Tek.no

Artikkel

Bjeller som denne har sikret norsk jernbane i over 150 år

Hos Jernbaneverket har ikke telegrafi gått av moten riktig ennå.

30 Sept 2014 19:00

Telefonen kimer og hogger inn i Metallica-låta som droner svakt fra radioen i hjørnet. Samtidig kommer en summende lyd fra det store kontrollpanelet over pulten – eller «stillverket» som det heter på fagspråket.

- Ja, TXP-kontoret.

Remi Martinsen sitter fremoverlent på kontorstolen og lytter i telefonrøret mens han følger med på små lamper som slår seg av og på. I vår tilmålte formiddagsavtale ikler han rollen som togekspeditør – eller «TogXPeditør» dersom vi skal følge forkortelsen.

Togekspeditøren fungerer som en slags trafikkansvarlig for stasjonen. Jobben innebærer tilsynelatende å skape orden av kaos – å unngå togkollisjoner mens man sjonglerer toglederen på telefonen, godstogtrafikk, lokførere, innstilte passasjertog og bussjåfører som ikke helt vet hva slags folk de har blitt sendt for å plukke opp. For ikke å glemme den mildt forvirrede journalisten i bakgrunnen.

En annen del av jobben til Remi Martinsen går på å speide og vinke litt.Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Det virker ikke som en jobb du kan sove så veldig mye på, for å si det slik.

På besøk i Sarpsborg

Tek.nos utskremte medarbeider befinner seg på jernbanestasjonen i Sarpsborg, som vi har kommet til ved å følge Østfoldbanens vestre linje 109,47 kilometer fra Oslo S, hovedsaklig i sydlig retning.

Stasjonsbygningen i Sarpsborg.Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Stasjonen i seg selv er i våre moderne og urbane dager nokså ustrategisk plassert helt i periferien av sentrum, en drøy toglengde fra Glomma – som i egenskap av å være Norges lengste elv også har hatt en storhetstid som transportvei.

Men i dag går selvsagt ikke ting fort nok i flytefart, og av miljøhensyn skal det i tillegg helst gå på skinner. Men togene har som kjent en tendens til å stå mer enn de skal. Dette er grunnen til at det satses såpass mye på jernbane som det faktisk gjør – selv om det på ingen måte er nok.

Jernbane handler likevel ikke bare om forfall og dårlig politikk, den handler også om innovasjon og historie. Og det er for å se litt på hvor det hele kommer fra at vi har tatt turen til Sarpsborg denne sensommerdagen. Her finner vi nemlig teknologi fra jernbanens spede barndom, som imponerende nok også er i bruk den dag i dag.

To forskjellige linjer

Østfoldbanen har to traseer eller linjer. Den mest kjente er den vestre sløyfa som tar seg av all persontrafikk fra hovedstaden til Sverige og de kystnære Østfoldbyene. Her finner du blant annet stasjonene i Moss, Rygge og Fredrikstad.

I tillegg finnes det også en Østre linje som går lenger inn i landet. Den går fra Sarpsborg til Ski, eller den andre veien om du foretrekker det, og sørger da for at folk blant annet kan toge til Askim, Mysen og Rakkestad.

Østre linje er den minst prioriterte av disse to. Det er kun er lokal persontrafikk og godstrafikk som går her, og det har ført til at denne linja – en skjebne den deler med en håndfull andre linjer over det ganske land – ikke har blitt oppgradert i samme takt som resten av jernbanenettet. Østre linje har ikke engang signalanlegg som oppfatter det som skjer på linjene, og er derfor avhengig av eldre teknologi for å ivareta sikkerheten.

Sarpsborg stasjon tilhører på sett og vis både Vestre og Østre linje, og det er dens tilknytning til sistnevnte som har sendt oss til denne gamle industribyen som for nesten tusen år siden skal ha blitt grunnlagt av Olav den hellige.

En fullt fungerende telegraf

Men da Olav den hellige forlengst er begravet og spadd opp igjen, er det en annen levning vi er på jakt etter. Den kalles signaltelegrafen og har godt over 150 år på baken. Ja, vi snakker da om god, gammeldags telegrafi.

Signaltelegrafstengene.Foto: Vegar Jansen, Tek.no

– Du holder bare den ene stanga nede og slår på den andre, så plinger det i bjella på den andre stasjonen, forteller Martinsen.

Stengene han prater om er nedfelt i bordplaten og normalt sett tildekket av røde sperrehetter – tydeligvis er det ikke noe særlig stas dersom man ringer nabostasjonen i hytt og vær.

Sarpsborg stasjon har naturlig nok også en bjelle. Høyt oppe på veggen sitter den, en litt snodig bjelleanretning med en kule som et kledelig anheng. For et utrenet øye kan den kanskje passere som en eller annen alarmklokke, men dette er altså mottakerdelen av jernbaneverkets operative telegrafisystem.

Bjella er merket «Ise», en for lengst nedlagt stasjon på Østre linje.

Høyt henger den og gammel er den. Merk kula som er festet til hammeren.Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Det er naturlig nok ikke konvensjonelle morsetegn som sendes frem og tilbake med telegrafen, men snarere forhåndsbestemte lydsignaler.

– Det er egentlig et genialt system, fordi signalet følger skinnene. Hvis det da er en sporveksel som står feil, vil ikke signalet komme frem, og da vet vi at noe er galt. Før vi fikk togradioer brukte vi dette hele tiden på Østre linje, men nå benyttes det kun når vi har ubetjente stasjoner mellom TPX-kontorene. Det er på en måte en linjesjekk, utbroderer Martinsen.

Som vi ser er det også en kule som er festet i selve hammeren. Ettersom Sarpsborg er en «endestasjon» for Østre linje virker kanskje dette litt merkelig, men når vi får det forklart av Martinsen blir det det faktisk ganske så logisk. Alle de mellomliggende stasjonene har jo minst to bjeller, en mot hver nabostasjon, og da er det ikke alltid så enkelt å høre hvilken bjelle lyden kommer fra.

Kula som er festet til hammeren vil dog vibrere en stund etter slaget, noe som gjør at togekspeditøren rent visuelt kan se hvilken stasjon han eller hun skal melde med. Spesielt avansert er det jo ikke, men så har det altså faktisk vært «godt nok» siden midten av det nittende århundret.

Startet i 1837

Kjell Holter, teknisk rådgiver i Jernbaneverket.Foto: Jørgen Elton Nilsen, Tek.no

For litt mer historikk rundt den svært så bestandige signaltelegrafen, kontakter vi Kjell Holter som er teknisk rådgiver i Jernbaneverket. Han kan fortelle at systemet er bygget på den vanlige elektriske signaltelegrafen som kom på banen i 1837. Utviklingen gikk forholsdvis raskt, og allerede i 1843 hadde systemet utviklet seg til videre til det vi kjenner i dag.

Så da vi her til lands for alvor kom i gang med jernbaneutbyggingen på 1850-tallet, var signaltelegrafen det naturlige valget for kommunikasjon mellom stasjonene. Og vel 170 år etter at systemet ble funnet opp, benyttes det altså fremdeles.

Signaltelegrafen har altså to hovedfunksjoner. Den ene er å utveksle informasjon mellom to stasjoner – da med standardiserte lydsginaler via disse veggbjellene – i hovedsak for å fortelle at et tog har kommet frem til den andre stasjonen og at linja da er klar.

Den andre funksjonen er et resultat av hvordan de elektriske signalene kommer seg fra en stasjon til en annen. Disse går altså gjennom selve jernbaneskinnen, og det betyr at eventuelle sporveksler må stå riktig for at signalet skal komme gjennom. Signaltelegrafen er med andre ord ikke bare et kommunikasjonsmiddel, men også en måte å verifisere at sporvekslene på strekningen står i riktig posisjon.

Per i dag er det akkurat denne siste funksjonen som er den viktigste, og altså grunnen til at systemet fremdeles brukes på Østfoldbanens Østre linje, Solørbanen, Flåmsbanen, Gjøvikbanen (Roa-Gjøvik), Raumabanen og Nordlandsbanens øvre del.

På andre strekninger har altså signaltelegrafen for lengst blitt pensjonert. Dette skjedde rundt 1960, da jernbanenettet ble bygget ut med fjernstyring. Erstatningen var et annet system med benevnelsen automatisk linjeblokk, og det er dette som fremdeles benyttes på de fleste av landets jernbanestrekninger.

Grunnprinsippet bak automatisk linjeblokk er likevel ikke så forskjellig fra signaltelegrafen – strengt tatt er den faktisk en slags kopi av prosessen, men der mennesket er byttet ut med releteknikk.

Stillverket

Med signaltelegrafen grundig beglodd og dokumentert, er det vanskelig å ikke også vende kameraet mot rommets virkelige blikkfang: stillverket.

Dette «kontrollpanelet» fungerer som en stor, analog tavle med lamper og streker som symboliserer bevegelser og stasjonslinjer. Små brytere lar togeksepeditøren styre trafikken på stasjonen ved hjelp av signallys og sporveksler.

Remi Martinsen og stillverket kunne kanskje vært et bra bandnavn.Foto: Vegar Jansen, Tek.no

Når anlegget oppfatter at et tog er på vei, durer hele skaberakket som et alarmerende kjøkkenur.

Martinsen beskriver stillverket som «forholdsvis nytt», noe som tydeligvis betyr at det ble installert på 80-tallet engang. Uansett er det langt fra fjonge, digitale løsninger som vi er vant med fra film og TV.

– Men hvis dere liker gammelt utstyr, burde dere jo dratt til Østre linje. der er vel stillverkene fra 50-60-tallet, opplyser Martinsen og smiler i skjegget.

Vi er utvilsomt fristet.

Interessant nok er også Østre linje testbane for ERTMS:
Fremtidens jernbane er digital >>>

Les også
Om denne planen lykkes, kan signalfeilen nesten forsvinne
Les også
Har diskutert i syv måneder om en liten datamaskin
Les også
Jernbaneutstyret mangler 20 år med vedlikehold
Les også
Derfor stiller vi norsk togpolitikk til veggs
annonse

Les også