Tek.no

Artikkel

90-tallsprogrammene som forsvant

Internett og ny teknologi har tatt livet av tidligere storheter.

30 Des 2019 08:53Først publisert 18 Mar 2015 18:45

Tenk på hvor mange programmer du har på maskinen din akkurat nå. Sjansen er stor for at du tenker, jo, jeg har ganske mange. I virkeligheten, når du kikker etter, viser det seg imidlertid kanskje at listen er mye mindre enn du trodde. Nå for tiden er det stadig mindre bruk for programmer, og de få vi har bruker vi også langt mindre enn før, eller de er svært spesialiserte og knyttet til jobb.

I dag installerer man Windows, starter nettleseren – som en bare kanskje bytter ut med en annen – og har straks tilgang til alt en ønsker seg av tjenester. Wikipedia for oppslag eller Spotify og Netflix for underholdning. Så enkelt var det ikke på 90-tallet:

Audiograbber – forsvant med CD-stasjonen

Der Napster innbydde til å stjele musikk, var alle linjene med kode som utgjorde programmet Audiograbber langt mer uskyldig – selv om også dette programmet enkelt kunne brukes til mer lurifakseri enn musikkbransjen nok hadde sansen for. Audiograbber var gjerne fast inventar på alle datamaskiner som på en eller annen måte også var tilknyttet en CD-ROM.

Programmet var nemlig det første av sitt slag som virkelig bredte om seg og som med to klikk lot deg digitalisere hele CD-samlingen din og lagre låtene på harddisken din i mp3-format – helt gratis. I all hovedsak uproblematisk under norsk lov, men likevel gjenstand for debatt siden også venner og deres venners musikk kunne kopieres, og på den måten spres til hele kameratgjengen uten at plateselskapet fikk et rødt øre utover det første salget.

Om du fortsatt har CD-skiver som skulle vært digitalisert kan du fint bruke Audiograbber i Windows 8, selv om programmet ikke er oppdatert på 11 år. Audiograbber er gratis og kan lastes ned her.

Napster – Erstattet av Spotify

La oss bare innrømme det, akkurat som Audiograbber ikke kun ble bruk til å digitalisere ens egen CD-samling, ble aldri Napster brukt til å dele mp3-filer over Internett kun med sine nærmeste venner, ei heller lastet ned fordi du – som Napster-skaperen Shawn Fanning selv – bare var «interessert i teknologien».

Audiograbber gjorde uten tvil livet enklere for de som foretrakk å lytte til musikk fra en digital kilde, for det å hente ned musikk fra Internett før Napster, det var verken enkelt eller særlig intuitivt. Derfor, når Napster først ble sluppet løs, spredte det seg som ild i tørt gress.

Fra introduksjonen i 1999 tok det Napster kun ett år å nå en brukerbase på 20 millioner, og selv om tjenesten bare holdt hodet over vannet i to år hadde den på sitt høydepunkt over 27 millioner brukere som til sammen delte mange hundre millioner låter med hverandre.

Napster ble egentlig bare laget for bruk i vennegjengen:
Les mer om Napster og de andre programmene en brøt loven med »

CD-leksikonet – utkonkurrert av Internett

De digitale leksikonene, som Microsofts Encarta, føltes skikkelig moderne da de gjorde sine inntog på datamaskinen mot slutten av 90-tallet, der de lot deg dykke ned i omtrent 60 000 artikler, se på kart over verden eller til og med se små lavoppløste filmsnutter eller høre stemmen til kjente ledere.

I dag har imidlertid ikke CD-ROM-leksikonene mye å fare med, der bare den engelskspråklige Wikipedia alene inneholder over 4,7 millioner artikler og Google Earth for lengst har forbigått de enkle og raskt utdaterte 2D-kartene de kunne by på.

For å forsøke å møte konkurransen fra Internett kunne man i senere versjoner, om man hadde en gyldig lisens, laste ned nye eller oppdaterte versjoner av artiklene fra en egen database på Internett.

Kanskje ikke nødvendig å nevne, men denne strategien holdt ikke på kundene lenge ettersom gratisalternativene sprang frem og det digitale abonnementsbaserte Encarta-leksikonet la inn årene i 2008.

Nero – forsvant med CD-brenneren

Mange husker fortsatt hvordan de på nærmest rituelt vis forberedte maskinen for å brenne en CD på slutten av 90-tallet. Det startet med å ta plasten av en tom plastplate med grønn bakside til 39 kroner stykket, legge den ytterst varsomt i CD-ROM-skuffen, avslutte alle unødige prosesser på datamaskinen for å frigjøre ressurser og deretter starte opp det selvsagte valget: Nero Burning ROM.

For akkurat som alle på slutten av 90-tallet bare «måtte ha» en CD-brenner eller to – gjerne av typen Plextor – måtte de også ha brenneprogrammet Nero. Nero var programmet som på magisk vis kunne kopiere musikk, film og annen data fra maskinen til den runde plastskiven i CD-skuffen. Og programmet så så lekkert og fremtidsaktig ut også, noe som var et stort pluss.

For selv om det kunne ta nær timesvis å brenne en CD holdt de aller fleste stand ved maskinen for å følge de to fremdriftssøylene med argusøyne og tung pust mens brenneprosessen pågikk.

Det var nemlig like spennende hver gang. Ville mellomlagringsbufferen spille på lag, og ville prosessoren takle oppgaven? Ikke bare bød disse spørsmålene på neglebitende spenning, men du hadde også et viktig oppdrag der du satt, nemlig å passe på at ingen verken rørte ved tastaturet og musen, eller trampet med harde skritt forbi datamaskinen mens den skjøre platen og laseren danset tett sammen der bak det røde blinkende indikatorlyset på brenneren.

I dag, om noe skal overføres eller sikkerhetskopieres, lagres det enten til en ekstern harddisk, en NAS eller til skyen. Om en mot formodning kopierer noe over til en CD kastes den – til stor kontrast – inn i CD-skuffen (som med stor sannsynlighet har grodd fast og må pirkes løs av maskinen) før en skyfler inn filene og brenner de ut på raskeste hastighet mens en strømmer YouTube i HD-kvalitet eller spiller mens CD-brenneren i løpet av et par minutter gjør tingene sine.

Hvorfor akkurat Nero Burning ROM fikk status som det ultimate brenneprogrammet kan dels skyldes den heftige prisen, som gjorde programmet til et yndet piratkopieringsobjekt (noe som er ironisk i og med at Nero selv ble brukt til å piratkopiere), og dels det lettfattelige og friske utseendet. Mulighetene var dessuten nær endeløse, En kunne for eksempel kopiere fra én CD til en annen, lage oppstartsdisker og til og med skrive ISO-bilder.

Dessverre var det nok også de stadig flere og mer diffuse funksjonene som til slutt tok knekken på Nero. I senere versjoner var det med ett blitt vanskelig å finne akkurat den funksjonen en var ute etter – som kanskje var noe så enkelt som å kopiere en musikk-CD til en annen. Dette førte mange over til andre alternativer, som for eksempel langt enklere, mindre og ikke minst det helt gratis programmet «CD Burner XP». Nero Burning ROM, som for øvrig er et ordspill på «(Emperor) Nero Burning Rome, var et godt eksempel på at det enkle ofte er det beste.

Den ubestridte CD-kongen:
På 90-tallet lagde Plaxtor de heftigste optiske drevene du fikk tak i »

Hvilket dataprogram husker du best fra 90-tallet? Fortell gjerne om det i kommentarfeltet nedenfor.

Les også
Kassettspillerens gleder, muligheter og umuligheter
annonse