Tek.no

Artikkel

Med dette ble verdens første webside til

I år er webben 25 år, men det hele kunne like gjerne havarert på tegnebordet.

W3C
Anders Brattensborg Smedsrud

Tilbake i 1989 la den britiske ingeniøren Tim Berners-Lee siste finpuss på to rapporter han lenge hadde jobbet med på den sveitsiske forskningsstasjonen CERN. Rapportene tok for seg hvordan forskere lettere kunne dele informasjon med hverandre på tvers av universiteter og institusjoner rundt om i verden.

Løsningen Berners-Lee endte opp med å presentere til sin sjef for 25 år siden ble mottatt med ordene «Vagt, men spennende». Likefullt fikk Berners-Lee jobbe videre med prosjektet sitt, noe som førte til at CERN bare åtte måneder senere hadde fått sin første fungerende webserver som kommuniserte med andre maskiner over Internett.

Sir Timothy Jonathan Berners-Lee.Foto: Wikimedia

World Wide Web var brått en realitet, med både genistreker som nettadresser, HTTP-protokollen og HTML-språket som en del av pakka. Siden har det vært en lek å utveksle, spre og finne informasjon.

Det er svært vanlig å blande Internett og webben, men de to er faktisk helt ulike teknologier. I praksis kan en si at innholdet du kan se i nettleseren din er webben, mens infrastrukturen, som du ikke ser så godt, er Internett.

HTML og hyperlenker er helt essensielle teknologier for webben, som World Wide Web kalles. Mens HTML sørger for å strukturere teksten på websidene, kan en med hyperlenker knytte flere enkeltstående sider sammen, og derav spinne et nett – eller en web – av dem.

Tidligere måtte brukere hente hverandres dokumenter ved å logge direkte inn på egne tjenere hvor de var lastet opp, og bilder og brukervennlig navigasjon kunne en bare glemme.

Webben gjorde dog ikke særlig mye av seg der den surret og gikk på en ensom tjener i hjørnet av CERN. Innhold måtte produseres for at andre skulle se nytten, og dette var selvsagt også noe Berners-Lee hadde tenkt på.

I sommer besøkte vi Internetts fødested:
Se steder det Berners-Lee skapte WWW » (Ekstra)

Side nummer én

Den aller første nettsiden ble ikke overraskende skapt av Berner-Lee selv. Den gikk på nett i desember 1990 og bestod kun av enkel tekst på hvit bakgrunn, med noen hyperlenker. Siden fortalte om hva webben var og hvordan en kunne navigere seg til andre sider ved hjelp av den understrekede teksten. Om du leste instruksjonene fant du her også ut hvordan du selv kunne lage din egen nettside og vise den frem for verden.

Serveren som siden lå på var for øvrig også Berner-Lees egen arbeidsmaskin, noe som i starten skapte en del kluss. Kanskje var det en uviten renholder eller bare en medforsker som drev gjønn, men etter at nettsiden ved flere anledninger gikk ned for telling måtte det festes en lapp på Berners-Lees maskin, som forklarte at det var en server som ikke måtte skrus av. Teksten «This is a server, do not power down» er fortsatt synlig på den falmede papirlappen, klistret på maskinen som i dag står utstilt i CERNs massive datasenter.

Selv om den første siden var på nett, skulle det drøye til 1993 før webben ble tilgjengelig for andre enn universitetspampene. Til gjengjeld sørget skaperen selv for å overtale CERN til å gi absolutt alle tilgang til webteknologien, uten å ta en eneste krone betalt.

Å gi bort teknologien for å hoste, lage og vise websider gratis var nok ikke noe smart økonomisk trekk for hovedpersonen selv, men for samfunnet og verdensøkonomien fikk det enorm betydning. Av selskapene som oppstod i kjølvannet av webbens inntog finner vi giganter som Google, Facebook, Amazon og eBay.

På denne maskinen, som ble verdens første webtjener, lå Berners-Lees første webside.

Samlet omsetning for disse selskapene – som neppe ville eksistert om det ikke hadde vært for webben – lyder i dag på 158,2 milliarder dollar, eller nesten en billion kroner. At de til sammen sysselsetter over to hundre tusen personer må også kunne sies å være enormt, tatt i betraktning at de i hovedsak baserer seg rundt én eneste oppfinnelse som begynte livet ved å beskrives som «vagt, men spennende».

Selv om CERN valgte å gi fra seg kontrollen over webben, og mens det i dag egentlig ikke er noen som eier Internett, betyr ikke det at utviklingen strandet. I 1994 stiftet Berners-Lee World Wide Web Consortium, eller W3C for kort. W3C legger til rette for at bedrifter og organisasjoner kan komme sammen for å diskutere nye teknologier og standarder, slik at webben kan utvikles videre i fellesskap.

WWW-nettleseren

WorldWideWeb-browseren var både et redigeringsverktøy og en nettleser.

I tillegg til å finne opp HTML og hyperlenker, som er selve grunnlaget for webben, laget Berners-Lee den aller første grafiske nettleseren. Denne fikk det passende navnet WorldWideWeb og hadde også en innebygget HTML-editor som tillot deg å endre og lage nettsider. I tillegg til å vise nettsider kunne den også laste ned filer, som dokumenter, video og lyder, og hadde innebygget rettskrivningsprogram.

I stedet for bokmerker kunne du lagre URL-er rett på startsiden din slik at de lå klare til neste gang du åpnet nettleseren, og etter hvert fikk den også mulighet til å vise bilder rett på sidene – i stedet for gjennom hyperlenker.

Nettleseren var likevel ikke det viktigste Berners-Lee drev med, og derfor passet det nok bra at Mosaic kom bare et år senere for å ta over arven. Mosaic på sin side hadde heller ikke et veldig langt liv, men var nok den nettleseren mange brukte da de tok sine første prøvende steg ut på webben på midten av 90-tallet.

Webben ble tilgjengelig for allmennheten i 1993, og populariteten lot ikke vente på seg: Mens radio brukte 38 år på å nå ut til 50 millioner mennesker, brukte TV bare 13 år. Webben på sin side passerte den magiske grensen på fire år.

Den samme tendensen så vi også i Norge, vi nordmenn var tidlig ute med å komme osut på Internett for å få snuse på det nye webinnholdet. Noen skeptikere var det selvsagt, og den mest kjente av disse må sies å være cand.philol og aktuar Leif Osvold.

Både i 1996 og 1999 argumenterte han gjennom leserinnlegg i Dagens Næringsliv sterkt for at Internett både var en flopp og at bruken av det var på vei ned. Mer feil kunne man vel strengt talt ikke ta, noe Osvold senere innrømmet i en kommentar til samme avis.

Som ild i tørt gress

I dag har webben blitt noe vi alle tar for gitt og bruker hver eneste dag. Slik har det likevel ikke alltid vært:

I 1983 hadde kun 1,4 prosent av amerikanske husholdninger tilgang til Internett, noe de ikke var så opptatt av å endre på. Av de som brukte datamaskin på tiden, mente hele 45 prosent at en funksjon som lot deg sende meldinger til venner og familie fra denne ikke ville være spesielt brukbar.

Når vi spoler frem til 1989, året da Tim Berners-Lee avduker planene om webben, har 42 prosent av amerikanerne ikke engang hørt om Internett. Kanskje ikke så rart, da Internett før webben var et sted for spesielt interesserte. 14 prosent har likevel Internettilgang, men bruken må ha vært svært begrenset, for bare to prosent av disse kunne suse avgårde på raske 28,8 kb/s-modem.

Antall Internettbrukere i verden.

25 år etter at webben ble født får dog ikke mer enn 39 prosent av verdens befolkning oppleve alt det fantastiske den har å by på. Dette kommer selvsagt av at den store andelen som lever i utviklingsland drar ned snittet. Om vi ser på tallene for industriland ser det nemlig annerledes ut, da de har gått fra kun 11 prosent tilkoblede husstander i 1996 til 77 prosent i dag.

Norge på topp

I Norge har vi alltid hatt en vanvittig tørst etter webinnhold. Mot slutten av 1993, da Berners-Lee og CERN åpnet webben for alle, hadde allerede 200 000 nordmenn tilgang til Internett. Også i dag er vi i verdenstoppen på antall tilkoblinger, med 96,9 prosent av befolkningen på nett i en eller annen grad.

En spørreundersøkelse som ble utført av CWCS i forbindelse med 25-årsjubileet til webben, avslører blant annet at folk heller ville gitt opp telefoni og sosiale medier enn Internett. Videre synes 90 prosent av alle Internettbrukere at webben har gjort dem mer godt en vondt.

Mens antall verter på Internett ble anslått å være en milliard i år, finnes det mange flere unike sider. I 2013 ble det anslått at det fantes omtrent 38 trillioner unike websider på Internett. Faktisk enda flere også, om en tar hensyn til de antatte 18 – 24 prosentene som ikke indekseres av Google eller de andre søkemotorene, på grunn av sitt tvilsomme innhold.

Om du hadde et håp om å noen sinne få lagre hele Internett på harddisken din må vi dessuten skuffe deg. Den gjennomsnittlige websidestørrelsen på 862 kilobyte tilsier nemlig at Internett tar opp hele 5,4 petabyte, eller 5400 terabyte.

Var mangelfull

Mens det på 90-tallet var en overvekt av amatørmessige hjemmesider, er det i dag de store bedriftene som dominerer webben. Det er, selvsagt, med unntak av Wikipedia. Morsomt nok satset det store nettleksikonet på den eneste funksjonen Berners-Lee ville – men ikke klarte – å implementere på en god måte, nemlig muligheten for å la alle som én endre innholdet på en nettside.

Timothy John Berners-Lee, som er hans fulle navn, er adlet av den britiske dronningen for sin rolle i utviklingen av det moderne informasjonssamfunnet, og kan derfor tiltales med Sir. I tillegg til å sitte i 3Com Founders Chair ved MIT, er han også forfatter av boken «Weaving the Web».

Webben kunne ikke eksistert uten Internett:
Slik fungerer verdens største datanettverk »

Les også
La diskene samarbeide for å gi deg bedre ytelse eller bedre sikkerhet
Les også
USA gir fra seg kontrollen over Internett
Les også
Det som skjedde her, revolusjonerte verden
Les også
Facebook vil trolig spre Internett med droner
Les også
Heldigvis ser ikke hjemmesider slik ut lenger
annonse

Les også