Øyloffing i nordnorsk farvann
Dag 1-4
Med utgangspunkt i Bodø, skal sommercruiset vårt bringe oss langs store deler av den vakre nordlandskysten, og det med et av Hurtigrutas mest ærverdige skip M/S Lofoten, bygd i 1964. For jeg og kjæresten min, oppvokst på det vest-agderske flatlandet, er det som en reise til et fjernt land.
Jeg har kjøpt ny kamerasekk, som rommer både mitt Nikon D70 med børster, linsevæske og alt, såvel som den tunge femhundremillimeteren fra Sigma. Om havørnene skulle komme, vil jeg ha zoomen parat like bak ryggen. Jeg har også utstyrt meg med et hendig ettbeinsstativ for å få ekstra støtte i de nordnorske bølgene.
Dag 1
I strålende vær legger vi ut fa Bodø. Nesten hele turen skal forløpe i det flotteste solskinn, vil det vise seg. Men tilbake til begynnelsen: M/S Lofoten er staselig. Innvendig er det messing, mahogny og sjarm. Motoren, også den fra 1964, durer behagelig under oss. Og selv om lugaren ikke akkurat er romslig, har den en slags sjel, den óg.
Under middagen saumfarer vi medpassasjerene. Kjæresten min og jeg er i slutten av tjueårene, og er klart blant de yngste i dette selskapet. Flesteparten av de reisende er grånende ektepar. Vi lar oss begge imponere av hvordan den bugnende middagsbuffeen får de ellers beherskede menneskene til å gå i strupen på hverandre i kampen om godbiter.
Første stopp er Nordfugløy. Vi fraktes i land med hurtiggående gummibåter som M/S Lofoten har hatt i liggende i baugen nettopp til det formålet. Nordfugløy er kjent for sin "sandfoss", hvor et flere hundre meter langt teppe av sand later til å fosse ned bratte fjellveggen. Det er knyttet flere sagn til fenomenet. Den naturlige forklaringen er at sanden på et tidspunkt har blåst inn fra stranda. Deretter har den jevnlig rent ned bergsiden, før vinden like jevnlig har blåst de samme sandkornene tilbake opp fjellet. Guidene oppfordrer oss til å prøve å klatre sanden til topps. Det gjør vi, og drar full nytte av vår stadige ungdom.
Dag 2
Vi seiler videre mot Brønnøysund. Ute på akterdekket oppdager jeg rivalen min. Han er en tysker med direktørutseende, seint i femtiårene. Akkurat som meg har han ettbeinsstativ, men hans er kan elegant nok brukes som spaserstokk. Hva verre er, har han et eksklusivt, bildestabilisert zoomobjektiv. Jeg hadde forventet å være den eneste med skikkelig zoom ombord. Hans zoom er bedre. Direktøren tripper overlegent forbi og knipser bilder fra rekka. Kjæresten sier jeg ikke må ta det så tungt, og oppfordrer meg til å stagge min fotografiske misunnelse.
Turen til merkunderlige Torghatten får vonde følelser til å svinne. Fjellet er karakteristisk gjennomhullet i midten av en 160 meter lang og 35 meter bred åpning, erodert av vann og is. Midt inne i dette hullet mister jeg tilsynelatende objektivdekselet mitt, bare for å finne det igjen tilbake på skipet, under en lomme i kamerasekken.
Dag 3
I morgentimene legger båten til utenfor Træna, ytterst på Helgeland. På land følger vi en oppadgående bekmørk tunnell som munner ut helt oppe i høyden av de ruvende fjellformasjonene. På topp vanker det kaffe fra guidene, og en fremragende utsikt over øyriket møter oss. Jeg merker fortsatt en viss sjalusi idet den tyske direktøren passerer med sitt hvite zoomobjektiv.
Seinere på dagen reiser vi inn til Svartisen. Selv i tykk havtåke er den skinnende blå breen imponerende, eller kanskje er det nettopp derfor. Fotograferingen blir dog litt vanskelig.
Dag 4
Havørn! Jeg fomler med kameraet, som jeg har pakket altfor godt inn av frykt for sjøsprøyten fra gummibåten. Vi skvulper like ved land utenfor Værøy, og jeg rekker så vidt noen bilder før den mektige fuglen forsvinner bak klippene. Skarvene på skjærene er mer fotovillige, der de tørker fjærene med utspilte vinger. Noe skuffet må jeg ellers konstatere at lundene og de andre alkefuglene har trukket ut på havet etter endt ruging.
Samme kveld blir kjæresten min og jeg angrepet av måker, idet vi uforvarende vandrer inn i et hekkeområde utenfor Reine sentrum. Jeg prøver rolig å forklare kjæresten min at det kun dreier seg om skinnangrep, idet en annen fiskemåke sneier hodet mitt med et vindgufs. Vi gjør retrett.
Dag 5-8
Dag 5
Vi besøker Henningsvær, kjent som Lofotens Venezia. Henningsvær byr på en sjelden blanding av idyll, sivilisasjon og naturskjønnhet. Vi får umiddelbar lyst til å flytte nordpå.
Seinere samme dag har M/S Lofoten et rendez-vous med en av de nye hurtigrutebåtene innerst i Trollfjorden. Selv om våre medpassasjerer prøver å gi god lyd fra seg, er det nesten ti ganger så mange skrålende passasjerer ombord i M/S Finnmarken. Det nye skipet blåser rungende med skipsfløyten, snur imponerende på en femøring og forsvinner tilbake ut fjorden.
På dette tidspunktet har vi fått rede på at M/S Lofoten går mot opplag til neste år. En toppkapasitet på knappe to hundre passasjerer holder ikke i konkurrransen med Hurtigrutas nye og digre luksusskip. Det over førti år gamle skipet er rett og slett ikke innbringende nok, forteller en av mannskapet oss.
Dag 6
Vi ser hval! Etter en lang hvalsafari på åpent hav, skimter vi omsider blåst mellom skumtoppene. Jeg setter opp ettbeinsstativet og fyrer løs. Skal den ikke dykke snart? Jeg blir utålmodig, kikker opp fra søkeren, og misser samtidig det gyldne øyeblikket halen forsvinner ned i dypet. Seinere bruker jeg en tid på å fotografere de elegante havhestene stormfugler som krysser behendig mellom bølgene rundt skipet. Jeg merker snev av sjøsyke. Det gode været er i ferd med å snu.
Dag 7
Fra Narvik tar vi Ofotbanen innover mot svenskegrensa, og følger Rallarvegen til fots. Veien ble i sin tid lagt gjennom ugjestmilde strøk for å frakte materialer til byggingen av malmjernbanen mellom Kiruna og Narvik. Myggene har åpenbart gjort ser til herrer over området pr. idag, og de er store.
"Er virkelig dette en mygg," spør jeg kjæresten min, og viser fram beistet som i vill blodlyst prøver å gjennomhulle goretexjakka mi. Vi ser ellers snitt til å markere vår ungdommelige sprekhet på den seks kilometer lange og litt regnfylte vandringen, idet vi utdistanserer alle ekteparene.
Om kvelden legger vi til anker ved Tranøy. Minnekortet mitt er nær fullt, så jeg lar kamerasekken ligge i lugaren. Vel på land åpner skylaget seg, og jeg bevitner hvordan soldnedgangen sprer et vakkert rødskjær over hele øya. Jeg står kameraløs, og blir overrasket over å møte det medfølende blikket til min fotograferende rival. I en fin forbrødring lover han meg å maile meg bildene sine fra Tranøy, og gir meg visittkortet sitt. Ganske riktig er han direktør ...
Dag 8
Etter en snarvisitt på Kjerringøy, er vi tilbake på land i Bodø med en solid dose vemod. Mens jeg reiser hjem for å gå gjennom nesten fire hundre bilder, er M/S Lofoten i gang med å ta imot nye passasjerer i sin kanskje aller siste sesong.
Om å fotografere til sjøs
Selv om reisen vår foregikk i et bedagelig tempo, ble det travelt nok for en fotograf. Vi måtte følge reiseplanen, og selv på skjærgårdscruise med gummibåt var det grenser for hvor mange ganger jeg kunne holde igjen båt og passasjerer for å fotografere havfugler med tele. Jeg levde ellers i stadig frykt for vannsprut på disse turene, og ergret meg over at jeg ikke hadde et vanntett trekk til kamerasekken. Jeg klarte meg dog ved hjelp av plastposer og andre provisoriske løsninger.
Sigma-zoomen var uvurderlig til fotografering av fugl og hval, siden disse motivene bare unntaksvis var innenfor standardobjektivrekkevidde. Ettbeinsstativet kom også til nytte, særlig i høy sjø. Jeg savnet knapt nok ekstern blitz, og ei heller tripod-stativet mitt. Skjønt en tripod ville lønnet seg til kveldsfotografering med lange lukkertider, ville det vært tungvint både på travle fotturer og til sjøs. Noe jeg imidlertid savnet, var en kraftig vidvinkel som kunne ytt det fantastiske Lofoten-landskapet mer rettferdighet enn kit-objektivet til min D70. Men slike har jo sin pris.
