Tek.no

Artikkel

Dette er oppskriften på det moderne Internett

Et lite notat skulle forandre alt.

Varg Aamo
14 Okt 2013 06:35

Hardware.no/Genève: «Vagt, men spennende...». Det var den korte og konsise konklusjonen til Mike Sendall, Tim Berners-Lee sin overordnede på CERN, en tørr og kjølig vårdag i 1989. Disse tre små ordene, skriblet øverst på en prosjektbeskrivelse, fungerte som et klarsignal for å føre prosjektet videre.

Tittelen på Berners-Lee' prosjektbeskrivelse – «Informasjonsbehandling: Et forslag» – var neppe det som engasjerte Sendall mest. Innholdet, derimot, bar med seg kimen til et system som skulle føre til en total omveltning av hvordan alle i hele verden kommuniserer med hverandre og samler informasjon på.

«Sladder i korridorene»

Formålet var enkelt nok. På det europeiske atomforskningssenteret CERN har de nemlig helt siden oppstarten vært avhengig av god, rask og presis flyt av informasjon, for å klare å holde orden på de enorme eksperimentene og forskningsprosjektene som utføres. Det var denne informasjonsflyten, om hva som skjedde i partikkelakseleratorer, korridorer og laboratorier, som Berners-Lee ønsket å forbedre.

– Mange av diskusjonene om fremtiden til CERN og LHC-æraen slutter med spørsmålet «ja, men hvordan skal vi noen gang klare å holde styr på et så stort prosjekt?» skrev Berners-Lee i 1989.

Grunnen til at forbedringer måtte til, var at ingen egentlig visste hvordan man skulle få oversikt over de vanvittige mengdene data den planlagte LHC-akseleratoren – som først ble godkjent seks år senere – var ventet å generere. Man hadde rett og slett ingen god måte å både håndtere et komplekst, stadig utviklende system, og å unngå at informasjon gikk tapt.

Data forsvant nemlig ofte når mennesker forlot CERN – som regel etter bare et par år. I tillegg gikk mye informasjon over jungeltelegrafen, eller som Berners-Lee selv skriver, «sladder i korridorene». Han mente at kommunikasjonen ved senteret fungerte oppsiktsvekkende godt under disse omstendighetene, men påpekte ganske riktig at det kanskje burde raffineres en smule.

Dette mente han kunne gjøres ved hjelp av «hypertekst». Konseptet var allerede flere tiår gammelt, men hadde stort sett vært bundet til lukkede miljøer. Å bruke det til å bygge en åpen, desentralisert modell, kunne imidlertid bidra til langt mer oversiktlige databaser, og langt bedre kontroll på hvor alt var – noe Berners-Lee puslet med en god stund på CERN. Allerede i 1980 hadde han utviklet et program ved navn Enquire for operativsystemet Sintran III, som forsøkte seg på å koble sammen hypertekst-dokumenter ved hjelp av lenker.

Idéer fra det høye nord

Mens vi besøker CERN ender vi raskt opp med å rusle rundt i de samme korridorene hvor sladderen tidligere var den viktigste kommunikasjonskanalen. Vi jakter på episenteret for webbens unnfangelse, og oppdager at Berners-Lee hadde rett – det fungerer påfallende godt å snakke med folkene her for å lære ting. Det tar oss nemlig ikke så veldig lang tid å finne frem, og messingplaketten som henger på veggen fremstår nærmest som et pilgrimsmål når vi ser den.

Med plakett og korridor behørig fotografert beveger vi oss videre, men historien er langt fra over. Senere under vårt besøk finner vi nemlig ut noe helt nytt; nemlig at en annen nordmann lenge før vårt besøk også hadde tilhold bak Berners-Lee sin kontordør. Akkurat det er kanskje viktigere enn det høres ut, for selv om forskere og vitenskapsfolk sier gjerne at de gjerne skulle arbeidet i et vakuum – adskilt fra alt som potensielt kan forstyrre eksperimentene deres – blir de likevel påvirket av idéer, innflytelse og gode påfunn fra utsiden.

Å skape vakuum inni gigantiske magneter, derimot, dét har CERN-gjengen kontroll på:
Få med deg vårt fotoessay fra innsiden av den store magnetfabrikken på CERN »

På disse to kontorene, på hver side av plaketten, ble webben puslet sammen.Foto: Varg Aamo, Hardware.no

Hva angår gode idéer utenfra, ble Berners-Lee selv neppe noe unntak. Nils Høimyr, som jobber i CERNs IT-senter i dag, forteller oss nemlig at Norsk Data fikk sitt internasjonale gjennombrudd med en kontrakt med CERN på 70-tallet, og at dette nok kan ha gjort sitt for å bringe dagens web til verden.

– Norsk Data og deres Sintran-operativsystem var godt kjent på CERN, slik at flere av de gamle i IT-avdelingen kjente ordren «Hjem» fra ND-tastaturene, innleder Høimyr:

– Og på 80-tallet hadde Norsk Data benyttet et hjelpesystem basert på hypertekst. Da var det også en annen nordmann, ved navn Karl Osen, som jobbet her for Norsk Data – og han delte kontor med Tim Berners-Lee. Så det har vært én inspirasjonskilde; og det er litt morsomt at idéer fra et norsk datasystem bidro til oppfinnelsen av webben, humrer han.

Olsen var heller ikke den eneste nordmannen som jobbet med Berners-Lee:
En annen var Håkon Wium Lie, som formet hvordan vi får nettet til å se bra ut »

Ti år foran resten av kloden

Det som Norsk Data gjorde i sitt hjelpeprogram, og som hypertekst i seg selv på et vis ble designet for å gjøre, var å lenke sammen artikler i et slags nettverk. Å kunne klikke på en lenke i en tekst, og så bli ført over til en annen tekst, var ikke på noen måte en selvfølge i en tid hvor informasjonsinnhenting selv over Internett hadde svært mye til felles med å finne bøker på et alt for stort bibliotek: Du måtte vite hva du så etter, hva du skulle be om, og nøyaktig hvor du skulle gå for å be om det.

Med dette utgangspunktet formulerte Berners-Lee de konkrete behovene CERN sto ansikt til ansikt med i 1989 som spørsmål. Eksempler på slike spørsmål kunne være hvem som har skrevet en gitt kodesnutt, hvilke systemer som er avhengig av en gitt enhet, og hvilke dokumenter som finnes om et gitt dokument. I dag er dette spørsmål vi alle stort sett kan få svar på via Google, men når ett og annet nyhetsbrev – samt sladderen i korridoren – er din beste søkemotor, kommer du ikke særlig langt. Hvordan skulle man få svarene?

Dette konkrete behovet, så vel som gode impulser fra omgivelsene, var altså viktige drivere for Berners-Lee sin oppfinnelse. Likevel var det en annen ting som var vel så utslagsgivende for oppfinnelsen av webben, og som Berners-Lee i sin berømte prosjektskisse også peker på: Selv om det å kunne få svar på disse spørsmålene var et behov som var særlig viktig for CERN akkurat da, var CERN også en miniatyrmodell av hvordan resten av verden ville se ut noen år senere.

Enkelte CERN-ansatte mener riktig nok at Berners-Lee kokte sammen webben fra IT-bygningen. Dette skiltet står utenfor et kontor Tim Berners-Lee brukte i dette bygget, og ble visstnok montert opp en ukes tid før portene åpnet.Foto: Varg Aamo, Hardware.no

– CERN støter nå på problemer som resten av verden snart vil møte. Om ti år kommer det kanskje til å finnes mange kommersielle løsninger på disse problemene, spådde Berners-Lee, og fortsatte: – Men vi trenger noe som lar oss fortsette arbeidet i dag.

Derfor foreslo han å sette i gang med utviklingen av et universelt, sammenknyttet informasjonssystem. Tilgjengelighet og portabilitet skulle prioriteres over «fancy» grafikk, og systemet måtte være nyttig nok i bruk til at det stadig ville fortsette å vokse. Det måtte være støttet på mange forskjellige PC-plattformer, og mulig å utvide til å støtte flere formater enn bare tekst – tiltak som skulle gjøre nettverket fremtidssikkert.

Til slutt mente Berners-Lee det ville være svært viktig å knytte dette systemet sammen med CERN sine allerede eksisterende databaser; som for eksempel personaloversikt. Dette skulle sikre at systemet nådde kritisk masse – altså at det ble stort nok til at folk stadig ville ønske å bygge videre på det.

Webben blir født

Ved å skrible ordene «Vagt, men spennende...» på Berners-Lee sin prosjektbeskrivelse ga altså Mike Sendall klarsignal til det videre arbeidet med å planlegge og sette sammen systemet. Berners-Lee anslo selv at første fase ville ta mellom et halvt og étt år, og riktig nok – åtte måneder senere kommuniserte den første webserveren med Internett gjennom HTTP, og enda noen måneder senere var webben som vi kjenner den i dag i praksis født.

Den aller første webserveren i verden kunne by på HTML-sider gjennom HTTP-protokollen, men ikke stort annet – til å begynne med.Foto: Varg Aamo, Hardware.no

Gjennom kombinasjonen av eksisterende teknologi, gode idéer og et klart behov for bedre kommunikasjon, var grunnlaget lagt for en verdensomspennende revolusjon, og det hele startet altså på CERN. Det tok heller ikke lang tid fra forskerne begynte å ta systemet i bruk før de kom med idéer til forbedringer, som muligheten til å åpne forskjellige filtyper i de riktige programmene direkte fra nettleseren – og utviklingen av HTML-standarden fortsetter den dag i dag.

Det tok riktig nok noen år før webben slo skikkelig an blant folk flest, som nok også kom av at informasjon var vanskelig å finne. De få søkemotorene som eksisterte baserte seg på manuell innlegging av lenker, og å faktisk oppdrive den informasjonen du så etter var ikke nødvendigvis bare enkelt. Det var først i 1996 at et lite selskap med en glup algoritme for å luke ut dårlige treff dukket opp, og bidro på sin egen måte til å gjøre Tim Berners-Lee sin oppfinnelse til noe som alle kunne få glede av.

Selskapets navn var Google, og vi har vært på besøk der også:
I Mountain View, California, fant vi verdens beste arbeidsplass »

Les også
En vakker dag kan denne maskinen bli fem mil lang
Les også
Slik jobber fysikkens største megamaskin
Les også
Slik mistet Norge et av verdens største datasentre
Les også
Slik knakk de koden for digitalt utlån av bøker
Les også
Slik håndterer man 100 millioner gigabyte data
Les også
Her freser de ut et hode i rent aluminium
Les også
Han studerer IT midt blant verdens fremste fysikere
Les også
Slik lages superledende magneter
Les også
Her skjer verdens største fysikkeksperiment
Les også
Møt piraten bak alle moderne nettsteder
Les også
«Oppfinnerne» av Internett mottar stor pris
annonse

Les også