Til hovedinnhold
Artikkel

Alt om Wikileaks

Hvem?

Wikileaks har de siste ukene og månedene frigjort enorme mengder med hemmeligstemplede dokumenter og skapt tilsvarende stort hodebry for myndigheter verden over, især amerikanske.

Organisasjonen spesialiserer seg nemlig på å frigi tidligere hemmeligstemplede dokumenter til presse såvel som publikum, slik at sannheten om alt mellom himmel og jord skal komme for en dag. Tanken er å fremme gjennomsiktighet og motvirke korrupsjon.

Da Wikileaks ble lansert i 2006 hadde den et design og funksjonalitet til forveksling lik Wikipedia (bygget på Wiki-plattformen), dog uten noen mulighet for besøkende å redigere sidene. Fløyteblåsere kunne laste opp hemmeligstemplet informasjon via en sikker opplastingsfunksjon, som så ble verifisert for å sørge for at dokumentene var autentiske.

Allerede ett år senere var databasen på hele 1,2 millioner dokumenter. Temaene og dokumentenes påvirkningskraft varierte sterkt, eksempler inkluderer alt fra rapporter fra tidlige Bilderberger-møter til en liste over medlemmer i British National Party.

Av de mer interessante lekkasjene kunne man finne avsløringer om korrupsjon i Kenya, dumping av farlig avfall i Afrika som resulterte i tusenvis av skader, manualer fra amerikanernes fengsel i Guantanamo Bay og en samling av Scientologikirkens 'bibler'.

Hvem står bak?

Julian Assange

Den mest prominente personen i organisasjonen kan uten tvil sies å være australieren Julian Assange, som var med på grunnleggingen av Wikileaks i 2006. Han fungerer som sjef og talsmann, og antas å stå bak brorparten av den teknologiske plattformen.

Allerede som 21-åring sa Assange seg skyldig i rundt 20 tilfeller av datainnbrudd, begått under navnet Mendax. Dette inkluderte et angrep på selveste hjertet av Pentagon. Ifølge Assange plantet han og sine medhjelpere en bakdør i selve sikkerhetssystemet til det amerikanske militæret, en bakdør som var på plass i hele to år.

Det er viktig å merke seg at disse handlingene ble gjort med en viss moral. Da han og to bekjente startet gruppen International Subversives, var det med disse reglene: "Ikke ødelegg datasystemer du bryter deg inn i (inkludert å krasje de), ikke endre informasjonen i disse systemene (unntatt endring av logger for å skjule dine spor), og del informasjonen du finner."

Assange er også personen folk flest forbinder med Wikileaks, og har på en måte blitt organisasjonens ansikt. Allikevel er Assange bare en liten del av et større internasjonalt nettverk.

Bak organisasjonen er det en liten gruppe journalister, matematikere og hackere (programmerere som benytter utradisjonelle løsninger), som vier svært mye av sin tid til arbeidet. Flere har sagt opp sin vanlige jobb.

Litt historie

I slutten av 2007 nådde nyheten om Wikileaks den tyske Chaos Computer Club, der flere medlemmer ble med på prosjektet. Programmereren Daniel Domscheit-Berg, kjent under pseudonymet Daniel Schmitt, sluttet da i sin vanlige jobb, for å vie all tid til Wikileaks.

Daniel Domscheit-Berg

I dag har imidlertid Domscheit-Berg skilt lag med Assange, etter påstander om at sistnevnte drev organisasjonen nærmest diktatorisk. Domscheit-Berg har nå gått sammen med flere andre i et prosjekt for å lage OpenLeaks, en plattform som skal gi fløyteblåsere enda bedre muligheter enn det Wikileaks gjør. Vi vil ta en titt på tanken bak OpenLeaks i en senere artikkel.

Islendingen Kristinn Hrafnsson har i den siste tiden gått inn i rollen som talsmann. Han har bakgrunn som gravejournalist i den islandske statskanalen RUV, og fungerer nå som et av Wikileaks' to ansikter utad.

I selve styret til Wikileaks skal det ifølge en eldre liste sitte ni personer, inkludert Assange. Flere av disse nekter imidlertid for å sitte i styret. Det er en nærmest umulig oppgave å skulle si noe sikkert om personene bak Wikileaks, da de gjør alt i deres makt for å holde seg skjult, inkludert å spre desinformasjon.

Hva?

Da Island opplevde finanskrise og bankkollaps i slutten av 2008, var Wikileaks raskt på banen med lekkede dokumenter fra storbanken Kaupthing. Dokumentene viste at banken i det minste hadde vært grov uaktsom, og nærmest lekt med innskuddene til sine kunder.

Kristinn Hrafnsson

Da nyheten om dette skulle bli presentert på islandsk TV, av reporteren Kristinn Hrafnsson som senere har blitt en del av Wikileaks, fikk banken utstedt en rettslig ordre til å stoppe sendingen. Dette hadde aldri før skjedd på Island.

Det førte i sin tur til at Island fikk svært strenge regler for journalistisk frihet og beskyttelse av kilder, et nytt lovverk som var ført i pennen av blant andre personer bak Wikileaks. Dette ga Wikileaks en trygg havn å operere ut ifra.

I den senere tid har fokuset til Wikileaks skiftet. Istedenfor å publisere dokumenter om svært varierte temaer, har de valgt å velge ut de lekkasjene som de anser vil gjøre størst innvirkning på verden.

På krigsstien mot verdens eneste supermakt

Kanskje påvirket av en hemmelig 32 siders manual fra amerikansk etteretning som blant annet beskriver mulige tilnærminger til å bryte ned Wikileaks, offentliggjort av nettopp Wikileaks i mars 2010, ser det ut til at organisasjonen nærmest har erklært krig mot USA.

Med få unntak, som planleggingsdokumentene til tragediefestivalen Love Parade, har nemlig Wikileaks i stor grad konsentrert seg om USA det siste året. I april ble videoen Collateral Murder offentliggjort. Filmen viser et amerikansk helikopterangrep i Bagdad der blant annet to Reuters-journalister ble drept og to små barn ble skadet, i en setting som sender budskapet om at soldatene nærmest tenker at de er en del av et krigsspill.

Skjermbilde av Collateral Murder-filmen

I mai ble den amerikanske etteretningsanalytikeren Bradley Manning arrestert, etter at han i samtaler med hackeren Adrian Lamo skal ha innrømmet å ha lekket hundretusener av dokumenter til Wikileaks. Manning sitter fortsatt i skrivende stund arrestert i isolat.

I juli fortsatte Wikileaks fokuset på USAs krigføring, og publiserte noe rundt 77 000 dokumenter fra Afghanistan-krigen. I oktober var det Irak-krigen som stod for tur, og hele 400 000 dokumenter som viser krigens sanne ansikt ble publisert.

Nytt for disse store lekkasjene er at samtidig som dokumentene ble publisert på organisasjonens nettside ble de også publisert gjennom allierte medier - blant andre britiske The Guardian, amerikanske The New York Times, tyske Der Spiegel og spanske El País.

Offentligjøringen av dette mylderet av hemmligstemplede dokumenter førte naturlig nok til at USA trappet opp motstanden mot Wikileaks. Vi vet at noen uker før offentliggjøringen av Irak-dokumentene oppnevnte USA en spesialgruppe på 120 personer.

Denne spesialgruppen, som holder til i USAs militære hovedkvarter Pentagon med all tenkelig teknologi som sine hjelpemidler, fikk i oppgave å drive brannslukking i forbindelse med lekkasjene. I tillegg er det svært trolig at den nylig opprettede Cyber Security Command har fått i oppgave å stikke kjepper i hjulene for Wikileaks.

Diplomatiske dokumenter på avveie

28. november startet Wikileaks publiseringen av 251 000 sensitive dokumenter som er sendt hjem til Washington fra 300 amerikanske ambassader i tidsrommet 1966-2010. Disse dokumentene gir en unik mulighet for folk verden over til å få et innblikk i hvordan USA faktisk ser på andre land.

Selv om det i skrivende stund bare er publisert en brøkdel av diplomat-korrespondansen, har vi allerede sett en lang rekke avsløringer av viktig karakter for internasjonal såvel som nasjonal politikk. Et hav av tidligere ukjent informasjon er gjort tilgjengelig.

«Wikileaks har skapt en ny type journalistikk: Vitenskapelig journalistikk. Vi samarbeider med andre medier for å bringe folk nyhetene, men også for å bevise at det er sant. Vitenskapelig journalistikk tillater deg å lese en nyhetsartikkel, for deretter å gå online og se originaldokumentet det er basert på. På den måten kan du dømme for deg selv: Er historien sann? Rapporterte journalisten det nøyaktig?» -Julian Assange

Lekkede dokumenter lekket igjen

Også her i Norge har avsløringene stått i kø, noe også et raskt Google News-søk viser. Norske Aftenposten har som eneste medie i hele verden fått tilgang til samtlige av de 251 000 dokumentene, noe som nok vil gi nyheter på løpende bånd.

Hvordan Aftenposten fikk tak i dokumentene er usikkert. Wikileaks sin offisielle plan var å gradvis frigjøre dokumentene gjennom sine samarbeidspartnere, noe Aftenposten ikke er en del av. Ting kan dermed tyde på at det - ironisk nok - har vært en lekkasje fra Wikileaks.

Vikingene har de lekkede dokumentene! (Bilde: Boingboing.net)

Aftenposten ber forøvrig om lesernes hjelp til å komme med forslag på hva det skal søkes etter i databasen. Wikileaks hevder selv at dokumentene vil gi "en ny verden, der verdenshistorien er redefinert".

USA er tydeligvis redd for at de kan ha rett, noe som har gjort at de har iverksatt en lang rekke tiltak mot Wikileaks. Nærmest over natten la amerikanske myndigheter et enormt press på støttespillerne til organisasjonen.

Internettkampen tiltar

Rett før de første bitene av den diplomatiske korrespondansen skulle publiseres, ble Wikileaks utsatt for et DDoS-angrep. Angrepet, visstnok utført av hackeren "Jester" som skal ha tilknytning til amerikansk militære, skal ha målt mellom 2 og 4 Gbit/s.

I forhold til den normale trafikken på 12 til 15 Gbit/s utgjorde ikke angrepet noen stor trussel, men Wikileaks valgte allikevel å flytte deler av sitt materiale til Amazons servere. US Homeland Security tok så én telefon til Amazon for å be om "en forklaring", noe som resulterte i at sidene til Wikileaks umiddelbart ble tatt ned.

Domenenavn-registratoren EveryDNS kastet kort tid etter ut Wikileaks, slik at å skrive inn nettadressen ikke lenger sendte de besøkende videre til 213.251.145.96. EveryDNS skyldte på at DDoS-angrep truet stabiliteten til alle dens kunder, og hevdet at avgjørelsen ikke hadde noe med Wikileaks sitt innhold å gjøre.

Stopper donasjonsmulighetene

Etter press fra Washington sperret både Visa og Mastercard muligheten for å donere penger til Wikileaks. Det samme gjorde Paypal. Noe spesielt er det at man med samtlige av de tre betalingsordingene kan donere penger til blant andre Ku Klux Klan, men altså ikke til en journalistisk gruppering som arbeider for gjennomsiktighet.

Wikileaks svarte med å publisere et dokument som viser at USAs diplomater i Russland jobbet hardt for å motvirke en lov som kunne berøve Visa og Mastercard for inntekter, hintende i retningen av korrupsjon.

Islandske myndigheter vurderer nå kortselskapenes fremtid i landet, da de ikke har fått noen forklaring på hvilken lovhjemmel selskapene har til å stoppe transaksjoner til Wikileaks. Videre sier selskapet som tok imot donasjoner for Wikileaks gjennom Visa at de vil anmelde Visa.

Anonymous slår tilbake

Internettbøllene Anonymous (forkortet til Anon), en gruppe løst sammenknyttede individer som tidligere har gjort seg kjent med blant annet angrep på Scientologikirken, har også engasjert seg i internettkampen.

Som et tilsvar på selskapene som frøs ut Wikileaks, startet gruppen en rekke DDoS-angrep mot nevnte selskaper. Flere av deres nettsider knelet i en periode under presset. Transaksjonssystemene fungerte imidlertid stort sett som normalt, noe som begrenset verdien av disse angrepene til å ikke være stort mer enn en signaleffekt: Folk vil stå opp for de verdiene Wikileaks fronter.

Den siste tiden har Anon også begynt å bruke faksbomber, der de oversvømmer selskapenes faksmaskiner, i nok et forsøk på å vise hva de synes om at selskapene stikker kjepper i hjulene på Wikileaks. Naturlig nok støtter ikke Wikileaks disse aksjonene offisielt, men de fordømmer det heller ikke.

Hvordan?

Nøkkelen til Wikileaks' suksess ligger i stor grad i deres teknologi. For å best mulig ivareta anonymiteten til sine kilder, er en lang rekke krypteringsteknologier benyttet.

Naturlig nok er få detaljer rundt sikkerhetsløsningene offentlig kjent. Man vet at Tor Hidden Services brukes, slik at en tjeneste kan tilbys uten at man vet hvem som kobler seg opp. Dette muliggjør nærmest helt sikker kommunikasjon med kilder.

Assange har vært med å utvikle Rubberhose, et avansert filsystem for kryptering. Det er et såkalt "deniable encryption"-system, noe som vil si at innholdet kan se ut til å faktisk ikke være kryptert, eller at man overbevisende kan benekte at man faktisk kan dekryptere innholdet. Det er trolig at Rubberhose eller et svært liknende konsept benyttes av Wikileaks.

Svært viktig for deres arbeid er også det faktum at deres servere og personell er spredt over en lang rekke land, slik at alle former for forfølgelse, inkludert rettslig, blir vanskelig.

Wikileaks benytter seg blant annet av servere i Sverige, som har ekstremt godt lovverk og historie for beskyttelse av kilder. Servere finnes også på Island, som også har gode slike regler. Videre finnes det servere i en rekke andre land.

2194 mirrors and counting...

Som et svar på det harde presset organisasjonen har opplevd den siste tiden, har de åpnet opp muligheten for å speile alt innholdet til Wikileaks. Dermed kan en hvilken som helst person med serverplass tilgjengelig legge opp en side som inneholder akkurat det samme som modersiden.

I skrivende stund eksisterer det 2194 slike speil av Wikileaks spredt over hele verden. Dette gjør ethvert forsøk på å få kastet Wikileaks ut av nettet til en nærmest umulig oppgave. Wikileaks er i så måte et godt eksempel på Streisand-effekten, der et forsøk på å undertrykke informasjon på internett resulterer i det strake motsatte - at det blir spredt raskere.

Teknikken er like enkel som den er genial: Alt som trengs er en server basert på Unix. Så legger man inn Wikileaks' SSH-nøkkel, lager en virtuell tjener forbeholdt Wikileaks, og fyller inn informasjonen i dette skjemaet.

Da er det bare å lene seg tilbake, systemet vil nå automatisk laste inn filene som er nødvendige (og senere automatisk oppdatere) med hjelp av kommandoen rsync. Ved å holde en minimalistisk stil på sidene - med kun HTML, CSS, Javascript og PNG-bilder, blir den totale størrelsen på et Wikileaks-speil ikke mer enn et par GB.

En smart forsikring

For å ivareta sikkerheten til Assange og de andre bak nettstedet, ble en fil på hele 1,4 GB lagt ut via diverse fildelingstjenester en gang i sommer. Dokumentet, kledelig kalt "Insurance", er kryptert med 256 bit AES-kryptering, noe som i praksis gjør det umulig å se hva den inneholder.

Skulle noe skje med personene bak, er tanken at krypteringsnøkkelen vil bli frigjort. Tusenvis av mennesker som har filen kan dermed se dens innhold. Teorien er at filen inneholder alle vitale dokumenter som Wikileaks enda ikke har publisert.

Andre har en fiks teori om at filen egentlig er en form for trojansk hest myntet på amerikanske NSA (National Security Agency). De er nemlig de eneste i verden man kjenner til som besitter datakraft til å kunne knekke krypteringen i et nogenlunde realistisk tidsrom.

Cryptome, en nettside som brukes både for fløyteblåsere og datasikkerhets-entusiaster, har lagt ut en artikkel der det kommer frem noe informasjon om forskringsfilen. De peker på at det er store muligheter for at NSA har en bakdør i AES-algoritmen, slik de har i blant annet krypteringsteknologier fra Crypto AG.

Hvorfor?

Bare det siste året har Wikileaks publisert flere scoop enn resten av verdenspressen kombinert. At en så liten organisasjon får til dette sender sterke signaler om at tilstanden til medienes graveegenskaper er på et bunnivå.

«Det er bekymrende, er det ikke, at resten av verdens media gjør en så dårlig jobb at vår lille gruppe av aktivister er i stand til å frigjøre mer av denne type informasjon enn resten av verdens medier tilsammen.» -Julian Assange

Den generelle trenden blant medier verden over er nemlig at reprodusering av andres verker favoriseres, fremfor å produsere noe nytt. Gravejournalistikken er nedprioritert, og medienes oppgave som vaktbikkje er dermed truet.

Dette henger selvsagt sammen med fallende lesertall og derav lavere inntekter, noe som gir et utslag i at mediene har mindre å bruke på gravende journalistikk. Allikevel kan det ikke sees forbi at mediene har forsømt sin oppgave. Wikileaks kommer dermed som et naturlig resultat av mangelen på kvalitetsjournalistikk.

Det er viktig å merke seg at offentliggjøringen av dokumentene ikke er det endelige målet, det er snarere et våpen for å tvinge frem en verden med åpenhet. Wikileaks går i så måte frem som et godt eksempel, et eksempel som nok vil bli etterfulgt av den nye generasjonen mennesker med høy datakunnskap.

Tanken bak Wikileaks er at ved å frigjøre alle former for hemmeligstemplet informasjon, vil en ny verden med gjennomsiktighet i regjeringer såvel som selskaper tvinge seg frem. For Assanges egne ord angående hvorfor Wikileaks er en god ting, se artikkelen «don't shoot messenger for revealing uncomfortable truths».

Delte meninger

Meningene om det Wikileaks gjør er mange og delte. Blant motstanderne pekes det oftest på at enkelte av dokumentene kan inneholde informasjon som kan brukes til å identifisere kilder. Dermed kan for eksempel en kilde til informasjon om Taliban bli sporet opp og skadet.

Wikileaks har imidlertid lagt ned et omfattende arbeid i et forsøk på å minimalisere dette problemet. Navn og annen informasjon som kan brukes til å identifisere tredjeparter er nemlig redigert vekk. I tillegg er det den dag i dag 15 000 av Afghanistan-dokumentene som er holdt tilbake av nevnte grunn.

Det må bemerkes at Wikileaks ved flere anledninger har forsøkt å få Pentagon til å gå gjennom dokumentene på jakt etter slik informasjon. Amerikanerne har - ikke veldig overraskende - plent nektet å samarbeide.

Frivillige har dermed måttet gå gjennom samtlige dokumenter. Det ser ut til å ha fungert som ønsket, da det ikke finnes noen bekreftede rapporter på at én eneste person er forvoldt skade på grunn av publiseringen.

Andre klager på at slik publisering kan skade amerikanske interesser eller nasjonal sikkerhet. Tidligere i år ga Assange dette svaret på nevnte problemstilling: «Vi er ikke interessert i det. Vi er interessert i rettferdighet. Vi er en overnasjonal organisasjon. Så vi er ikke interessert i nasjonal sikkerhet.»

Assange har varslet at en amerikansk storbank står for tur rett over nyttår. Han hevder nemlig å besitte alt innholdet på harddisken til en høyt oppe i systemet i en svært stor bank. Mange peker på Bank of America som et sannsynlig mål. Bare tiden vil vise.

Om du ønsker en nærmere titt på historien til Wikileaks, anbefales SVT sin dokumentar WikiRebels. Første del kan sees her:

Som en avslutning på en ellers blodseriøs artikkel passer det med en dose humor. Denne satiriske rapen treffer spikeren ganske så rett på hodet:

God jul og et godt lekkasjefylt nytt år!

(Kilder: Wikipedia (1), Wikipedia (2), Wikileaks @ Twitter, SVTs dokumentar WikiRebels, samt samtlige lenker i artikkelen)

Les også
WikiLeaks-kilde nominert til Nobels fredspris
Les også
WikiLeaks under hardt angrep
Les også
WikiLeaks-grunnlegger får sitt eget TV-program
Les også
Våpenkappløp i cyberspace
Les også
Dette er Openleaks
Les også
USA vil lagre passasjerdata i 15 år
Les også
Høyre sier ja til DLD
Les også
Dette er datalagringsdirektivet
Les også
Datainteresserte ute etter lulz og en bedre verden
Les også
Australsk nettfilter får tyn
Les også
Wikileaks får fortsette
annonse