Test

Lizz Wright ? The Orchard

Et meteorittregn av superlativer har ustanselig haglet over Lizz Wright siden hun platedebuterte i 2003 med ”Salt”. Å bli sammenlignet med storheter som Billie Holiday, Sarah Vaughan og Nina Simone er naturligvis en hedersbetegnelse av rang og få forunt. Samtidig kan vesentlig mindre gi den mest psykisk robuste prestasjonsangst med bortimot dødelig utgang. Lizz Wright fremstår her elegant uanfektet og står støtt som en syngende bauta, og igjen kan mang en musikkelsker glede seg over et fremragende album fra denne kanten.

Papirene i orden

Lizz Wright holder på tradisjonene samtidig som hun lavmælt leker med sitt eget uttrykk.
Lizz Wright holder på tradisjonene samtidig som hun lavmælt leker med sitt eget uttrykk.

Lizz Wright kom til verden midt i det tykkeste bibelbeltet i USA, nærmere bestemt den søvnige byen Hahira, Georgia. Her vokste hun opp i en litt over gjennomsnittlig musikalsk familie: De to søsknene, samt hennes mor sang i kirkens gospelkor, hvor predikantfaren også hadde geskjeft som musikalsk mentor og pianist. Og når det regner på presten, drypper det som kjent på klokkeren. Lizz skjøttet sin musikalske arv med omhu. For å gjøre en lang historie tabloid: Hun studerte musikk, vant en rekke sangkonkurranser, og ble etterhvert oppdaget da hun opptrådte med en konserthyllest til nettopp Billie Holiday. Resultatet: Undertegning av en kontrakt med det ærverdige jazzselskapet Verve Records. Resten er historie, som man sier.

På de to forhenværende utgivelsene har Wright gjort høyst personlige tolkninger av komposisjoner signert Chick Corea, Neil Young og Sergei Rachmaninov. Uttrykket ble finslept av noen av jazzens mest respekterte håndverkere. Vi nevner et lite utvalg: Bill Frisell, Chris Potter, Adam Rogers og Danilo Perez. På den mer egenkomponerte ”The Orchard” derimot, danner bidragscelebritetene en mer eklektisk enhet: Blant andre Calexico-medlemmene Joey Burns og John Convertino, Oren Bloedow (Elysian Fields), singer/songwriter Toshi Reagon, og Larry Campbell (Bob Dylan). Et meget fruktbart jordsmonn, i hvilket Lizz Wright i ro og mak kan spire, gro og vokse seg stor.

Tilbake til moderskjødet

Frøken Wrights stemme daler som lett sne, og etterlater deg varm, glad og undrende.
Frøken Wrights stemme daler som lett sne, og etterlater deg varm, glad og undrende.

Coming home innleder den bedagelige og begivenhetsrike turen i sakte spaserturtempo. Utgangspunkt for marsjen starter meget sannsynlig i en nabogrend av en litt mutt Louis Armstrong. Det lukter negro spirituals og gospel av den sørgmodige sorten, og det lukter godt og lovende. Lenger ned i veien møter man på Another angel, When I fall og andre akustiske godbiter man tar seg tid til å stoppe opp og lytte til. En og annen kjenning melder også sin ankomst, og viser seg frem i ny bekledning: Led Zeppelins Thank you, I idolize you, musikalsk forfattet av Ike Turner, samt Strange, udødeliggjort av Patsy Cline. Alle ser de riktig så lekre ut. Man nikker høflig og fortsetter ferden glad til sinns.

Det er nakent, varmt og intimt; en organisk hybrid av jazz, soul og blues, med en ferniss av gospel. Atmosfæren er behersket lavmælt, tilbakeholden med duse klanger, og den praktfulle stemmen fyller hele lydbildet og legger seg fint og naturlig som fallende sne. Vokalen er altså stor og kraftig, men samtidig stillferdig og behagelig, nesten sjenert til tider. Det er kanskje ikke nytt gress man kjenner under føttene, men fornemmelsen av nostalgi, folklore og dyrebare tradisjoner som omsvøper ”The Orchard” er herlig forlokkende. En ny Billie Holiday er hun muligens ikke. Snarere et bindeledd mellom Tracy Chapman og Roberta Flack, eller Cassandra Wilson.

Lizz Wright henvender seg kanskje mot et mer eller mindre voksent publikum, men de med forkjærlighet til nymotens R&B og soul, burde definitivt hilse på denne damen. Den litt mer temporike Leave me standing alone til eksempel, har et klassisk 70-talls soul-uttrykk, men har allikevel en fot på det moderne dansegulvet. Funky wah-wah gitar og drivende dyp bass under en godværshimmel som lekker milde stråler av hammondorgel danner levende kulisser hvor Wrights stemme ruver i landskapet som et majestetisk redwood-tre. Kan hende det faller i smak.

Konklusjon

Med et solid fundament i jazz og gospel, hvor dette allikevel ikke uttrykkes eksplisitt, forvalter Wright røttene på en anstendig måte. Glasuren er også av moderne art, og burde således fenge noen og enhver. Uanstrengt, enigmatisk, ekte. Omtrent som å vandre i skogen med hjemmelaget blåbærpai i snippesken, på avslappet leting etter en stubb i solgløttet. Det frister, ikke sant?

Lizz Wright The Orchard   Les mer »

Kommentarer (0)

Norges beste mobilabonnement

Desember 2016

Kåret av Tek-redaksjonen

Jeg bruker lite data:

ICE Mobil 1GB


Jeg bruker middels mye data:

Hello 5GB


Jeg bruker mye data:

Hello 10 GB


Jeg er superbruker:

Telia Smart Total


Finn billigste abonnement i vår mobilkalkulator

Forsiden akkurat nå

Til toppen