Refleksjon Nikons første elektroniske kamera

Nikons første elektroniske kamera

En forløper til dagens digitale kameraer.

På grunn av kameraets spesielle bildeteknologi og muligheter for å raskt kunne overføre fotografier ved hjelp av telefoto, blir elektroniske kameraer ofte regnet som selve forløperen til dagens digitale kamerateknologi.

Det var særlig i siste halvdel av 80-tallet og starten av 90-tallet at denne teknologien ble brukt, primært hos pressebyråer og aviser. Elektroniske kameraer hadde mange fordeler, men likevel ble teknologien aldri særlig populær. Dels på grunn av høye produksjonskostnader og dels fordi de på mange måter ikke kunne konkurrere med vanlige speilreflekskameraer. Men fra et historisk perspektiv spiller de en viktig rolle i utviklingen av digitale kameraer.

QV-1000C var Nikons første elektroniske kamera med en 380.000 pixel CCD sensor. Bildene ble lagret på en magnetisk floppy disk. Denne teknologien gjorde at man kunne overføre bilder via Telefoto uten å fremkalle dem først. Foto: Nikonweb.com.
QV-1000C var Nikons første elektroniske kamera med en 380.000 pixel CCD sensor. Bildene ble lagret på en magnetisk floppy disk. Denne teknologien gjorde at man kunne overføre bilder via Telefoto uten å fremkalle dem først. Foto: Nikonweb.com.

Tok i bruk filmkamerateknologi

Nikons QV-1000C, som kom på markedet høsten 1988, var Nikons første elektroniske kamera. Det måtte kjøpes med et komplett sett med blant annet to objektiver og en såkalt telefotosender. Med en pris på 20 000 dollar var det ikke en løsning tiltenkt vanlige husstander. Kameraet og utstyret skulle primært brukes i mediene.

Så hva er elektroniske kameraer? Til tross for navnet er de fortsatt ikke helt digitale. Forskjellen på et elektronisk kamera og et vanlig kamera fra samme tid er hvordan bildene lagres.

– Kameraet bruker ikke film. Lyset fanges opp av en CCD-brikke,og bildene blir lagret analogt på en magnetisk video floppy-disk. Forskjellen på digital og analog bildelagring blir tilsvarende forskjellen på en DVD-film og en gammel VHS-kopi, forklarer Jarle Aasland til Akam.no.

Aasland er fotografen som står bak en av de få artiklene på nettet som omhandler elektroniske kameraer. I flere år har han både samlet på brosjyrer og annet materiell om dette, samt anskaffet informasjon fra sentrale skikkelser i Nikon-konsernet som kunne fortelle om QV-1000C. Ikke bare har han fått et godt innblikk i teknologien, Aasland er også en av de få fotografene der ute som både har kjennskap til og som eier en egen Nikon QV-1000C. Artikkelen er å finne på nikonweb.com for de som ønsker å fordype seg mer om elektroniske kameraer og QV-1000C.

Dyrt system: Nikons elektroniske kamerasett bestod ikke bare av et kamerahus. Kjøperen fikk også to objektiver  (QV Nikkor 10-40mm f/1.4 og QV Nikkor 11-120mm f/2) og en QV-1010T telefotosender. Da systemet kom ut på høsten 1988 kostet det hele 20 000 dollar. Foto: Nikonweb.com
Dyrt system: Nikons elektroniske kamerasett bestod ikke bare av et kamerahus. Kjøperen fikk også to objektiver (QV Nikkor 10-40mm f/1.4 og QV Nikkor 11-120mm f/2) og en QV-1010T telefotosender. Da systemet kom ut på høsten 1988 kostet det hele 20 000 dollar. Foto: Nikonweb.com

– Du kan gjerne si at QV-1000C er et digitalt kamera, men med analog lagring. Men begrepet som blir brukt er altså elektronisk kamera, forklarer han videre.

Kamp mot tiden ga nye muligheter

Helt siden avisenes spede begynnelse har aviser alltid konkurrert mot hverandre i å være først ute med nyheter. Konkurransen tilspisset seg ytterligere da fotojournalistikken tok form og man var på stadig jakt etter nye måter å både sende og publisere bilder på. Telefoto gjorde dette mye enklere. Det var en metode for å overføre bilder via telefonnettet. Metoden kan på mange måter sammenlignes med faks og gjorde at man kunne sende bilder på veldig kort tid. Ikke bare var det aviser og pressebyråer som tok i bruk telefoto, også politiet benyttet seg av denne teknologien.

Med telefoto kunne man enkelt sende bilder fra et sted til et annet noe denne youtube-videoen tydelig viser.

Per Løchen er en av de få pressefotografene som har erfaringer med telefotosendere. Først som pressefotograf i forsvaret i 1972 før han begynte å jobbe i NTB/Scanpix i 1979. Ifølge Løchen var ikke denne måten å sende bilder på bare langsom, fotografen måtte også gjennom en rekke prosesser før bildet endelig ankom redaksjonen.

– For det første måtte man ha med seg et eget portabelt mørkerom med både kjemikalier, fremkallingsark, forstørrelsesapparat og annet utstyr tilgjengelig dersom man skulle sende bilder via en telefotosender. Man måtte også ha tilgang på et mørkt sted der man kunne fremkalle bildene, og ofte gjorde bad på hotellrom nytten ute i felten. Utstyret veide mye, og man brukte ca 7 minutter på å sende hvert bilde, erindrer Løchen.

Per Løchen (bildet) husker tida som fotograf da man måtte sende bilder via telefoto. – Det var en lang og kostbar prosess, forteller ham til Akam.
Per Løchen (bildet) husker tida som fotograf da man måtte sende bilder via telefoto. – Det var en lang og kostbar prosess, forteller ham til Akam.

Mens man i dag kan i løpet av få minutter sende hundrevis av bilder som redaksjonen selv kan velge ut, måtte en fotograf på den tiden være mer forsiktig med bildevalg. Den gang måtte fotografen selv velge ut hvilke bilder som skulle prioriteres, fordi alle prosessene som skulle til både kostet penger og var tidskrevende. Ting ble noe enklere da negativsendere ble brukt mot slutten av 80-tallet, men man manglet fremdeles noe som kunne gjøre jobben mye enklere.

Telefoto hadde vært i bruk siden 20-årene, men både kameraprodusenter og mediene tenkte at tiden var moden for en ny og bedre metode.

Slapp å fremkalle bildene først

Det var under denne tiden at flere kameraprodusenter begynte å leke med tanken om å lage telefotosendere som både kunne lese negativer direkte og sende de videre via telefonnettet. Produsenter kjempet om å være først ute med en slik fotosenderteknologi, men her var Nikon tidligst ute med sin NT-1000 Direct Transmitter som kom ut i 1983. NT-1000 Direct kunne brukes av elektroniske kameraer fra andre merker.

Flere ønsket seg muligheter til å kunne sende bilder via telefoto uten å måtte fremkalle de først. Nikon tidligst ute med sin NT-1000 Direct Transmitter som kom ut i 1983. NT-1000 Direct også kunne brukes av elektroniske kameraer fra andre merker. Foto:Nikonweb.com
Flere ønsket seg muligheter til å kunne sende bilder via telefoto uten å måtte fremkalle de først. Nikon tidligst ute med sin NT-1000 Direct Transmitter som kom ut i 1983. NT-1000 Direct også kunne brukes av elektroniske kameraer fra andre merker. Foto:Nikonweb.com

– Fordelen med elektronisk kamera, til tross for dårlig kvalitet, er primært hastigheten. Fotografen kunne sende bilder fra felten uten å måtte fremkalle film først, sier Aasland.

Med andre ord sparte man mye tid på denne prosessen. På åttitallet var flere produsenter allerede ute med elektroniske kameraer noen år før Nikon, blant annet Canon RC-760 , men bildekvaliteten var veldig dårlig. Nikons QV-1000C tok riktignok bedre bilder enn tidligere elektroniske kameraer, men fordi bildene ble lagret på en magnetisk video floppy disk var kvaliteten langt unna det vanlige kameraer kunne tilby. Elektroniske kameraer ble derfor kun foretrukket av fotojournalister når man hadde dårlig tid og ville være først ute med å publisere bilder.

Skrytebilder: I forbindelse med lanseringen av Nikons QV-1000C i 1988 ble flere av testbildene tatt av kameraet publisert i deres reklamebrosjyrer.  Foto: Nikonweb.com
Skrytebilder: I forbindelse med lanseringen av Nikons QV-1000C i 1988 ble flere av testbildene tatt av kameraet publisert i deres reklamebrosjyrer. Foto: Nikonweb.com

Overfor Akam innrømmer Løchen i Scanpix at han var klar over de elektriske kameraenes eksistens, men på grunn av dårlig kvalitet på bildene ble dette aldri vurdert som et seriøst valg.

– Såvidt jeg vet hadde VG et eget elektronisk kamera, men bildene var av så dårlig kvalitet at de ikke ble brukt noe særlig, forteller han.

Nikon tapte penger på å selge kameraet

Mediene ønsket nye og raskere måter å overføre bilder på, og produsentene ønsket å gjøre noe med det. Likevel ble det bare produsert 180 enheter av QV-1000C. Ifølge Kenji Toyoda, daværende prosjektleder for Nikon, ble mindre enn halvparten sendt utenfor Japans grenser.

– På den tiden var Nikon svært motvillige til å selge kameraet. Selv om Nikon utviklet kameraet som svar på stadig større etterspørsel fra aviser, betød produksjonen av dette systemet et betydelig økonomisk tap. Som prosjektleder for QV-1000C ble jeg fortalt at jeg måtte lage så få enheter som mulig, for å begrense tapet. For hver QV-1000C vi solgte ble tapet for Nikon økt betraktelig, forteller Toyoda til nikonweb.com.

Ifølge Toyoda kunne man ikke bare skru opp prisen for å dekke tapet.

– Det er ikke så enkelt. Dersom vi hadde økt prisen for å få til en tilstrekkelig profitt, ville det ha vært så dyrt at ingen kunne hatt råd til å kjøpe kameraet. Prisen må være lav nok for kundene, samtidig som tapet måtte dempes så mye som mulig, forklarer ham. Imidlertid ønsker ikke Toyoda å gå inn på hvor mye Nikon tapte per solgte QV-1000C

–Hvor mye produksjonen faktisk kostet husker jeg ikke. Og selv om jeg hadde husket ville jeg heller ikke kunne fortalt deg det da slike ting er bedriftshemmeligheter, sier ham.

Erfaringer med Nikon QV-1000C

Aasland trekker fram kort lukkertid og kameraets ergonomi som to positive egenskaper med kameraet.

– Faktisk kan QV-1000C fange opp til smått imponerende 20 bilder per sekund (med en fast lukkertid på 1/1000 sek og speilet låst oppe). Alle kontroller er der du forventer å finne dem. Dessuten kjennes kameraet også veldig solid, opplyser han i artikkelen.

Dette er et av bildene tatt av Aasland med QV-1000C og Nikkor 10-40mm-objektiv.
Dette er et av bildene tatt av Aasland med QV-1000C og Nikkor 10-40mm-objektiv. "600 pixel version downsized from 720 pixel capture using Adobe Photoshop. No post-processing, except for overlay text and save as jpeg", skriver han om bildet.

Imidlertid har ikke QV-1000C en egen autofokusfunksjon, noe Kenji Toyoda forklarer med at funksjonen på den tiden ikke var godt nok for å tilfredstille pressefotografenes krav. Likevel trekker Aasland frem søkeren som en av kameraets svakheter.

– QV-1000Cs søker er relativt mørk, selv med et lysterkt objektiv f.eks med f/1.4 som største blender. Dette er trolig det største problemet fra en brukers perspektiv, skriver han. På spørsmål om kameraet kan brukes den dag idag svarer han følgende:

– Det er helt uinteressant å bruke en QV-1000C i dag. Bildekvaliteten holder ikke mål, og det er alt for tungvint å hente ut bilder fra den sære video floppy-disken. Kameraet er utelukkende et samlerobjekt, forklarer han oss.

Et sjeldent samlerobjekt

Avhengig av hvordan man ser på det, ble QV-1000C en salgssuksess i Japan. Imidlertid ble veldig få enheter solgt utenfor solriket. Ifølge Kenji Toyoda ble flere eksemplarer sendt gratis til nyhetsbyråer og aviser i USA og Europa hvor de fikk prøve ut systemet i en periode. Dessverre ble mange av disse aldri sendt tilbake og ble enten kastet eller forsvant når avisene gikk over til digital fotografi. I tillegg til dårlig bildekvalitet tok QV–1000C bare bilder i svart/hvitt. Dette var i en tid hvor mange aviser begynte å gå over til fargebilder, noe som heller ikke talte i QV-1000Cs favør.

Ifølge Aaslands egne beregninger finnes det nå rundt 12-13 av disse kameraene i verden, hvorav to eies av Aasland selv. Det ene fikk han fra en tidligere fotojournalist i AP. Det andre eksemplaret, som han fikk gratis av Interfoto, er kanskje Norges eneste sett med både kamera, sender og objektiver.

Sjeldent kamera: Ifølge Jarle Aasland finnes det sannsynligvis rundt 12-13 av disse kameraene i verden. Selv eier Aasland ikke bare et, men to kameraer av denne typen. Mest sannsynlig er han den eneste eieren av to stykker.
Sjeldent kamera: Ifølge Jarle Aasland finnes det sannsynligvis rundt 12-13 av disse kameraene i verden. Selv eier Aasland ikke bare et, men to kameraer av denne typen. Mest sannsynlig er han den eneste eieren av to stykker. Foto: Jarle Aasland.

Aasland forteller oss at interessen for gamle digitale kameraer har økt den siste tiden. Stadig flere er på jakt etter sjeldent fotoutstyr.

– Jeg har fått interessante tilbud, men ønsker ikke å selge. QV-1000C er så sjelden at den egentlig burde vært på et museum eller et annet sted der folk kunne se den. Et historisk kamera, som ble produsert i begrenset antall.

PS!
Denne artikkelen er inspirert av Jarle Aaslands "Nikon QV-1000C: The history of Nikon's first electronic camera", og dersom du ønsker å vite mer om historien bak kameraet anbefaler vi deg å lese den.

Kommentarer (5)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen