Tek.no

Artikkel

Før ga disse kortene uante muligheter

I datamaskinens barndom var det utvidelseskortene som regjerte.

Shutterstock/ luchschen

Datamaskinen har utviklet seg enormt siden den ble født for bare noen skarve tiår siden. Mange av dagens nyvinninger har skjedd på grunn av naturlige videreutviklinger fra oppfinnelser som ble gjort langt tilbake i tid. Felles for de fleste av dem var at de grensesprengende komponentene alle holdt til inne i PC-kabinettet, som utvidelseskort.

I dag aner mange av oss ikke engang at de fantes, men det er ikke så altfor lenge siden vi hadde PC-ene våre stappfulle av riktig så spennende kort. De hadde evnen til å gi utdaterte datamaskiner et nytt og lengre liv, og ga PC-brukere mulighet til å gjøre ting de tidligere bare kunne drømme om, som å kjøre Windows på Macen, eller ta saken i egne hender da maskin brøt sammen.

Det beste fra to verdener

Om du ønsker å kjøre et Windows-program på en Mac i dag har du flere muligheter. Du kan visualisere med Virtual Box, eller du kan installere Windows gjennom Apples egen Bootcamp-programvare. Begge alternativene er rimelig enkle å sette opp og gir deg så godt som full ytelse for de vanligste oppgavene.

Orange 386-kortet lot deg bruke Windows-programmer på en Macintosh før Bootcamp. (Foto: Vintage Mac World)

Helt perfekt er likevel ikke BootCamp:
Dette må du være klar over før du bruker Mac-en din som en Windows-PC »

Bootcamp har dog bare vært tilgjengelig siden 2006, men det var på ingen måte først da Mac-brukerne fikk ideen om å ta for seg fra det beste begge verdenene hadde å tilby. Helt siden dagene til den første Mac-en med 128 kilobit minne har det derfor latt seg gjøre å kjøre Windows og Mac-OS-et side om side – i alle fall for de spesielt interesserte. Det var nemlig skikkelig maskinvareemulering som gjaldt, og ikke dagens programvareemulering. For å kjøre Windows på Mac-en din måtte du dermed gå til anskaffelse av et gigantisk kompatibilitetskort. Dette var så stort og komplekst at det best kan beskrives som å plassere en liten datamaskin inne i datamaskinen din igjen.

Kompatibilitetskortet kunne via NuBus- eller PCI-sporet på hovedkortet tolke alle signalene fra Mac-maskinen så Microsofts DOS-eller tidlige Windows-operativsystem forstod de ulike instruksene som ble sendt via Macens komponenter.

Orange skryter av å ha solgt over 7000 eksemplater av emulasjonskortet sitt. (Foto: Vintage Mac World)

Apple lagde faktisk en del emulasjonskort selv i begynnelsen, men lot snart Orange Micro ta over markedet med sine løsninger. Et av de mest brukte kompatibilitetskortene var Orange 386. Ikke nok med at kortet kom med en egen prosessor, det hadde også minnespor som du selv måtte mate med dyrt minne. Om du ville koble den emulerte Windows-maskinen din opp til et datanettverk kunne du stikke et nettverkskort ned i ett av de to ISA-sporene som var inkludert på kompatibilitetskortet.

Når både kompatibilitetskortet og minnet var på plass i Macen, kunne en installere Windows gjennom Apples Super Drive-diskettstasjon. Windows-installasjonen la seg som en virtuell harddisk i Mac OS-et, og alle DOS- eller Windows-programmer ble kjørt i et eget vindu som kunne dele skjermareal med Mac OS.

Med Orange 386-kortet kunne du se diskstasjonen fra Mac OS i Windows og utveksle filer mellom de to «maskinene». Selv på Windows 3.1-tiden kunne du dessuten klippe ut og plassere tekst inn og ut av det emulerte Windows-vinduet og Mac OS-et, noe som var ganske revolusjonerende.

Hver eneste operasjon en foretok seg i Windows gikk litt tregere enn på en standard PC, men var opptil åtte ganger raskere enn datidens programvareemulering. Siden kompatibilitetskortet bare kunne emulere CGA-grafikk, med 16 farger, ble opplevelsen av Windows likevel litt traust for Mac-brukerne, noe som nok er noe av grunnen til at emuleringen ikke tok helt av.

Produksjonen av kompatibilitetskort ble lagt ned på tampen av 90-tallet, da flere av Macene mistet utvidelsesporene sine.

Konsollspill på PC-en

Creative sparte mye penger på å slippe å lage hele denne...

Kanskje enda mindre kjent enn Windows-emulasjonskortet er Creatives 3DO-kort. Det var også et kompatibilitetskort, men hadde et helt annet fokus.

3DO var en spillkonsoll som i 1993 ble lisensiert ut for produksjon på samme måte som Valves Steam-maskiner nå i våre dager. Det var dermed fritt frem for selskaper å bygge sin 3DO-konsoll akkurat som de ønsket, med ulike spesifikasjoner og løsninger. Creative var et av selskapene som skaffet lisens til å lage 3DO-konsoller, og de hoppet på med en liten vri. I stedet for å stappe både prosessor, minne, hovedkort og harddisk inn i et plastkabinett med strømforsyning på slep, loddet Creative konsollens hovedkort til et utvidelseskort som igjen kunne bunkres rett inn i en datamaskins ISA-spor.

...og i stedet selge deg et enkelt 3DO-kort. Det smatt ned i hovedkortets ISA-spor og lot deg spille 3DO-spill med komponentene du allerede hadde i PC-en din. To innganger hadde plass til spillspaker så flere kunne spille sammen.

Siden standard PC-deler kunne brukes, trengte ikke 3DO-kortet å emulerte spillene, men kunne heller benytte seg av datamaskinens egen prosessor, minne, lagring og videokort via ISA-sporet. Også strømforsyningen slapp Creative dermed å tenke på, noe som betydde sparte kostnader.

Creative var smarte, og klarte med sitt ekspansjonskort å gi personer som allerede hadde en PC muligheten til å spille 3DO-spill rimelig i forhold til om de skulle kjøpt en hel konsoll. Likevel klarte de å skyte seg selv i foten. Det var nemlig en forutsetning at du måtte ha Creatives egen CD-ROM-stasjon, samt selskapets SoundBlaster-kort for å snurre i gang spillet. Dermed ble ikke opplevelsen så rimelig som den var ment å være, og sammen med at svært få fikk øynene opp for 3DO-spillene falt satsningen sammen.

Kuppforsøk på musen

Før vi fikk USB-musen koblet vi den til via IBMs velkjente grønne PS/2-port. Det som ikke er like godt kjent er at Microsoft i sin tid forsøkte å kuppe markedet for pekergrensesnittet med sin egen protokoll. Deres løsning for å styre musepekeren krevde et utvidelseskort i maskinen din som gikk under navnet InPort.

Microsofts InPort-kort lot deg koble pekeenheter til PC-en før den velkjente grønne PS/2-porten tok over verden.

Kortet benyttet PCI-sporets forgjenger, ISA, og konkurrerte dermed med de mange andre utvidelseskortene en gjerne fylte maskinen sin med på tiden. Selve porten minnet veldig om IBMs, men hadde hele ni kontakter i stedet for seks.

InPort-kortet støttet signaler til musen med en forsinkelse på 20 millisekunder, noe som er ganske mye tregere enn dagens standard, som ligger på omtrent ett millisekund over USB.

Microsofts løsning forsvant imidlertid raskt da IBM lanserte sitt PS/2-par for mus- og tastatur-tilkobling. Dette til tross for at IBMs tilkoblingsgrensesnitt ikke var markant bedre enn Microsofts.

Microsofts InCard-mus krasjet riktig nok fra tid til annen, da en del programmer fikk musedriveren til å gå bananas. Det var likevel først og fremst det faktum at IBMs PS/2-port var så kompakt som gjorde at den fikk verdensherredømme, så fikk det så være at den i all sin tid også kunne bli ustabil og slutte å svare om både musen og tastaturet var i bruk samtidig.

Når maskinen ikke startet

Datamaskiner har krasjet til alle tider, noe som ikke få ganger har ført til hodebry for en og annen stakkars reparatør. I dag, mange tiår etter at den personlige PC-en kom på markedet, repareres fortsatt de ødelagte maskinene våre. Det er likevel blitt slik at om en servicereparatør ikke finner feilen på noen få strakser, kasseres like så godt hele komponenten som er ødelagt og byttes ut med en splitter ny. PC-komponenter har nemlig blitt så rimelige at arbeidskraften er langt mer verdt.

Slik var det imidlertid ikke i datamaskinens barndom. Hovedkort, som kan plukkes opp for under en tusenlapp i dag, var den gang svinedyre og kanskje vanskelige å få tak i. Dermed ble det lagt betydelige ressurser ned i å finne feil og reparere når det sluttet å fungere.

Med et POST-kort ble det litt enklere å finne ut hvorfor maskinen ikke startet.

Det var nettopp for å gjøre det lettere å finne feil, og hanskes med omtrent ikke-eksisterende eller utydelige feilmeldinger, at noen smarte hoder fant opp POST-kortet. Vi snakker selvsagt ikke om postkortet du pleide å sende hjem fra ferie, men det en tidligere kunne koble til ISA-sporet og som i dag kan få plass i et standard PCI-spor på hovedkortet ditt.

POST-kortet, som da det kom var svinedyrt, overvåker konstant oppstartsprosessene på hovedkortet og signalene fra BIOS-en når du slår på datamaskinen. Om noe går galt før Windows begynner å laste, kan du via et digitalt panel på POST-kortet få opp spesielle heksadesimale feilkoder. Disse kodene var, og kan fortsatt være, svært nyttige for å finne ut hva som gjør at datamaskinen stoppet før skjermkortet fikk kjørt i gang og kunne vise en feilmelding på skjermen.

For å tyde POST-kortets feilkoder er du helt avhengig av at BIOS-produsenten din hadde publisert en liste over dem med tilhørende forklaring. Om du fikk feilkode 1D kunne det for eksempel bety at du hadde installert mer minne enn BIOS støttet, eller feilkode 2D at tastaturkontrolleren din lagde kvalm. Det gjaldt å holde tungen rett i munnen dog, for feilkodene var unike for hver eneste BIOS-produsent, og hver eneste BIOS-revisjon.

I tillegg til å vise feilkoder kan POST-kortet vise hvor stor effekt strømforsyningen henter fra støpslet i veggen, og kan også sende et tilbakestillingssignal som kan fabrikkgjennopprette BIOS til sin originale stand om noe skulle gå riktig til skogen.

I dag har en del dyrere hovedkort et innebygget POST-kort som viser feilkoder. For de fleste standard hovedkort har likevel små korte lydsignaler tatt over mange av POST-kortets oppgaver, og det er dermed et svært sjeldent syn til tross for at det kan plukkes opp for noen tiere på nettet.

Uten kontakter som dette ville PC-en din vært helt annerledes:
Utvidelsesporene endret hele PC-hverdagen din »

(Kilder: Vintage Mac World, Ardent Tool, Wikipedia, Wikipedia 2)

Les også
Derfor bør du ikke kjøpe en MacBook for å kjøre Windows 7
Les også
Slik ser den første Mac-en ut på innsiden
Les også
Er Mac eller Windows raskest på spill?
Les også
Så mye billigere er Mac Pro-toppmodellen enn en tilsvarende Windows-PC
annonse

Les også