Tek.no

Artikkel

Dette er prosjektene Sony måtte sende i graven

Ikke alt japanerne laget var like vellykket.

Sony / Shutterstock
26 Aug 2014 18:00

Historiebøkene er fulle av elektroniske oppfinnelser som har vært med å endre hverdag vår. Produkter som over natten har gått fra å være et ukjent konsept, til å røskes ut av butikkhyllene. Allikevel finnes det et hopetall av oppfinnelser som produsenter har hatt klokkertro på, men som mannen i gata overhode ikke har vist interesse for.

Vi har allerede tatt for oss «floppene» til tre av gigantene innen elektronikkverden. Apple er en av disse, og selv om selskapet har hatt stor suksess med mange av produktene de har lansert, er det flere ting som ikke har slått an også. Microsoft er en annen aktør, selskapet som tilbake på 80-tallet satte PC-en på dagsorden, og som i dag også er et av verdens største selskaper. Heller ikke alle prosjektene til Google har gått slik de ønsket.

Sony er et annet enormt elektronikkselskap som gjennom historien har laget mange vellykkede produkter. Du husker kanskje Walkmanen eller den første PlayStation-maskinen? Men heller ikke Sony har kommet utenom noen blemmer. Vi har skrapet sammen noen produkter som selskapet sikkert kunne tenkte seg å vært foruten.

Betamax – formatet som tapte det store slaget

Spoler vi tiden tilbake til starten av 70-tallet, jobber flere produsenter med å lage et system som skulle gjøre det mulig for Ola og Kari Nordmann å ta opp TV-programmer. Sony er en av produsentene som iherdig setter alle kluter til, og resultatet blir til slutt Betamax.

Resultatet av det harde arbeidet kommer til verden i 1975, året da selskapet slipper sin første Betamax-spiller på det japanske markedet. Dog er ikke Sony alene om å utarbeide en plattform for kunne ta opp programmer, og året etter slipper JVC sin første VHS-spiller – teknologien som tilslutt skal vise seg å bli Betamax' overmann

Allikevel skal det gå over et tiår med kniving før Sony omsider innser at VHS går seirende ut av bataljen. Grunnen til at Betamax må gi tapt er flere, og selv om teknologien var overlegen på lyd- og bildekvalitet, blir de altså satt i skyggen av VHS.

MiniDisc – nok et sviende nederlag

Sony er et selskap som gjennom historien har funnet opp en rekke plattformer vi alle har et forhold til. Musikk er et felt som har fenget mennesket helt siden tidenes morgen, og på begynnelsen av 90-tallet ville Sony gi oss et godt alternativ til den analoge musikk-kassetten. Resultatet blir hetende MiniDisc, en enkel måte å ta opp musikk i «CD-kvalitet».

På lik linje med Betamax er også MiniDisc teknologisk overlegen sin analoge konkurrent, men igjen gjentar historien seg for Sony. MiniDisc blir ingen umiddelbar suksess, og når Sony setter alle kluter til med aggressive reklamekampanjer mot slutten av 90-tallet, har allerede andre plattformer som MP3 og brennbare CD-er begynt å vekke folkets interesse.

Likevel er det fortsatt en del som velger å gå for MiniDisc, og selv om de store massene tar i bruk iPod og andre MP3-spillere i årene som kommer, lever teknologien videre i det små frem til mars i 2013. Først da forlater Sonys siste stasjonære MiniDisc-spiller samlebåndet.

Sony eVilla – datamaskinen du neppe har hørt om

Som en elektrogigant spiller Sony på mange strenger, alt fra bærbar musikk til datamaskiner. Mange har hørt om Vaio, og forbinder dette med datamaskiner fra Sony, men de aller færreste har hørt om eVilla.

Dette er et prosjekt Sony startet å utvikle rundt årtusenskiftet, og etter halvannet år stod produktet klart til lansering i juni 2001. Da kunne forbrukere kjøpe den nye maskinen for 499 amerikanske dollar, hvilket i dag tilsvarer rett rundt 4000 norske kroner. Selv om du hadde kjøpt selve maskinen måtte du betale et månedsabonnement på 21,95 dollar, og for pengene fikk du tilgang til Internett og kunne dermed blant annet hente ned og sende e-post. Skulle du lagre filer på maskinen måtte du ta i bruk Sony egne minnekortstandard; Memory Stick.

Rent maskinvaremessig kunne eVilla friste med en Geode GX1 prosessor som hadde en klokkefrekvens på 266 MHz, 64 MB med DRAM-arbeidsminne og 24 MB med lagring til operativsystemet som var levert av Be Inc. I tillegg fulgte det med en 15 tommer stor Sony-monitor som taklet en oppløsning på 800 x 1024 piksler. Til å koble deg opp mot Internett hadde du et modem som ga en hastighet på maksimalt 56 KB/s.

Sony eVilla blir alt annet enn en hit for selskapet, og går inn i historiebøkene som et produkt med en svært kort karriere. Den var nemlig bare i salg i en periode på snaue tre måneder, hvor Sony september samme år stengte ned produksjonen av maskinen og refunderte pengene til de som allerede hadde kjøpt produktet.

Sony Memory Stick – kaster seg inn minnekortkrigen

Noe som kjennertegner Sony er at de ofte liker å utvikle sine egne løsninger, og neste produkt vi skal ta for oss er Memory Stick. Hopper vi tilbake til slutten av 90-tallet begynner blant annet digitale kameraer å innta markedet for alvor, og behovet for å lagre bildene på et minnekort blir viktig. Dermed starter nok et kappløp, der ulike produsenter utformer sitt eget minnekort-format, og plutselig har du flere varianter å velge i.

Først ute var SanDisk med sin CompactFlash-plattform, etterfulgt av SmartMedia og MultiMediaCard, før Sony i 1998 lanserer sin Memory Stick-løsning. Igjen står vi ovenfor en kamp mellom de ulike formatene, og i 2000 lanserer Panasonic, SanDisk og Toshiba et samarbeidsprosjekt kalt Secure Digital (SD). Dette skal senere vise seg å bli formatet mange produsenter støtter seg til, mens Sony fortsetter å beholde sitt egenutviklede minnekort – før også de tilslutt rundt 2012 tar i bruk SD-minnekort.

Den første Memory Stick-varianten hadde en maksimal kapasitet på 128 MB, og formatet kom etterhvert i mange varianter; Memory Stick Pro, Memory Stick Duo, Memory Stick Pro Duo, Memory Stick Pro-HG Duo, Memory Stick XC og Memory Stick M2. Det var Memory Stick XC som hadde den beste kapasiteten av de ulike versjonene med sine maksimale 40 GB.

Sony PSX – PlayStationen som ikke fenget massene

Japanerne har de siste to tiårene vært sterkt representert på spillmarkedet med sine PlayStation-konsoller, der de fleste modellene frem til nå har slått godt fra seg mot konkurrentene. Allikevel finnes det et familiemedlem i PlayStation-familien som ikke har gjort det like godt.

I 2003 bestemte nemlig Sonf seg for at det kunne være en god idé å kombinere den populære PlayStation 2-modellen med en opptaker, slik at du fikk både spill og TV-opptak under samme tak. Resultatet ble PlayStation X, som selskapet slapp på det japanske markedet den 13. desember 2003. Introduksjonsprisen ble satt til 79 800 japanske yen, hvilket tilsvarte rundt 5000 norske kroner.

I tillegg til å være en fullverdig PS2-konsoll hadde PSX også en DVD-brenner som lot deg svi ut plater, samtidig som den hadde en innebygget harddisk for opptak. Du kunne velge mellom to ulike størrelser på harddisken, enten 160 eller 250 GB.

PSX slo aldri an i Japan, og ble derfor heller ikke forsøkt solgt utenfor hjemlandet. Allerede februar i 2005 var det over for modellen.

Sony Airboard – oppfinnelsen som kom for tidlig?

Apples første iPad var modellen som for alvor fikk fart på interessen rundt nettbrett. Likevel var Sony frempå med sitt forsøk på noe tilsvarende mange år tidligere – selv om den på ingen måte direkte kan sammenlignes med et nettbrett.

Produktet bar navnet Sony Airboard, og var det selskapet kalte en personlig TV da den ble lansert desember i år 2000. Airboard-modellen hadde en 10,4 tommer stor skjerm med en oppløsning på 800 x 600 piksler.

Airboard kom sammen med en hub der du blant annet kunne koble til TV-signalet ditt, slik at du fikk en trådløs overføring av signalene over til selve skjermen. Rekkevidden på overføringen ble oppgitt til maksimalt 30 meter, gitt at forholdene lå til rette for det.

Det kunne med andre ord ikke være for mange vegger og andremassive gjenstander mellom skjermen og huben.

Samtidig som du kunne se på TV trådløst, hadde huben også et innebygget modem som kunne koble deg opp mot nettet. Selve skjermen hadde en vekt på rundt 1,5 kilogram, mens basestasjonen på sin side veide rundt et kilogram.

Sony Rolly – den levende musikkspilleren

Gjennom tiden har det vært laget mange elektroniske dingser som kan være vanskelig å plassere i en spesifikk bås. En av disse er Sony Rolly, som selskapet lanserte tilbake i 2007.

I korte trekk var modellen en slags robot som skulle bli din nye underholdningsdings mens du hørte på blant annet musikk. Spilleren hadde nemlig to hjul som gjorde at den kunne bevege seg i takt med musikken du spilte, og resultatet ble best om du hadde musikk som kom med tilhørende mtf-filer, der bevegelsesinformasjon lå lagret.

Sony Rolly hadde i tillegg to «ører» som kunne lukkes og åpnes ettersom du ønsket, samtidig som det var en en lysring på hver side av de to hjulene som kunne skifte farger og blinke i takt med sangene. Sony Rolly var ingen billig affære da den så dagens lys i 2007, hvor du måtte ut med rundt 400 amerikanske dollar, eller nærmere 2500 norske kroner. Modellen slo aldri skikkelig an, men som du kan se av videoen nedenfor, er det fortsatt noen som har glede av den:

Sony fortsetter å utvikle produkter som er spesielle:
Her kan du lese om en kompanjong det kan være greit å ha med seg på tur »

Les også
Nå er det slutt på Betamax
Les også
Dette er den lekreste TV-en vi har sett på lenge
Les også
Sony forsøkte å forføre musikkbransjen med Minidiscen
Les også
«Vidunderplata» som egentlig var overlegen
Les også
To kjemper har lansert en ny lagringsplate
Les også
Krigen som ble avgjort av pornoindustrien
annonse