Refleksjon
(Bilde: Jørgen Elton Nilsen, Tek.no)

Jeg hamret gjennom 10 sesonger av Friends – og da slo det meg

Det er absurd å tenke på hvor lite tilgjengelig filmer og serier var for to år siden.

Parallelt med fulltidsjobben her i Tek.no knør jeg på en bachelorgrad, og siden kalenderen omtrent viser desember er eksamenstiden godt i gang. Og som gjerne skjer når det er tid for eksamen, så pågår også Norges uoffisielle mesterskap i prokrastinering. Jeg stilte godt til start, da jeg omtrent to uker før første innlevering bestemte meg for at det var på tide å se TV-serien Friends.

Alle. Ti. Sesongene.

Etter min mening var det en genial plan.

Sekunder ble småirriterende

Et par dager etter første eksamen er jeg nå i så godt som i mål. Ti sesonger er sett, alt via Netflix, men underveis hadde jeg småirritert meg litt. Jeg bruker nemlig den lille og herlige Chromecast-pinnen til Google for å få Netflix på TV-en, og når du ser TV-serier via den så legges det inn en pause på hele 30 sekunder mellom episodene.

Det er litt i overkant lenge tenkte jeg, der jeg lå på sofaen og skuet bort på bøkene jeg ennå ikke hadde åpnet. Hvorfor måtte ventetiden være så lang? Med 236 sånne pauser blir du litt lei etterhvert, og Netflix lar deg ikke regulere tiden selv.

Så hvorfor måtte jeg vente, og hvorfor brydde jeg meg? 

Og det er da det slår meg: Det er jo egentlig helt fantastisk at det bare er snakk om 30 sekunder. Eller 10 sekunder når jeg bruker nettbrettet mitt. For jeg er fullstendig klar over at det for under to år siden var snakk om å vente flere uker, kanskje måneder, mellom to episoder. Ikke sekunder.

Og her i Norge er det Netflix som har gått i bresjen for det, for det var de som virkelig fikk fart på strømmemarkedet – selv om flere var før dem.

Jeg kunne såklart laste ned alt jeg ville se fra nettet før Netflix kom. Selv om det ikke er lov, så var det jo det alle gjorde når filmbransjen selv hadde gjort filmene utilgjengelig og/eller dyre.

Men piratkopireringen hadde også sine ulemper. Det tok tid, om det så bare var minutter eller timer før filmen var lastet ned. Og piratkopiering fikk strengt talt aldri et godt brukergrensesnitt som gjorde det enkelt å «bare starte» en god film. Du måtte finne torrentfila, laste den ned, og så få den opp på TV-en på ett eller annet finurlig vis. Med strømmetjenestene er alt dette lagt til rette for deg.

På samme måte som at Spotify fikk meg til å slutte med piratkopiert musikk, har jeg ikke lastet ned en eneste film eller TV-serie at Netflix ble lansert i Norge. Jeg har heller ikke kjøpt noe heller. Jeg betaler Netflix med glede hver måned, og det er det.

Nye medievaner

Medievanene til folk og fe har virkelig blitt snudd på huet de siste årene. Mediesjappe etter mediesjappe er i trøbbel så det synger etter, og unge brukere – den gjengen mediefolket skal leve av de neste 60 årene – konsumerer innhold på en helt annen måte enn den middelaldrende garde. Unge gidder ikke å se på lineær TV lenger, nettbaserte strømmetjenester som YouTube, Netflix, HBO og mange flere har tatt over.

Jeg er en av dem. Tradisjonell TV titter jeg bare på om det er noe veldig spesielt som skjer, eller for å bare ha noe støy som surrer i bakgrunn mens jeg jobber. Og alt dette kan jeg jo egentlig få via nettet, men siden jeg er låst fast i et koblingssalg kan jeg ikke kvitte meg med TV uten å miste Internett.

Likevel er det altså absurd å tenke på at jeg har klart å irritere meg over disse små pausene mellom episodene. For det er bare to år siden det å se episode etter episode av en splitter ny TV-serie på lovlig vis var en umulighet.

Netflix har snudd dette på hodet, ved å gi ut alle episodene av en ny TV-serie samtidig. De gjorde det med House of Cards, Orange is The New Black, Arrested Development. Og når Marco Polo snart kommer gjør de det igjen.

TV kan ikke konkurrere med slikt, og ikke engang giganten HBO har forsøkt å matche denne strategien.

Så hvorfor er det slik?

Pauseskjermen på iPad. 10 sekunder senere så er neste episode i gang.
Pauseskjermen på iPad. 10 sekunder senere så er neste episode i gang.

Så der satt jeg foran TV-en, fortsatt uten å ha brettet opp pensumbøkene, og begynte å pønske. Hvorfor var det såpass mye ventetid? Holder det ikke bare med et par sekunder, ikke tretti av dem? Er det noe Netflix har satt inn for å spare båndbredde gjennom døgnet? Akkumulert over alle brukerne deres blir det tross alt litt om de kan spare noen sekunder her og noen sekunder der.

Eller er det kanskje så enkelt som at en liten pause hvert 20. eller 45. minutt rett og slett er litt kjekt?

Jeg fyrte av en mail i retning Netflix for å få svar. Selskapets kommunikasjonstopp, Joris Evers, kunne forklare:

– Pausen er det hovedsaklig så folk kan bestemme om de vil se den neste episoden eller ikke. Vi vil også sørge for at du har muligheten til å klikke for å se rulleteksten, som vi minimerer, men gjør klikkbar under nedtellingen, forklarte Evers.

Det høres jo relativt logisk ut, og argumentet kan jo også forklare hvorfor ventetiden er så mye lenger med Chromecast enn den er på andre plattformer: Appen er litt klønete, så det tar tid å grave frem mobilen fra sofasprekken for så å fortelle appen at du faktisk vil få med deg slutteksten. 

Det er kundens behov

Like fullt, dette handler egentlig ikke om jeg irriterer meg over småplukk eller ikke. For meg var det en liten «eye opener». Det er tross alt litt sprøtt for utrolig lett tilgjengelig innhold er i dag – både mengden innhold og hvor raskt du kan få det opp på skjerm – til en hver tid, helt lovlig.

Det er ikke lenge siden det ikke var slik.

Det er nok mange i bransjen har sovet i timen og håpet at den revolusjonen vi nå ser bare er en vond drøm. Noen har sikkert også ligget i koma, og tvihold på en eldgammel og gørrkjip rettighetspolitikk. Film og serier distribueres tross alt fortsatt med soneregler, trinnvise utgivelser styrt av bransjepolitikk og støtteordninger og ikke fullt ut av kunden. 

Det så vi senest da distributøren av «Jakten på Berlusconi» ville prøve å være foroverlente. Filmen skulle distribueres på en strømmetjeneste i 48 timer før den skulle vises på kino. Det fikk kinobransjen til å tenne på alle plugger og true distributøren. Sistnevnte måtte til slutt gi etter for presset, så det ble ingen forhåndsvisning på nett.

Samtidig vil den samme bransjen skattelegge bredbåndet ditt, fordi det er jo der du faktisk vil se innholdet – ikke i kinosalen de samtidig prøver å lure deg inn i.

Sånt blir det bare dårlig stemning av, og det er derfor jeg har fått litt sansen for aktører som Netflix. De går foran og snur seg etter kundenes behov – spesielt med sitt egenproduserte innhold – ikke filmbransjens behov.

De er ikke alene, heller ikke i Norge, men de skiller seg ut.

Det kan riktig nok bety at vi om noen år vil se at Netflix, Amazon, Apple eller andre som driver strømmesjapper blir så store at det skaper nye utfordringer – men det bryr jeg meg egentlig pent lite om. Får noen for mye makt og lar dette gå utover kundene, holder jeg en knapp på at historien bare vil gjenta seg slik den har gjort de siste par hundre årene. 

Ignorerer du kunden din så blir du forbikjørt. Det er derfor jeg synes Netflix fortjener en liten tommel i været for at jeg i dag bare må vente noen sekunder mellom to episoder av en splitter ny TV-serie. Det er ikke lenge siden det var utenkelig.

Og jeg kommer likevel til å småirritere meg over at jeg ikke kan regulere ventetiden hos Netflix selv.

Vi tester forresten jevnlig hvilken strømmetjeneste som har flest filmer og serier:
Sjekk hvor mye Netflix, Viaplay, TV2 Sumo og flere egentlig gir deg » (Ekstra)

Kommentarer (31)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen