Anmeldelse

The Presets – Apocalypso

Julian Hamilton og Kim Moyes (eller Kimberley ifølge CD-heftet) danner The Presets, en duo av to energiske australiere med sans for retrostil. Australia er en spennende musikknasjon som har gitt oss dynamiske artister som J. G. Thirlwell (blant annet kjent som Foetus), drum'n'bass-mogulene Pendulum, sample-mesterne The Avalanches, samt Cut Copy, et band med gladelektroniske dansetakter som også The Presets serverer oss. Vær klar for en reise tilbake til 80-tallets synthpop, iblandet moderne rytmer og andre fargerike uttrykk.

Dansbart og catchy

Apocalypso solgte for gull innen to uker av sin utgivelsesdato.
Apocalypso solgte for gull innen to uker av sin utgivelsesdato.

På filmer er anslag, eller førsteinntrykket, veldig viktig for å indikere hva slags type film det er snakk om og hvilke virkemidler som blir tatt i bruk. Noen ganger virker begynnelsen lovende og gir oss forventninger til resten av verket. Disse forhåpningene blir noen ganger innfridd, mens ved andre anledninger blir vi rett og slett skuffet. Dette prinsippet gjelder musikk også, og The Presets kan muligens plasseres i den sistnevnte båsen. Som det står i ingressen er albumet potensielt, det uttrykker med andre ord store muligheter gjennom sitt anslag. I dette tilfellet spesielt de to første låtene.

"Apocalypso" starter med to raske knockouts av noen låter, Kicking and Screaming og My People. Førstnevnte er på en måte en introduksjon eller foranledning til sistnevnte, som virkelig er albumets sjeldne diamant. Kicking and Screaming har en fengende rytme og melodi, noe liknende dansbar indierock. Vokalisten Julian Hamilton er litt tvilsom, men det hele virker punkete og passer inn i det skitne lydbildet som baserer seg på gammeldags 80-tallssynthpop. Der åpningssporet gir markante, men fremdeles litt tilbakeholdne indikasjoner på hva vi kan forvente oss av albumet, sparker neste låt deg i skrittet.

My People slår deg så hardt at du kan bli liggende og hikste på dansegulvet, framfor å danse deg ihjel (eller kanskje på grunn av nettopp det?). Beaten er hard og kompromissløs, bassen forvrengt til det ekstreme og vokalisten like punk og full av satan som alltid. Det ligger visstnok noe politisk i teksten, men det gir jeg god beng i. Her er det supercatchy danserytmer som er himmelske å høre på. En klar vinner på vorspiel og det soleklart beste sporet på "Apocalypso". Det er trist å si det, men høydepunktet er allerede nådd, resten av plata leverer ikke varene i samme grad. Uten at det er negativt.

Potensialet svinner

Navnet Apocalypso er satt sammen av
Navnet Apocalypso er satt sammen av "Apocalypse" og "Calypso", som gir en svært kontrastfull betydning.

Egentlig kunne jeg ha brukt hele anmeldelsen på å lovprise My People, men nå er det jo tross alt ni låter som kommer etter den. På den positive siden er det verdt å nevne at den resterende musikken langt i fra er dårlig og kjedelig, men siden det høye kvalitetsnivået ble satt såpass tidlig når ingen av de påfølgende låtene opp til høydepunktet. Ikke i nærheten, engang. Når det er sagt er det bare å fortelle at de fleste sporene leverer god og dansbar retropop med en grumsete og rå vri. A New Sky illustrerer denne beskrivelsen temmelig bra. Den hører hjemme på dansegulvet, men det tar dessverre aldri helt av.

Mange vil nok allikevel ha glede av albumets andre singel (gjett hvilken den første var), This Boy's in Love. Rytmen og vokalen er like skitten, catchy og halvpunk som i de andre låtene, men denne sangen skiller seg ut ved å ha et meget godt gjennomført refreng. Falsettvokaler og en flott melodi over den rufsete discoen er et element som blir ønsket hjertelig velkommen. På samme måte er det refrenget som virkelig redder låta Yippiyo-ay, selv om den allerede har potensialet i versene. Det er kult og selvsikkert, men mangler det lille ekstra for virkelig å nærme seg himmelriket (også kjent som My People).

Det dabber altså litt av utover albumet, og instrumentalen Aeons, som egentlig prøver å bidra til å skape et mer variert lydbilde, gjør det tvert imot litt mer kjedelig. Avslutningen på albumet er ikke verdig de øvrige varene, det går i en repeterende og lite givende club-beat med vokaler. Men mange setter pris på en litt rolig avslutning, så det er fullt mulig å like denne også. Nivået holder seg høyt oppe gjennom hele albumet, men det blir ofte bare med dette såkalte potensialet. Noen av låtene slår til, da spesielt de to første og muligens This Boy's in Love og Yippiyo-ay, mens resten er der bare nesten.

Konklusjon

"Apocalypso" er et partyalbum med et stort potensiale. Helhetsinntrykket oser dessverre ikke av umiddelbar klassiker, men det kan godt hende at låtene vokser på deg og får deg til å vrikke kroppen stadig hardere til de catchy taktene (eller nikke på hodet). Noen av låtene bryter ut av sin potensialboble og inviterer deg med på djevelens dans, og derfor trekkes albumet opp til en svært god karakter.

Kommentarer (0)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen