Test

Smack the pony - Sesong I og II

Nå har den berømte, britiske Channel 4-serien "Smack the pony" fra 1999 og 2001 gjenoppstått på DVD. De tre frontfigurene Fiona Allen, Doon Mackichan og Sally Phillips, klarer på uimotståelig vis å sjarmere også idag. For det kan til tider virke som en evighet siden 1999, den gangen serien slo an stort med musikkvideo-parodier av girlbands, boybands og småfeministisk relasjonskomikk.

Kompromissløs for samtiden

Disse tre damene leverer samfunnskritisk og stort sett tidløs humor.
Disse tre damene leverer samfunnskritisk og stort sett tidløs humor.

Dette er serien som eksponerte britisk humor gjennom kommersielt TV, og inspirerte liknende serier verden over. NRKs "Melonas" har lånt mye av stilen fra denne suksessen. I "Smack the pony" finnes det ingen store forskjeller eller gradvis utvikling av dramaturgi fra sesong en til sesong to, og vekselvis har TV-serien både lysglimt og mindre engasjerende stunder for dagens publikum.

Den ytre overflaten og den indre smerten er hovedtematikken i "Smack the pony". Det finnes hovedkarakterer som har komplekser om kropp og nærhet, kvinner som snakker eller handler over hverandre, kunstnere som overser den realismen vi ser og yrkesbetegnelser som yrkesaktive ikke makter. Typisk eksempel er den glimtvise sykepleieren som har en tilsynelatende uberørt framtreden foran kollegaer der hun går langs korridoren, men krymper sammen av smerter etter at kollegaene har hilst og gått videre, og dette gjøres selvfølgelig på en veldig britisk-humoristisk, overdreven måte.

Sketsjene var kompromissløse for samtiden innen "nyfeminisme"-bølgen. De tre jentene så ingen hinder i veien for å legge seg på parodisk tone, uten nåde for byttet. Skuespillernes prestasjoner til å parodiere utallige personligheter med glimt i øyet er det ingenting å si på. De har også en fast, mannlig ingrediens som fyller ruta med sjarm og selvironi. Seriens trolige magnet er evnen til å stadig utvikle nye karakterer, bevare noen av favorittene og videre bringe nye situasjoner inn i et raskt temposkifte, som er ganske satt på spissen. De fleste sketsjene er svært korte, vanligvis fyller de bare ett poeng i første sesong, mens vi i andre sesong av serien finner lengre og mer komplekse situasjoner hvor flere karakterproblemer blandes sammen. De legendariske video-kontaktannonsene binder sketsjene sammen, der hver episode har nye psykiske tilfeller fra gang til gang.

Nok variasjon

Ikke la deg lure av det uskyldige utseende, disse damene går hensynsløst løs på sketsj-ofrene sine.
Ikke la deg lure av det uskyldige utseende, disse damene går hensynsløst løs på sketsj-ofrene sine.

Det er nok av variasjon i "Smack the pony" til at det ikke blir minutter med kjedsomhet, og nok karaktergjengivelser til å bli hekta på fortsettelsen. Underholdningsverdien er derfor på plass uansett tidsrom. Variasjonen er også slik at sketsjene ikke blir ensidig rettet mot eksempelvis menn som har vondt for å vise følelser, som i mange tilfeller hadde stagnert serien innenfor "menn er fra mars, kvinner er fra venus"-eraen. "Smack the pony" berger seg på postmodernistisk estetikk.

Det blir litt uaktuelt med sketsjer fra en barsituasjon, der kvinnen forgjeves forsøker å få kontakt med enten menn rundt seg eller bartenderen, fordi hun enten ser ustelt ut eller fordi hun skal være "kvinne". I postmodernistisk estetikk blir den kvinnelige karakteren her forvandlet fra å ha normale bryst til å blåse de opp i størrelse med en airbag for selv å få kontakt, noe som gjør poenget såpass overdrevent at det ikke lenger er snakk om innholdet av sketsjen, men heller om hvordan sketsjen er utformet. Dette er et smart trekk for å ikke tidfeste serien.

Ikke helt tidløst

Det store minuset ved "Smack the pony", er musikkvideo-parodiene. Her må man så klart ha fulgt med daglig på MTV UK mellom 1999 og 2001 for å få et utbytte. De har ingen universelle referanser å le av, alle parodiene her er direkte kopier av bestemte, britiske musikkvideoer. Meningen med dem er å gjøre narr av det typisk estetiske ved videoene og image-dyrkingen. Det er mulig å gjenkjenne parodier av hitlåta Lady Marmalade av Aguilera & co, britpop fra Oasis, en overflom av jentegrupper, singer-songwriters og sinnagruppa Garbage. Sistnevnte hadde i det minste en morsom tekst som parodierte gruppas overanstrengte refreng. Resten er middelmådig.

Konklusjon

Serien har flere sketsjer uten slående effekt og "Smack the pony" når ikke helt fram med humoren nå til dags. Dog har dette også med å gjøre at poengene har blitt brukt av flere komiserier senere. "Smack the pony" ror poengene sine fint inn med overdreven skuespillerteknikk og høyt tempo. Det å fokusere på indre karakteristikker gjør serien til en evig klassiker. Begge sesongene holder grepet om britisk humor høyt, det finnes ingen innspill fra andre kanter av verden og dette gjør at serien best egner seg for folk i Storbritannia, men også alle som er godt introdusert for britisk humor.

"Smack the pony - Sesong I" får karakteren 7, mens det noe sterkere "Smack the pony - Sesong II" får en karakteren 8.

Smack the Pony - Sesong 2

Smack the Pony - Sesong 1

Smack the Pony - Sesong 2   Les mer »

Smack the Pony - Sesong 1   Les mer »

Kommentarer (7)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen