Norge
Les også
Microsoft lar deg laste ned MS-DOS-kildekoden
Les også
Husker du dette operativsystemet?
Les også
– Bill Gates bør trekke seg
Les også
Steve Ballmer går av
Les også
Du savner neppe kabelkaoset disse lagde
Les også
Aner du egentlig hvorfor du har disse tastene?
Les også
Vi pakker opp en Commodore fra 80-tallet
Les også
Apples første datamaskin skal under hammeren
Les også
– To kjerner? Pøh, vi hadde to prosessorer
Les også
10 fremtidsteknologier som kan gjøre maskinen din bedre
Les også
Gjett hva disse rare oppfinnelsene gjør
Les også
Her startet Apple- og HP-eventyret
Les også
Super-Commodore 64 kommer før jul
Les også
Frister med Amiga-kabinetter
Les også
Retro i skuddet?
annonse

Les også