Til hovedinnhold
Artikkel

Jon Bing om åndsverksloven og DRM

Åndsverksloven, GPL og DRM

Jon Bing er professor på institutt for
rettsinformatikk ved Universitetet i Oslo

I den digitale tidsalder har det blitt et veldig markant skille mellom materiell eiendom og det vi kaller åndsverk. Skillet mellom disse har alltid vært at mens den materielle eiendommen har vært noe fysisk håndfast, kan åndsverket overføres til andre former uten å tape sin essens. Sett fra et økonomisk perspektiv har den materielle eiendommen en naturlig knapphet, dens omfang og utnyttelse begrenses av antallet produserte enheter. Åndsverket er derimot flyktig, og kan kopieres.

De digitale mulighetene for nær-perfekte og perfekte kopier, samt distribusjonen av disse, har fått mye oppmerksomhet. Store aktører har iverksatt motstrategier som for eksempel Digital Rights Management (DRM). I våres ble den norske åndsverksloven endret. Dette i et forsøk på å temme noen av de nye mulighetene som den digitale teknologien har åpnet for når det gjelder åndsverk.

Vi har spurt Jon Bing hva han mener om endringen av åndsverksloven, og om hva denne egentlig betyr for programvareutviklere som benytter seg av GPL og andre åpne lisenser.

Hva mener du er det viktigste med den siste revisjonen av åndsverksloven som ble gjort gjeldende fra og med juni i år?

– Det er vanskelig å peke på en enkelt bestemmelse som er den viktigste, men den mest karakteristiske nyskapningen er nok avtalelisensen for maskinlesbare eksemplar.

Jeg har forstått det slik at den nye åndsverksloven kan ha betydning for programvareutviklere som benytter seg av GPL og/eller free software-lisenser. Dette så vi for eksempel når Skolelinux henvendte seg til Microsoft for å kjøpe lisens for å spille DRM-beskyttede WMA-filer i sitt operativsystem. De fikk beskjed om at Microsoft ikke lisensierer ut sin DRM-teknologi til tredjeparter. Med den nye åndsverksloven har SkoleLinux heller ikke adgang til å inkludere alternative algoritmer for å spille av DRM-beskyttede filer i sitt operativsystem. Har du noen kommentarer til dette?

– Nei, i grunnen ikke. GPL-lisenser og lignende er avtaler, og det er mange problemer knyttet til slike avtaler – en avhandling om dette er for tiden under publisering. Men avtaler står man fritt til å inngå (innen rammen av åndsverklovens tvingende bestemmelser og konkurranselovgivningens rammer), så loven er ikke så veldig viktig når det gjelder akkurat dette. Hvorvidt forretningsnektelse er lovlig, reguleres først og fremst av konkurranseovgivningen.

Mange mener at den nye åndsverksloven nå regulerer et felt hvor den ikke har hatt særlig virkning før. Et kjent argument er at DRM dermed blir et privat tillegg til opphavsrettslovgivningen, et tillegg som i dag i stor grad kontrolleres av duopolet Microsoft og Apple. Hva er ditt syn på dette?

– DRM er et eget spørsmål. Det ble innført vern av beskyttelsessystem for datamaskinprogrammer i 1995 (altså for ti år siden), og bestemmelsene i endringsloven gjelder ikke for programmer. Dermed er det ikke Microsoft eller Apple som først og fremst berøres av de nye bestemmelsene, som gjelder DRM for andre typer åndsverk enn den bestemte formen for litterære verk som datamaskinprogrammer representerer. Jeg har merket meg at i diskusjonen synes det som om overraskende mange ikke har oppfattet at vern av DRM for datamaskinprogrammer ble innført for så vidt lenge siden, og overhodet ikke berøres av lovendringen.

Men slik jeg har forstått den nye § 53c i åndsverksloven, forbyr denne blant annet fremstilling av alternative kodeker for avspilling av DRM-beskyttede filer. En kodek kan per definisjon også være et program. Har utviklere fremdeles lov til å utvikle kodeker basert på "reversed engineering" for å spille av DRM-beskyttede mediefiler, eller har dette faktisk vært forbudt siden 1995?

– Du peker på et tolkningsspørsmål. Det er ikke sikkert at ”datamaskinprogram” i åndsverkloven betyr det samme som i informatikken (eller rettere sagt, det er på det rene at det ikke gjør det, men det er usikkert om det får betydning i denne sammenheng). Men det er for eksempel. enighet om at html-kode ikke er et program, selv om det har omtrent det samme forhold til den kodede teksten som et program har til data.

DRM (forts.) og programvarepatenter

I Finland har vi sett at open- og free software har vært svært lukrative for både private selskaper og det offentlige.

Er det ikke en fare for at det kreative potensialet i slike "gaveøkonomier" nå vil begrenses på grunn av nettopp inngjerdingsstrategiene til de store aktørene?

– Det er mange problemer i forholdet mellom såkalt ”free” programmer og programmer hvor man ikke ensidig har trådt tilbake fra sin enerettsposisjon. De er først og fremst knyttet til kommersialisering og hvordan man skal sikre brukere tjenester for vedlikehold og feilretting, gi nødvendige garantier osv. Det er flere ulike løsninger på dette, men jeg er ikke lommekjent i avtalene.

Personlig tror jeg at det er tvilsomt at DRM noen gang vil hindre utbredt ulisensiert kopiering. Den eneste "reelle makten" DRM har er i så fall gitt den gjennom lovverket via åndsverkslovendringen EUCD. Har DRM fått ufortjent mye oppmerksomhet i forhold til den praktiske nytteverdien?

– DRM er et forsøk på å gi rettighetshavere omtrent samme kontroll over datamaskinbaserte eksemplar som over konvensjonelle eksemplar. Det er mange rettspolitiske aspekter knyttet til DRM, og et åpent spørsmål om det burde vært innført eget rettslig vern av DRM. Jeg er selv svært tvilende til dette. Men jeg har tro på DRM som en løsning, selv om dagens kopisperrer og adgangskontroll er nokså naive versjoner av den teknologien som jeg regner med vil komme, og som sannsynligvis vil være knyttet til agentteknologi. Man skal være forsiktig med å bruke dagens situasjon som målestokk for prinsippene bak DRM.

I EU pågår det en drakamp om patent på programvare. I denne debatten kan det se ut som om det finnes aktører som ikke tåler å få et nei, og det er godt mulig vi vil få direktiver om å innføre programvarepatenter her hjemme innen relativt få år.

Har du noen formening om når denne problematikken vil komme på dagsordenen her hjemme? Hva er problemene forbundet med patent på programvare for open source / free software-gruppene?

– Dette er en kuriøs misforståelse. Etter dagens norske lovgivning, som er helt parallell til European Patent Convention, er datamaskinprogrammer ”as such” ikke patenterbare. Imidlertid har European Patent Office i sin praksis utviklet dette unntaket slik at det i praksis gis rene programvarepatenter. Det gjør det også i Norge, det første er det hevdet ble gitt før 1970, og BellBoy er et helt klart eksempel. Kommisjonen mente at denne utviklingen var i ferd med å gli ut, og foreslo et direktiv som skulle fryse situasjonen. Derfor angir direktivet at patenter kan gis, ettersom det er gjeldende rett. Dette er misforstått, antakelig ved sammenligning mellom direktivets og konvensjonens ordlyd, og oppfattet som en utvidelse. I virkeligheten er det altså en innstramming.

annonse