Tek.no

Artikkel

Husker du disse operativsystemene?

Windows 8 og OS X har lært mye av sine forgjengere.

I dag har vi datafolk det ganske behagelig. Vi har raske datamaskiner, gode skjermer og mange verktøy. Én ting skal vi imidlertid prise oss lykkelig over, nemlig operativsystemet datamskinen vår leveres med. Nå kan vi selvsagt være misfornøyde med enkelte funksjoner, eller hvilken retning utviklingen av dem har tatt, men om vi sammenligner med tidligere år har vi heller lite å grine over.

I dataalderens spede begynnelse fantes nemlig ikke operativsystemer som vi kjenner dem i dag. I stedet måtte databrukerne forholde seg til systemer som var skreddersydde for én bestemt type datamaskin. Veien siden den gang har vært lang, og vi skal ta noen stopp langs denne som strekker seg fra det aller første operativsystemet og frem til de nesten helt moderne versjonene.

Tenk deg at du måtte bruke fundamentalt forskjellige operativsystemer når du logget deg på jobbmaskinen om morgenen, hjemmemaskinen din på kvelden, laptopen din på bussen, og når du var på besøk hos venner som hadde en HP-PC istedet for en Dell-maskin som du hadde. I den tidlige dataalderen gikk det helt greit å sette seg inn i et nytt OS hver gang du byttet datamaskin, for de aller fleste hadde bare tilgang på én, og denne ble byttet ut først etter mange år. Det var dessuten ganske lite du kunne bruke datamaskinene til i forhold til i dag, så kommandoene og rutinene kom raskt.

En genial idé – OS/360

Allerede på 60-tallet begynte imidlertid denne tankegangen om at hvert nye datasystem fint kunne leve med ditto ny eller spesialtilpasset systemprogramvare å rakne. De ulike maskinene kom tettere, og bedrifter begynte å kjøpe inn flere, uten at antall tekniske medarbeidere nødvendigvis også økte. Maskinene kunne utføre mer komplekse oppgaver og fikk flere muligheter, og alt dette krevde forandring. En av de store aktørene som forsøkte å løse denne utfordringen var IBM. Deres ingeniører fant på noe som skulle komme til å endre måten industrien tenkte på datamaskiner på. I stedet for å finne opp hjulet på nytt hver gang en ny datamaskin ble utviklet, hvorfor ikke lage ett system som kunne brukes på tvers av flere datamaskiner?

Da IMB skulle lansere en serie med System 360-maskiner var det derfor lagt et massivt arbeid ned i å utvikle det som ble døpt OS/360. OS/360 var én og samme programvare som skulle kjøre i bunnen av alle selskapets System 360-maskiner – uansett konfigurasjon.

Utviklingen av OS/360 var planlagt å koste omlag 125 millioner dollar og ta beslag på 60 årsverk. Operativsystemet ble imidlertid både forsinket og svært mye dyrere enn beregnet. I sin endelige utgave, etter å ha kostet fire ganger den opprinnelige summen og satt 1000 mann i sving med programmeringen, talte OS/360 over en million kodelinjer.

I det endelige OS-et hadde IBM for første gang klart å integrere et hundretalls tidligere enkeltstående komponenter inn i ett økosystem som også kunne brukes på samme måte på tvers av flere ulike systemer. Dette betød selvsagt også at programmer skrevet for ett av systemene i System 360-serien til IBM kunne kjøres på de øvrige modellene. Som om ikke dette var en liten revolusjon i seg selv, kunne IBM også skilte med støtte for såkalt «multiprogramming», en funksjon som lot flere programmer dele på systemressursene og kjøre samtidig selv med bare én prosessor.

OS/360 kom seg ut på markedet med flust av ny teknologi og mange gode ideer. Det ble imidlertid snart klart at IBM hadde tatt seg litt vann over hodet. Når de forstod at OS-et deres ble forsinket svarte de nemlig ved å sette inn mindre erfarne programmerere og dele opp arbeidsoppgaver. Dette skapte dårlig kommunikasjon, og få hadde hele oversikten over utviklingen. Dette ga selvsagt grobunn for svært mange feil, som i sin tur skulle ta flere år å kvitte seg med. Feilene bidra også til at IBMs kunder måtte tilbys et alternativt OS, nemlig CP/M.

Det var ikke så lett å være datafrelst i «gamledager»:
Da kunne du nemlig råke utfor ett av disse fæle operativsystemene »

Slapp til hobbyutviklere – CP/M

CP/M ble utviklet av én person, Gary Kildall, i et selvlaget programmeringsspråk. OS-et fant til forskjell fra OS/360 – som var ment å brukes til forskning og av bedrifter – seg raskt til rette innenfor privatmarkedet. CP/M regnes som det første OS-et for datamaskiner med mikrobrikker og var et populært valg når entusiaster hadde skrudd sammen sin egen datamaskin og funnet ut at de også trengte et OS. CP/M var nemlig mulig å kjøre fra en diskett, noe som gjorde det lett tilgjengelig og svært portabelt.

De mest populære maskinene på tidlig 70-tallet var alle bygget med en 8080- eller Z80-prosessor i bunn. CP/M kunne, akkurat som IBMs OS/360, kjøre på flere ulike maskiner så lenge de samme prosessorbrikkene var på plass. Den gode kompatibiliteten førte til at CP/M innen tiåret var omme hadde solgt 250 000 kopier og spredt seg til hele 3000 forskjellige typer datamaskiner.

Kildall levde likevel ikke bare fett på grunnideen til IBM om at ett OS kunne kjøre på mange ulike maskiner. Han gjorde noe som skulle vise seg å være veldig smart, nemlig å legge inn støtte for utviklerverktøy i operativsystemet. Dette senket terskelen for at hobby-programmerere kunne snekre sammen sine egne programmer som kjørte på alle CP/M-kompatible maskiner, noe som igjen førte til at OS-ets popularitet gikk i været. Det var jo ingen grunn til å vurdere noe fra konkurrentene når det fantes så mange spennende programmer, og spill selvsagt, til Kildalls OS.

Slik solgte de datamaskiner på 70-tallet:
PC-produsentene måtte være svært kreative for å selge de «dumme» boksene sine »

Jobs prøver noe nytt – NeXTSTEP

Det er kanskje ikke så mange som er klar over det, men i 1985 ble faktisk Steve Jobs sparket på hodet ut av Apple – selskapet han selv var med å grunnlegge. Alle de sprø ideene hans hadde blitt for mye for ledelsen, og han ble nødt til å starte opp et nytt selskap igjen fra bunnen av.

Selskapet, som han døpte NeXT, dreide seg i all hovedsak fortsatt om å utvikle datamaskiner og lage operativsystemer. Jobs likte alltid tanken om at datamaskinen og operativsystemet var ett. Slik kunne maskinvare og programvare bli tettest mulig integrert, og denne filosofien tok han selvsagt med seg til NeXT. Selve NeXT-maskinene solgte aldri så godt som Jobs hadde håpet på, og derfor dedikerte han og utviklergjengen i selskapet like så godt all tid til operativsystemet, NeXTSTEP.

NeXTSTEP gjorde først og fremst kvantesprang når det kom til brukervennlighet. Operativsystemet introduserte kolonnevisning og tjenester-menyen. Kolonnevisningen ga større valgfrihet mens man navigerte rundt i filsystemet, og tjenester-menyen gjorde det lettere å samhandle på tvers av programmer. Markert tekst kunne for eksempel sendes til et annet program derfra, eller du kunne ta en skjermdump.

Det ble dessuten langt mer intuitivt å utvikle programmer for operativsystemet enn for noen andre på tiden. Dette skyltes i all hovedsak at et eget program for å bygge grensesnitt var inkludert. Her kunne utviklere for første gang bygge programmene sine ved å dra og plassere elementer, som knapper, lister, tekstfelt og lignende med musen og feste dem til programkodesnutter. Ikke bare sparte dette utviklerne tid, men det bidro til at alle programmer som ble utviklet til NeXTSTEP fikk det samme designspråket – noe Apple den dag i dag er svært opptatt av.

Mye av den underliggende teknologien fra NeXTSTEP er fortsatt å finne i dagens OS X. Apple kjøpte nemlig opp operativsystemet i 1996, etter at Jobs returnerte til selskapet. Blant annet ligger fortsatt UNIX i bunnen, og den revolusjonerende grensesnittbyggeren, kolonnevisningen i Finder og Tjenester-menyen, lever alle i beste velgående.

Morsomt nok ble Jobs' datamaskin og NeXTSTEP-OS verdens aller første Web-tjener. Det var nemlig fra en NeXT-maskin at Tim Berners Lee sendte den aller første Internettsiden på nett i 1990.

OS X har akkurat blitt nytt:
Her kan du se alle forskjellene før du oppgraderer »

OS-et som ikke skulle selge – Windows NT 3.1

I 1993 lanserte Microsoft Windows NT 3.1. Dette var et splitter nytt operativsystem, basert på NT-kjernen, som selskapet hadde jobbet med helt siden slutten av 80-tallet. Det fikk likevel nummereringen 3.1 fordi Microsoft brukte det samme grafiske grensesnittet som i sitt eksisterende Windows 3.1-OS.

Windows NT 3.1 startet som er operativsystem for servere men kom senere som en hjemmeutgave med samme navn. Microsoft laget imidlertid ikke Windows NT for at det skulle selge godt – noe det ikke gjorde heller – men for å teste teknologi som senere skulle finne veien til Windows 95 og senere versjoner. Det var et mål for Microsoft at operativsystemene basert på NT-kjernen deres skulle kjøre på ulike arkitekturer, noe det jo gjør i dag på blant annet ARM- og x86-brikker.

NT 3.1 var det første operativsystemet fra Microsoft som hadde noe som kunne minne om sikkerhet om bord, og det hadde i tillegg funksjoner som roller og tilgangskontroll til filer. Fra NTs barndom henger også elementer som NTFS-filsystemet, som ga bedre sikkerhet, registeret, tastekombinasjoner som «Ctrl + Alt + Del» og selveste blåskjermen, igjen.

I dag ligger fortsatt NT-kjernen fra 1993 til grunn for Windows 8.1, men nå er den kommet opp i versjon 6.3 og har selvsagt fått en rekke nye malingsstrøk. Microsoft har lenge hatt planer om å gå videre fra NT-kjernen, men har ikke klart å gjennomføre dette. Selskapets seneste operativsystem med arbeidstittelen Windows 10 vil også basere seg på NT-kjernen, over 22 år etter den første utgaven var klar.

Derfor blir du plaget av den beryktede blåskjermen:
Det finnes faktisk triks som kan stoppe den »

Les også
Tidenes verste operativsystemer
Les også
Microsoft: – Det blir én Windows til mobil, nettbrett og PC
Les også
Med dette trikset ser Windows-maskina ut som en Mac
Les også
Slik får du brukt Windows-programmer i Linux
annonse

Les også