Test

Zucchero ? All the best

Italiensk musikk innenfor popkulturen er et eget begrep. For mange ensbetydende med parfymetung sydeuropeer med frivolt gemytt. Du vet, amorøs karaokesanger med obligatorisk ukneppet silkeskjorte og stumpen svingende til takten av pinlig casio-disco av årgang 1983, mens en månedslønn (eller syv) investert i gullenker klasker hypnotisk mot et teppe av sirlig dandert brysthår. Dagens trubadur hvis søkelys rettes mot, befinner seg i andre enden av skalaen og oppfyller således ikke kriteriene for artister som har blitt en parodi på seg selv. Allikevel, det pompøse og tidvis svulstige hvilket gjerne karakteriserer popmusikk kvernet ut fra pastanasjonen, gjør seg også gjeldende på denne samlingen signert den bohemaktige italienske cowboy.

Drahjelp og vennetjenester

Musikken til Zucchero er stilsikker og jevnt over grei, hverken mer eller mindre.
Musikken til Zucchero er stilsikker og jevnt over grei, hverken mer eller mindre.

Adelmo Fornaciari, som har for vane å jobbe inkognito som Zucchero, har siden 1983 samarbeidet med storheter som Miles Davis, Vanessa Carlton, John Lee Hooker, Eric Clapton og Jeff Beck, for å nevne noen av dråpene i havet. Og i duettsammenheng er han umåtelig populær, må vite. Gullstruper og kaklehøns som Andrea Bocelli, Sting, Sheryl Crow, Randy Crawford, Bono, Luciano Pavarotti, Elton John og Jovanotti kan nevnes som et lite utvalg av vokalske sparringspartnere. På våre breddegrader huskes han nok mest for FM-bølge terroristen fra 1991: Senza una Donna, i tospann med Paul Young. Forøvrig den sangen som for alvor gjorde Zucchero en het potet utenfor hjemlandet, da den inntok musikalske pallplasseringer rundt om i Europa.

Zucchero opererer i mellomsjiktet rock og pop, hvor soul, blues, funk og gospel integreres med vekslende hell. Som Sherlock Holmes ville sagt det: ”Elementært, min kjære Watson”. Men vitnesbyrdet som foreligger og skal oppsummere det ypperste fra en lang karriere, inkluderer selvsagt en og annen middagshøyde med påfølgende dessert av god gastronomisk klasse. Et lite aber er at selve utvalget kanskje ikke er representativt som en fullverdig oppsummering: Hovedvekten av de i alt atten heldig utvalgte, er nemlig født på denne siden av tusenårsskiftet. Men dette inkluderer fire bonusspor, tidligere ikke utgitt, så ligningen går kanskje opp allikevel.

Fra bankende hjerte til anorganisk søl

Ballet starter med Blacks 80-talls slager Wonderful life; et fortreffelig valg som kler Zucchero godt, selv om denne popballaden ikke legger de største utfordringer på den aldrende vokalistens stemmebånd. Det gjør derimot Miserere i robust og stemmesterkt kompaniskap med avdøde Pavarotti. En smule malplassert føles den dog, med en ramme av alvor og patos som overskrider mange av de lettere låtene, og fremmer et helt annet uttrykk enn de resterende sangene. Det absolutte nervesenter ligger meget mulig i akkurat denne og kanskje i Senza una donna, med forgreninger til rørende Occhi og mer spenstige Bacco perbacco, helt til pulsen gradvis forsvinner, og anemisk og vissen ebber ut i sjelløse skvetter som for eksempel Cosi celeste.

Stemmen er sjarmerende rusten og kler musikken, som uheldigvis ikke alltid er like engasjerende.
Stemmen er sjarmerende rusten og kler musikken, som uheldigvis ikke alltid er like engasjerende.

Et raskt overblikk: Menyen består av sentimentale blødmer og perler, soulpreg ikke ulikt Ray Charles, og noen spiseskjeer funk INXS eller Prince ville servert for tyve år siden, men med moderne fargenyanser. Der hvor musikken tidvis er pompøs, satinert og rynkefri, står den i god kontrast til sangfuglen selv. Zucchero med myndig pondus og gråstenk i hår og skjegg, er velsignet med en besindig og rufsete stemme, meget navigeringssikker og dyktig sådan, hvor opparbeidet lag av sjarmant rust på strupen fullender den litt slepne stilen. Assosiasjoner til Gary Brookers (Procol Harum) er berettiget, men vokalen er ikke fullt så malmfull som Joe Cocker, som også kan fungere som et orienteringspunkt.

Han holder så visst koken, som det så artig heter, og artisten skal slettes ikke avskrives. Men med de nye låtene i betraktning kan man kanskje hevde at hans glanstid er omme, og at denne samleplaten også viser tydelige steg bakover på den lange ferden mot selvrealiseringens hellige mål. Enkelte av blodfansen vil kanskje sette sin penne rigate i halsen av slike ytringer, men selv om tilløpet er godt, er ikke nedslaget like støtt – musikalsk severdig endog, i mindre doser vel å merke. Veien fra søtt og velsmakende, til kvalme og ubehag er ikke lang som kjent.

Konklusjon

Deilige Italia har skjenket oss den skjønneste vin, gitt oss fullkommen kunst, arkitektoniske perler, en rik og definerende historie, store tenkere, klodens vakreste språk - ja til og med den korrupte politikken fenger. Og best av alt; man trenger ikke føle seg som en florentinsk renessansepoet, eller et stykke mozzarella for den saks skyld, for å la seg trollbinde av alt støvellandet kan by på. Kulturarv er et nøkkelord. Hvorvidt Italias fremste eksportartikkel innen pop og rock, Zucchero, vil stå på evig sokkel, er en helt annen sak.

Zucchero All the Best   Les mer »

Kommentarer (0)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen